Redigerer Curaçao (avsnitt)

=== Mot slutten for De nederlandske Antiller ===
[[Fil:Curaminister.jpg|mini|[[Emily de Jongh-Elhage]] var den siste statsministeren i [[De nederlandske Antiller]].]]
På [[Aruba]] ble det fra 1940-årene ytret misnøye med Curaçaos dominans.<ref name="Bernas-221">Bernas 2015, s. 221.</ref> Fra 1954 hadde Curaçao 12 av setene i den folkevalgte forsamlingen, Aruba hadde 8, [[Bonaire]] 1, mens [[Saba (øy)|Saba]], [[Sint Eustatius]] og [[Sint Maarten]] hadde ett felles sete. Etter at Aruba gikk ut i 1986, fikk Curaçao  14 seter, Bonaire 3, mens Saba, Sint Eustatius og Sint Maarten hver fikk ett sete.<ref name="Bernas-224">Bernas 2015, s. 224.</ref> Det utviklet seg ikke noen felles identitet. Partiene var opptatt av å forsvare interessene til øya de var basert på.

Etter at Aruba fikk særstatus i 1986, økte Curaçaos dominans og forholdene internt i De nederlandske Antiller kom i ytterligere ubalanse.<ref name="Clegg 2012, s. 429"/> Politikere fra Sint Maarten presset på for å tre ut av Curaçaos skygge. Curaçao selv ønsket å slippe ansvaret for de mindre øyene, mens Bonaire, Saba og Sint Eustatius tapte tiltroen til at statsfinansene kunne bringes på fote.<ref name="de Jong og van der Veer 2012, s. 67">de Jong og van der Veer 2012, s. 67.</ref>

For Nederland var selvstyret mislykket i lys av store budsjettunderskudd, dårlig utdanningssystem, sosial elendighet og sviktende rettshåndhevelse.<ref name="de Jong og van der Veer 2012, s. 66">de Jong og van der Veer 2012, s. 66.</ref> Bekymringen økte over korrupsjon, økende kriminalitet, stor statsgjeld og økonomisk avhengighet, men også av økende innvandring av antillanere.<ref name="Clegg 2012, s. 429"/> Curaçao hadde en mordrate 30 ganger høyere enn Nederland.<ref name="de Jong og van der Veer 2012, s. 66"/> For 2004 rapporterte FN at 60 % av den beslaglagte [[kokain]]en i Karibia ble tatt i de nederlandske områdene.<ref name="de Jong og van der Veer 2012, s. 66"/> Gjennom utvandring spredte de sosiale problemene seg til moderlandet.<ref name="de Jong og van der Veer 2012, s. 66"/>

I 1993 endte en konferanse om kongerikets framtid med splittelse.<ref name="de Jong og van der Veer 2012, s. 65">de Jong og van der Veer 2012, s. 65.</ref> Det ble holdt [[folkeavstemning]]er om øyenes status. På Curaçao stemte 75 % av velgerne for å opprettholde De nederlandske Antiller, mens 60 % var tilhengere av dette på Sint Maarten og 90 % på Bonaire.<ref name="Bernas-221"/> I 2000 hadde stemningen på Sint Maarten snudd og 70 % stemte for å bli et eget land.<ref name="Bernas-221"/> Nederland gikk i 2006 med på at Curaçao og Sint Maarten kunne bli separate land, men krevde kontroll med statsfinansene som motytelse. Samtidig overtok Nederland De nederlandske Antillers statsgjeld på 1,7 milliarder [[euro]].<ref name="de Jong og van der Veer 2012, s. 69"/>

Løsningen var kontroversiell på Curaçao.<ref name="Bernas-222">Bernas 2015, s. 222.</ref> Spørsmålet ble avgjort i en [[Folkeavstemningen om Curaçaos status 2009|folkeavstemning]] i mai 2009. 52 % av velgerne støttet i 2009 opprettelsen av Curaçao som eget land på disse betingelsene.<ref>[http://www.kse.cw/ref2009.html «Referendum 2009»], Hoofdstembureau Curaçao. Lest 3. september 2017.</ref>