Redigerer Antisemittisme (avsnitt)

=== Avvisningen av jøder i Norge ===
{{Utdypende artikkel|Jøder i Norge|Jødeparagrafen}}
Kong [[Christian Vs Norske Lov]] av 15. april 1687 erklærte løsgjengere, [[tater]]e og jøder for uønsket i Norge. Bestemmelsen som gjaldt, lød:
:''Tredie Bog. Om Verdslig- og Huus-Stand. – 22 Cap. Om Jøder og Tatere.''
::''1 Art.  Ingen Jøde maa sig her i Riget indbegive, eller sig finde lade, uden Kongens særdelis Lejdebrev under tusinde Rixdalers Straf af hver Person, som uden forskrefven Lejdebrev betrædis.''
::''2 Art. Hvo, som nogen Jøde angiver og Kongens Amptmand anviser, skal have derfor et halvt hundrede [[riksdaler|Rixdaler]].''

Dette forbudet, som man vet ble håndhevet, reflekteres i den såkalte [[jødeparagrafen]] i den selvstendige, norske [[Norges grunnlov|grunnloven]] av 1814, der også [[jesuitt]]er og munkeordener var utestengt fra riket.
:''§ 2.''
:''Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.''

Det var hverken bøndene eller handelsstanden som var pådriverne for «jødeparagrafen», men de tyngste [[intellektuell]]e som dominerte konstitusjonskomiteen, ifølge idéhistorikeren [[Håkon Harket]]. Ifølge Harket var ikke paragrafen religiøst begrunnet, i stedet var det intoleranse basert på [[opplysningstiden]]s religionskritikk, som førte til at jødene eksplisitt ble nektet adgang til riket i en av Europas frieste konstitusjoner.<ref>''[[Morgenbladet]]'' 2.mai 2014 (intervju med Harket og omtale av hans bok ''Paragrafen''). Det var ikke trangsynte bønder, men [[Eidsvoll]]s sprenglærde superstjerner som fikk jødene utestengt fra Norge i 1814, skriver Håkon Harket i sin nye bok. …  Et element som blir svært tydelig i arkivmaterialet, er at saken ikke handler om videreføring av gamle religiøse forestillinger. Dette handler om opplysningens tankegods. Og det er virkelig tankevekkende hvordan det beste og verste i denne grunnloven er så nær hverandre og stammer fra samme kilder, hvor det mest opplagte er arven fra Voltaire.»</ref> Prestene [[Jonas Rein]], [[Hans Midelfart]] og [[Peter Hount]] talte mot jødeparagrafen. Hount sa at paragrafen var avskyelig intolerant da jødene «intet sted at holde til på Guds grønne jord» fikk. Wedel Jarlsberg mente også at paragrafen var illiberal.<ref>Stavanger aftenblad 26.04.2014.</ref><ref name="Ulrik">{{Kilde artikkel|tittel=Tidligere § 2 fjerde punktum|publikasjon=Grunnloven. Historisk kommentarutgave 1814–2020|url=https://doi.org/10.18261/9788215054179-2021-009|dato=2021|forfattere=Ulrik Sverdrup-Thygeson}}</ref> 

Forbudet for jøder ble raskt håndhevet. Allerede på slutten av 1814 ble de første som ble mistenkt som jøder fordrevet eller forvist.<ref>{{Kilde bok|tittel = Fridomens grenser 1814-1851. Handhevinga av den norske "jødeparagrafen"|etternavn = Ulvund|fornavn = Frode|utgiver = Scandinavian Academic Press|år = 2014|isbn = ISBN9788230401187|utgivelsessted = Oslo|sider = 141 ff.|kapittel = }}</ref> Fire menn ble i slutten av 1814 forvist fra Bergen etter påtrykk fra den lokale handelsstanden. Frykten for konkurranse fra jødiske kjøpmenn var en viktig drivkraft for å håndheve paragrafen.<ref>{{Kilde www|url=https://morgenbladet.no/ideer/2019/05/nei-munch-var-ikkje-den-forste|tittel=Nei, Munch var ikkje den første|besøksdato=2019-07-04|dato=2019-05-16|fornavn=Gunnar|etternavn=Wiederstrøm|språk=nb|verk=morgenbladet.no}}</ref><ref>Ulvund, Frode: Glogaus plass? ''Bergens Tidende'', 11. august 2014, s 29.</ref>

Til tross for ordet ''fremdeles'', innebar bestemmelsen i Grunnloven av 1814 den første helt konsekvente avvisning av jøder. Det er nemlig kjent fra en politiforordning fra 1710 at jøder hadde lov til å «opholde sig, bo og bygge» i [[Bergen]]. Folketellingen av 1801 avdekker at det i [[Oslo|Christiania]] var bosatt tre personer med fornavnet ''Baruch'', som er av klart jødisk type, og gitt de relativt små forhold må det antas at deres nærvær var kjent og tolerert av myndighetene. Jødeutelukkelsen i paragrafen ble endelig opphevet først i 1851, blant annet etter tidligere press fra dikteren [[Henrik Wergeland]]. Hans far, [[Nikolai Wergeland]], hadde på Eidsvoll støttet innføring av jødeparagrafen.<ref name=NRK02052014>[http://www.nrk.no/kultur/gir-falsen-ansvar-for-jodeparagraf-1.11696404 «Gir Falsen og Wergeland ansvaret for «jødeparagrafen» i Grunnloven»], artikkel hos NRK 2. mai 2014</ref>

Skepsisen til jøder før den andre verdenskrig var ikke bare et særtysk eller nazistisk fenomen, men utbredt også i deler av det norske samfunnet. Jødene ble latterliggjort og mistenkeliggjort gjennom karikaturtegninger og i avisartikler, og mange nærte en generell mistro overfor jøder i Norge, særlig overfor jødiske forretningsfolk.

Norge fikk en [[Norsk innvandringspolitikk#Historie|ny fremmedlov i 1915]]. I lovens forarbeider ble det diskutert om det skulle innføres fullstendig innvandringsforbud for jøder, men konklusjonen ble at dette ikke var nødvendig dersom regelverket ble strengt håndhevet. Dette var en del av en internasjonal trend under og etter [[første verdenskrig]], der de fleste vestlige land strammet inn innvandringspolitikken kraftig. I Norge ble «fysisk eller moralsk forkomne» nektet adgang, og i årene som fulgte ble flere jøder utvist med den nye loven som begrunnelse.<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 53-54.</ref>

Det var mye vanskeligere for jøder å få norsk statsborgerskap enn det var for andre innvandrergrupper i mellomkrigstiden. Jøder (spesielt de østeuropeiske) måtte som regel søke flere ganger og vente lenger enn andre, og søknadene ble ofte trenert eller motarbeidet av Justisdepartementets saksbehandlere. Departementet stilte også diskriminerende særkrav (som ekstra lang botid i Norge) overfor jødiske søkere, noe som førte til at mange norske jøder ikke hadde statsborgerskap i 1940.<ref>[[#refJohansen2005|Johansen (2005)]] s. 31-33.</ref>