Redigerer Danmarks historie (1660–1814) (avsnitt)

=== Etterspill ===
På det tidspunkt den britiske flåten var på vei mot Danmark endret den politiske situasjonen seg dramatisk. Den 21. mars hadde Storbritannia innledet fredsforhandlinger med Frankrike. Likeledes var det den 24. mars blitt sendt ut en kurer fra utenriksministeriet med viktige depesjer som skulle bane veien for en politisk forståelse med Russland. Hva britene ikke visste var at [[Paul I av Russland|tsaren]] var blitt myrdet dagen før og at hans sønn, [[Aleksander I av Russland|Alexander]], hadde overtatt makten.<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=203.}}</ref> Han ønsket å komme til en politisk forståelse med Storbritannia og hadde den 25. mars også avsendt en kurer.

Hverken den britiske østersjøflåten eller den danske regjering kjente til disse planen. Derfor ble slaget på Reden utkjempet selv om det hadde mistet sin politiske betydning: Danmark kjempet fordi man fryktet den russiske tsaren mer enn britene, men på det tidspunktet slaget ble utkjempet, var han død og meldingen om det nådde først Danmark 8. april. Etter våpenhvilen 9. april kunne man gå i gang med å innordne seg etter den nye politiske situasjonen. Med tsar Pauls død falt det væpnede nøytralitetsforbundet fra hverandre og Danmark ble redusert til en maktesløs tilskuer, mens stormaktene nyordnet Europa etter 8 års krig. Den svenske kongen valgte å betrakte våpenhvilen som et forræderi mot nøytralitetsforbundet og utnyttet det til å svekke Danmarks posisjon i [[St. Petersburg]]. Samtidig hadde Sverige planer om et angrep på først Norge og senere København, så man kunne utnytte Danmarks svake stilling etter våpenhvilen.

Planene måtte imidlertid oppgis på grunn av manglende støtte fra stormaktene. Preussen, som Danmark hadde vært med på å presse inn i nøytralitetsforbundet, forlot det i samme øyeblikk som meddelelsen om tronskiftet nådde Berlin. Samtidig forlangte Preussen at Danmark øyeblikkelig forlot [[Hamburg]], mens Danmark maktesløst måtte se Preussen opprettholde sin besettelse av [[Braunschweig-Lüneburg|Hannover]] og [[Hertugdømmet Lauenburg|Lauenburg]]. Danmarks utenrikspolitikk baserte seg avgjørende på forholdet til Russland og i København studerte man derfor omhyggelig informasjonene fra St. Petersburg: Danmark lot tsaren vite at han kunne forhandle på nøytralitetsforbundets vegne. Tsaren forhandlet seg imidlertid på egen hånd til en avtale med Storbritannia og ga avkall på de tre nøytralitetsprinsippene som utgjorde en trussel mot britene. Prinsippene var de nøytrales rett til:

* å seile med krigskontrabande.
* å transportere de krigsførendes gods
* å avvise visitasjon av konvoier

Da de den [[17. juni]] ble presentert for Sverige og Danmark med krav om øyeblikkelig aksept, ga den svenske kongen sin aksept da han av hensyn til anneksjonsplanene overfor Norge hadde bruk for et godt forhold til Russland. Danmark kunne derimot ikke akseptere et så ydmykende nederlag for sin offensive nøytralitetspolitikk og forsøkte seg med forhandlinger direkte med lord Hawkesbury. Christian Bernstorff hadde reist til London i slutten av mai for å forhandle om tilbakelevering av de oppbrakte danske skipene samt de besatte danske kolonier. Under sitt opphold fikk han fra kronprinsen meddelelsen om den russiske avtalen og ble instruert om å oppnå bedre betingelser gjennom forhandlinger med den engelske utenriksministeren.

Spesielt prinsippet om nøytrale konvoiers ukrenkelighet fant kronprinsen det vanskelig å oppgi. Planen mislyktes totalt. Den britiske utenriksministeren hadde nemlig skaffet seg adgang til korrespondansen mellom Bernstorff og København. Og han hadde koden. Derfor visste han at Danmark ikke hadde noe å tilby til gjengjeld og heller ikke noe å true med. Storbritannia hadde i hundre år kjempet mot de nøytrale lands rettigheter og konvensjonen med Russland ga nå landet nesten alle de rettigheter det hadde prøvd å oppnå.

Mens man hadde forsøkt forhandlinger, hadde den russiske utsendingen presset den danske regjering for et svar. Derfor kunne depesjeskonnerten «Ørnen» seile den [[26. september]] med instruks til grev Danneskjold-Løvendal om betingelsesløst å tiltre den britisk-russiske nøytralitetskonvensjonen. Den danske tiltredelsen skjedde under tsarkroningens høytideligheter og ball. I fyrst Kurakins palass måtte den danske utsendingen sette sitt navn under tiltredelsesdokumentet 10. oktober og dermed en ende på kronprins Frederiks offensive nøytralitetspolitikk.<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=203–204.}}</ref>