Redigerer Andre verdenskrig (avsnitt)

== Tematisk oversikt ==

=== Strategi ===

Ved krigsutbruddet i september 1939 var de alliertes strategi å bygge opp sine styrker, mens en blokade svekket Tyskland, for så å angripe i 1941–1942.<ref>Ferris 2017, s. 93</ref> Nederlagene i 1940 endret strategien til at Storbritannia baserte seg på at USA skulle bli med, og allerede før så skjedde ble det avtalt at krigen mot Tyskland skulle ha prioritet over en mulig krig mot Japan.<ref>Kershaw 2009, s. 282</ref><ref>Ferris 2017, s. 194–195, 202, 205–206</ref> Dette ble i hovedsak fulgt, og USA brukte rundt 85 % av sine ressurser på krigen mot Tyskland, kun 15 % ble brukt i krigen mot Japan.<ref>Overy 1995, s. 321</ref>

Tysklands strategi var i praksis bestemt av den tyske diktatoren [[Adolf Hitler]]. Allerede i 1920-årene hadde Hitler i boken ''[[Mein Kampf]]'' lagt frem hva han anså som behovet for et utvidet tysk herredømme i Øst-Europa og en allianse med Italia og Storbritannia.<ref>Kershaw 2009, s. 452</ref> Etterhvert som krigen kom nærmere, og brøt ut i 1939, ble trusselen fra en amerikansk innblanding i Europa vurdert som sannsynlig. Det betød at krigen i Europa måtte vinnes raskt, før USA rakk å legge om sin overveldende industrielle kapasitet fra sivil til militær bruk.<ref>Kershaw 2009, s. 458–461</ref>

{{sitat|Da Hitler unnslapp bomben den 20. juli, betegnet han sin redning som Forsynets verk. Jeg tror at fra et rent militært synspunkt kan vi alle være enige med ham i det, for det ville visselig være ytterst uheldig om de allierte i kampens sluttfase skulle bli berøvet den form for krigersk geni hvormed korporal Schickelgruber så opplagt har bidradd til vår seier.|Storbritannias statsminister Churchill, om [[20. juli-attentatet]], i et ironisk innlegg i  Underhuset, 28. september 1944<ref>Roberts 2010, s. 476</ref>}}

Et av de største strategiske problemene på alliert side var hvordan de vest-allierte (USA, Storbritannia og andre land) best og raskest kunne etablere en «andre front», både for å støtte Den røde armés kamp på østfronten, og for å raskest mulig bidra til å tvinge Tyskland til å overgi seg. Den sovjetiske diktatoren Stalin forventet (og ble lovet av USAs president Roosevelt) en vest-alliert invasjon i Frankrike allerede i 1942. I stedet kom, etter britisk press, [[Operasjon Torch|invasjonen av fransk Nord-Afrika]] i november 1942, hvor påfølgende kamper med tyske styrker under general [[Erwin Rommel]] klart viste manglende ferdigheter hos de vest-allierte styrkene, noe som ifølge historikeren Andrew Roberts synliggjorde hvorfor en invasjon av selve Frankrike på det tidspunktet ikke kunne ha lykkes.<ref>Roberts 2010, s. 293, 298, 300</ref>

En rekke historikere anser at strategisk var den største trusselen mot de allierte, og for Tyskland den største muligheten, en mer effektiv blokade ved hjelp av tyske [[Undervannsbåt|ubåter]].<ref>Hastings 2012, s. 318–319</ref> Under første verdenskrig utgjorde tyske ubåter en stor trussel mot Storbritannias import, men i stedet for å ta hensyn til den erfaringen så hadde Tyskland kun 43 ubåter tilgjengelig ved krigsutbruddet i 1939. Med kun 1/3-del av styrken tilgjengelig til en hver tid, var det for lite til å kunne true Storbritannias import. Tyskland økte bygging av ubåter sterkt i løpet av krigen, men da var det for sent, og det såkalte [[Slaget om Atlanterhavet (andre verdenskrig)|slaget om Atlanterhavet]] ble i praksis vunnet av de vest-allierte i mai 1943.<ref>Roberts 2010, s. 340–343, 358–360</ref>

Japans strategi etter den innledende offensiven i 1942 var et resultat av rivalisering mellom hæren og marinen. Tre mulige alternativer fremsto: angripe i Det indiske hav, sør mot Australia eller i det sentrale Stillehavet. Ifølge historikeren [[Gerhard Weinberg|Gerhard L. Weinberg]] ble alle tre i varierende grad forsøkt, og resultatet ble at manglende konsentrasjon om ett strategisk mål førte til at alle tre mislyktes. Marinens ønske om offensiv i det indiske hav, med angrep på Britisk India og mulig samarbeid med en tysk offensiv mot Midt-Østen var den potensielt farligste for de allierte. Planen strandet grunnet den japanske hærens avvisning av å svekke styrkene i Kina.<ref>Weinberg 1994, s. 323–324</ref>

=== Diplomati ===

Mens [[aksemaktene]] Tyskland, Japan og Italia var en allianse kun på papir, var samarbeidet mellom hovedsakelig USA, Storbritannia og Sovjetunionen, for ettertid kjent som [[De allierte (andre verdenskrig)|de allierte]] reelt og tett, og ga et stort bidrag til at aksemaktene tapte.<ref group="note">{{Kilde bok|tittel=The Cambridge History of the Second World War|etternavn=Bosworth, Maiolo, Reynolds|fornavn=Richard J. B., Joseph A., David|utgiver=Cambridge University Press|år=2017|isbn=978-1-108-40640-6|utgivelsessted=Cambridge|side=322|kapittel=The diplomacy of the Grand Alliance|sitat=What should be emphasized in conclusion is the effectiveness of the Grand Alliance when compared with the Rome-Berlin-Tokyo Axis. Of course, the Big Three had superious resources, compared with their adversaries, once fully mobilized, but, as we have seen, by early 1942, the Axis had carved out strong positions in both Europe and Southeast Asia. Had Germany and Japan concerted their strategies, particularly in the Middle East and the Indian Ocean, even greater gains were within their grasp. Yet the Axis proved to be only a paper alliance, whereas Britain, America and Russia did make a real attempt to concert their war efforts.}}</ref>

Før Tysklands invasjon av Sovjetunionen ble for eksempel Japan ikke informert, selv om Hitler hadde et møte med Japans utenriksminister Yosuke Matsuoka i april 1941, knappe to måneder før angrepet.<ref>Roberts 2010, s. 138</ref> Tilsvarende ble ikke Tysklands ledelse informert i forkant av Japans angrep på [[Pearl Harbor]] i desember 1941.<ref>Roberts 2010, s. 189</ref> Det manglende samarbeidet mellom Tyskland og Japan, sto i sterk kontrast til det tette samarbeidet mellom særlig USA og Storbritannia, og bidro til å avskjære koordinerte angrep, som kunne vært svært truende både for Sovjetunionen og Britisk India.<ref>Roberts 2010, s. 190–191</ref>

=== En imperialistisk krig ===

{{Utdypende|imperiepreferanse}}
Den britiske historikeren [[Richard Overy]] mener den andre verdenskrig best kan forstås som en fortsettelse av første verdenskrig (1914 til 1945 som en kontinuerlig konflikt), og en [[Imperialisme|imperialistisk]] som sådan. Overy mener verden i denne perioden var preget av europeiske imperier (særlig Storbritannias og Frankrikes, men også Nederlands og Belgias), og ble utfordret som imperiemakter av Japan, Italia og Tyskland. Unntaket blant den andre verdenskrigs større deltakende land var i hovedsak USA, Sovjetunionen, og Kina, som krevde og innførte en annen internasjonal orden, under og etter konflikten, hvor nasjonalstaten erstattet imperiene.<ref>Overy 2021, s. xii–xiv, 2–4, 11–14, 34–35, 290</ref>

{{sitat|Som en japansk offisiell representant klaget over, hvorfor ble det ansett som moralsk akseptabelt for Storbritannia å dominere India, men ikke for Japan å dominere Kina?|note=<ref group="note">As one Japanese official complained, why was it regarded as morally acceptable for Britain to dominate India, but not for Japan to dominate China?</ref><ref>Overy 2021, s. 597</ref>|Uttalelse fra en offisiell japansk representant, fra boken ''Blood and Ruins'', av [[Richard Overy]]}}

En sentral og allmenn akseptert del av de europeiske imperialistmaktenes kolonisering var utryddelse av [[Urfolk|urbefolkning]] i Amerika, Asia, Australia og Afrika, som amerikanske urfolk i dagens USA og [[aboriginer]] i Australia. De tyske nasjonalsosialistene (nazistene) under diktatoren Adolf Hitler brukte også dette som et eksempel i sin utforming av [[den endelige løsning]] for utryddelsen av europeiske borgere med jødisk bakgrunn.<ref>Overy 2021, s. 5–6</ref> En annen sentral del av perioden med [[høyimperialismen]] (fra slutten av 1800-tallet) var manglende stabilitet og utstrakt voldsbruk. Ideen om [[Belle Époque]] og første verdenskrig som slutten på en fredelig periode er ifølge Overy en [[Eurosentrisme|eurosentrisk]] konstruksjon og feilaktig.<ref>Overy 2021, s. 8–10, 17–18</ref>

Storbritannias og Frankrikes fokus på og forsvar for sine imperier under og etter første verdenskrig bidro til at Italia, Japan og Tyskland anså at erobring av tilliggende landområder var nødvendig for å sikre nasjonens velstand og utvikling.<ref>Overy 2021, s. 18–25, 34–38</ref> Ved inngåelsen av [[Locarnotraktaten]] i 1925 syntes Europas grenser å være stabilisert. [[Den store depresjonen]] i 1930-årene, med amerikansk, britisk og fransk [[proteksjonisme]] førte til økt press fra Japan, Italia og Tyskland for territoriell ekspansjon for å etablere egne imperier, og ledet til den globale krigen som begynte i årene 1939–1941.<ref>Overy 2021, s. 25–28, 33–34, 67–68</ref> Tilsvarende var Storbritannias og Frankrikes imperier en svært viktig faktor ved vurdering av hvilke tiltak som kunne tas for å møte trusselen fra Japan, Italia og Tyskland.<ref>Overy 2021, s. 69–71</ref>

{{sitat|Gjennom hele krigen var Churchill klippefast i sin tro på at det britiske imperiet skulle eksistere lenge etter slutten av konflikten. Resultatet var en vedvarende spenning gjennom krigsårene mellom kravet om å forsvare demokratisk sivilisasjon og begjæret etter å underbygge britisk imperialisme.|note=<ref group="note">Churchill throughout the war remained steadfast in his belief that the British Empire should long outlast the end of the conflict. The result was a persistent wartime tension between the claim to be defending democratic civilization and the desire to sustain British imperialism.</ref><ref>Overy 2021, s. 607</ref>|Fra boken ''Blood and Ruins'', av [[Richard Overy]]}}

Mellom de allierte vestmaktene USA og Storbritannia var spørsmålet om fortsatt imperialisme eller avskaffelse av koloniene omstridt gjennom hele krigen. Allerede før USA ble trukket inn i 1941 påvirket amerikansk skepsis til det britiske imperiet samarbeidet mellom de to landene. Etter USA ble angrepet og kom med som krigførende fortsatte USAs motstand mot kolonialisme og imperialisme å prege alliert strategi for bekjempelse av aksemaktene.<ref>Overy 2021, s. 268</ref>

=== Tap og krigsforbrytelser ===

{{Utdypende|dødsfall under andre verdenskrig}}

[[Fil:World War II Casualties2-no.svg|miniatyr|Dødsfall under andre verdenskrig ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/b/b8/World_War_II_Casualties2-no.svg/2560px-World_War_II_Casualties2-no.svg.png stor versjon])]]
[[Fil:Chinese civilians to be buried alive.jpg|miniatyr|Kinesiske sivile i ferd med å skulle begraves levende av japanske soldater ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/6/67/Chinese_civilians_to_be_buried_alive.jpg stor versjon])]]
[[Fil:Dead or dying children on a Calcutta street (the Statesman 22 August 1943).jpg|miniatyr|Døde eller døende barn i Calcutta, i 1943]]

Anslag for antall omkomne under andre verdenskrig varierer, fordi konflikten var så omfattende at mange dødsfall ikke ble registrert. Verket ''The Cambridge History of the Second World War'' anslår at rundt 60 millioner mennesker døde i krigen,<ref>Geyer 2017, s. 252</ref> av de on lag 1/3-del soldater og 2/3-deler sivile. Mange sivile døde av sykdommer, [[sult]], [[massakre]]r, bombing og overlagt [[folkemord]]. Sovjetunionen alene mistet rundt 27 millioner mennesker under krigen. I Kina døde mellom 10 og 20 millioner som en følge av Japans invasjon og okkupasjon, mens i dagens Indonesia døde minst 4 millioner under japansk okkupasjon. Minst 2,7 millioner japanske soldater og sivile døde som en følge av krigen. Tyskland hadde rundt 5,3 millioner døde soldater, de fleste av dem drept på østfronten, mens rundt 380 tusen tyske sivile ble drept i alliert bombing. Over 14 ganger flere allierte sivile, enn sivile i aksemaktene, ble drept som en følge av krigen. På alliert side ble rundt 450 tusen briter drept, mens om lag 405 tusen amerikanere døde.<ref>Geyer 2017, s. 254–259, 262</ref><ref name="Hastings2012_730–731">Hastings 2012, s. 730–731</ref>

Av totalt antall dødsfall i andre verdenskrig var om lag 85 % på alliert side, de fleste av dem fra Sovjetunionen og Kina. Rundt 15 % av krigens dødsfall var på aksemaktenes side, de fleste fra Tyskland og Japan. Krigens siste år (mai-august 1944 til mai-august 1945) var også det med størst tap, både i Stillehavet og i Europa. Over halvparten av alle tyske soldater som ble drept døde mellom juni 1944 og mai 1945.<ref>Geyer 2017, s. 275</ref> Mange av de allierte dødsfall ble forårsaket av [[krigsforbrytelse]]s begått av tyske og japanske styrker i okkuperte områder. Mellom 11 og 17 millioner sivile døde direkte eller indirekte som en følge av den nasjonalsosialistiske ideologien, blant de rundt 6 millioner jøder under [[holocaust]], sammen med minst fem millioner østeuropeere, sigøynere og homoseksuelle.<ref>Geyer 2017, s. 254–256, 260, 262–265, 268–269</ref><ref name="Hastings2012_730–731"/> Et stort antall serbere, muslimer, sigøynere og jøder ble myrdet av den fascistiske kroatiske organisasjonen [[Ustasja]] i Jugoslavia, mens titusenvis av kroatiske krigsforbrytere og sivile døde i hevnmord etter krigens slutt.<ref>Beevor 2012, s. 827–828</ref>

I Kina døde rundt 16–17 millioner sivile, og 3–4 millioner soldater under den japanske okkupasjonen, totalt om lag 20 millioner mennesker.<ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.nationalww2museum.org/students-teachers/student-resources/research-starters/research-starters-worldwide-deaths-world-war|tittel=Research Starters: Worldwide Deaths in World War II|besøksdato=15. april 2022|forlag=The National WWII Museum, New Orleans, USA|sitat=Country: China, Military Deaths: 3–4,000,000, Total Civilian and Military Deaths: 20,000,000. Worldwide casualty estimates vary widely in several sources. The number of civilian deaths in China alone might well be more than 50,000,000.}}</ref> I Asia er [[Nanjingmassakren]] den mest kjente japanske krigsforbrytelsen, minst 42 tusen sivile ble drept (andre kilder hevder 200 tusen), mens rundt 20 tusen kvinner ble voldtatt.<ref>Geyer 2017, s. 255</ref>

Etter krigens slutt ble en rekke av aksemaktenes krigsforbrytere stilt for internasjonale domstoler og dømt, mest kjent av dem var [[Nürnbergprosessen]] mot lederne i Tyskland. Ingen allierte sivile eller militære ledere ble stilt for tilsvarende domstoler selv om en rekke krigsforbrytelser ble utført av de allierte. Den i ettertid mest kjente er [[Katyn-massakren]], hvor om lag {{Formatnum:20000}} polske offiserer og soldater ble myrdet av sovjetiske tjenestemenn. Blant de vestlige allierte blir ofte [[Hungersnøden i Bengal (1943)|hungersnøden i Bengal]] hvor rundt {{Formatnum:3000000}} døde nevnt.<ref>Geyer 2017, s. 265–266</ref> Storbritannias og USAs strategiske bombing av Tyskland og Japan som totalt førte til rundt én million døde er også omstridt.<ref>Hastings 2012, s. 529, 542–543</ref><ref>Geyer 2017, s. 258</ref>

=== Holocaust, konsentrasjonsleirer og slavearbeid ===
[[Fil:Krakow Ghetto 06694.jpg|mini|[[Jøde]]r deporteres fra [[getto]]en i [[Kraków]]. [[Polen]] hadde en stor jødisk befolkning før krigen, og var blant stedene som ble hardest rammet av nasjonalsosialistenes systematiske folkemord. [[Holocaust]] tok livet av 90 % av Polens jøder, fra en førkrigsbefolkning på over tre millioner. ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/0/0a/Krakow_Ghetto_06694.jpg stor versjon])]]

{{Utdypende|holocaust|Wannsee-konferansen|den endelige løsning}}

De tyske nasjonalsosialistene var ansvarlig for [[holocaust]], mordene på anslagsvis seks millioner jøder,<ref>Kershaw 2009, s. 499</ref> såvel som to millioner polakker og fire millioner andre som ble ansett for «uverdige liv». Dette inkluderte også handikappede, mentalt syke, sovjetiske krigsfanger, homoseksuelle, frimurere, Jehovas vitner og sigøynere som ledd i overlagt utryddelse.<ref name="Hastings2012_730–731"/> Om lag 12 millioner mennesker, de fleste fra Øst-Europa, ble brukt i den tyske økonomien som tvangsarbeidere.{{tr}} Om lag seksti prosent av sovjetiske krigsfanger i Tyskland døde under krigen, om lag tre millioner mennesker.<ref name="Hastings2012_730–731"/><ref>Hastings 2008, s. 577</ref> 

Sovjetiske arbeidsleire (vanligvis omtalt som [[Gulag]]) var ansvarlig for dødsfall for mennesker fra sovjetokkuperte land som Polen, Litauen, Latvia og Estland, så vel som tyske krigsfanger og sovjetborgere som hadde støttet tyskerne, eller ble antatt å gjøre det.<ref>Hastings 2008, s. 583</ref> Forhenværende krigsfanger ble behandlet med stor mistenksomhet av de sovjetiske myndighetene, de fleste av dem ble straffet og mange ble etter frigjøring fra tysk fangenskap sendt til Gulag. Av over 5 millioner repatrierte sovjetborgere ble om lag 20 % enten henrettet eller gitt en maksimumstraff på 25 år i Gulag. Rundt 3 millioner andre frigjorte sovjetiske fanger og borgere, repatriert fra vestlige land, fikk kortere dommer.<ref>Hastings 2008, s. 733</ref>

Japanske krigsfangeleirer ble også benyttet som arbeidsleirer og hadde et høyt prosentmessig antall dødsfall. [[Tokyoprosessen|Det internasjonale militærtribunalet for Det fjerne østen]] fant at dødsraten blant vestlige fanger var 27,1 %, syv ganger så høy som i tyske og italienske krigsfangeleirer. Mens titusenvis av vestlige krigsfanger ble frigjort etter Japans kapitulasjon var antallet frigitte kinesiske krigsfanger kun 56.{{tr}}

I årene 1935 til 1941 er det anslått at rundt 5 millioner kinesere i det nordøstlige Kina ble tvunget til å arbeide i gruver og fabrikker for de japanske okkupantene. Etter 1942 økte antallet til rundt 10 millioner. På [[Java (øy)|Java]] ble mellom 4 og 10 millioner tvunget til å arbeide for japanerne. Om lag {{Formatnum:270000}} av disse tvangsarbeiderne ble sendt til andre områder kontrollert av japanske styrker og kun rundt {{Formatnum:52000}} ble repatriert (vendte tilbake) til Java.{{tr}}

Etter Japans [[Angrepet på Pearl Harbor|angrep på Pearl Harbor]] undertegnet president Roosevelt i februar 1942 en lov som åpnet for internering av sivile med forbindelse til fienden. Om lag {{Formatnum:150000}} sivile med japansk bakgrunn ble internert i USA og Canada, sammen med titusenvis av sivile med tysk og italiensk bakgrunn. I Sovjetunionen ble over en million sivile tyskere og hundretusener av ungarere sendt på tvangsarbeid og hundretusener av de døde.{{tr}}

=== Total krig – produksjon ===
[[Fil:WorldWarII-GDP-Relations-Allies-Axis-simple.svg|miniatyr|Produksjon relativt forhold mellom de allierte og aksemaktene. ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/4/44/WorldWarII-GDP-Relations-Allies-Axis-simple.svg/2560px-WorldWarII-GDP-Relations-Allies-Axis-simple.svg.png stor versjon])]]

Allerede før krigsutbruddet var det forventet at en kommende konflikt ville bli en [[total krig]], både med bakgrunn i erfaringene fra første verdenskrig, og med den videre økonomiske og teknologiske utviklingen i mellomkrigstiden. Kun nasjoner med høyt utviklet industri og en vel utdannet befolkning, preget av [[modernitet]], kunne makte en slik total mobilisering.<ref>Overy 2021, s. 376–380</ref> 

Før utbruddet av krigen hadde de europeiske allierte en klar fordel overfor aksemaktene både i befolkningsstørrelse og økonomisk styrke. I 1938 hadde de vestlige allierte (Storbritannia med samveldelandene, Frankrike og Polen) 30 % høyere befolkning og [[BNP]] (bruttonasjonalprodukt) enn de europeiske aksemaktene (Tyskland og Italia). Medregnet kolonier hadde de allierte en 5:1 fordel i befolkning og nesten 2:1 i BNP. På samme tid i Asia hadde Kina 6 ganger så stor befolkning som Japan, men bare 89 % høyere BNP, dette overtaket reduseres til tre ganger befolkning og 38 % høyere BNP om Japans kolonier regnes med.<ref group="note">{{Kilde bok|tittel=The Economics of World War II: Six Great Powers in International Comparison|etternavn=Harrison|fornavn=Mark|utgiver=Cambridge University Press|år=1998|isbn=978-0-521-62046-8|utgivelsessted=Cambridge|sider=2, 4, 10|kapittel=The economics of World War II: an overview|sitat=On one side was the Anglo-French alliance system which, when the respective colonial empires are taken into account, comprised nearly 700 million people - one third of the globe's population - and 47,6 million square kilometres. On the other side were the powers of the Axis - Germany (now including Austria), Italy, Japan, and the much smaller colonial empires of Italy in Africa and Japan in East Asia; these amounted to  260 million people and a little more than 6 million square kilometres. Thus the Allies outweighed the Axis by 2.7:1 in population and  7.5:1 in territory. In the Far East, Japan was also at war with China, the population and territory of which exceed those of Japan and its existing colonies by 3.1:1 and 4.9:1. [...] The  prewar GDP of the combined Allied powers exceeded that of the Axis powers by 2.4:1. Subsequently the ratio moved somewhat against the Allies, falling to 2:1 in 1941, because the Axis economies expanded while the resources of France, knocked out of the Allied coalition in 1940, became available to Germany. In 1941 Soviet GDP was also beginning to fall under the impact of German attack. But 1941 was the Allied low point.}}</ref> Den britiske historikeren [[Richard Overy]] argumenterer for at overvekt i ressurser ikke kan forklare sentrale forhold ved krigføringen, etter [[slaget om Frankrike]] i 1940 var Tyskland en økonomisk supermakt, og produserte dobbelt så mye stål som Storbritannia og Sovjetunionen sammenlagt. Med bare en fjerdedel av Tysklands stål, produserte Sovjetunionen mange flere stridsvogner, fly og kanoner, enn hva Tyskland klarte.<ref>Overy 1995, s. 4–6</ref>

{{Tekstboks
|overskrift=Produksjon, eller organisasjon?
|Den britiske historikeren [[Richard Overy]] mener overlegne allierte ressurser er en  for enkel forklaring på aksemaktenes tap. Etter Frankrikes nederlag i 1940 kontrollerte Tyskland mesteparten av økonomien i Europa. Etter angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 ble ytterligere ressurser lagt til, samme skjedde med Japan etter [[angrepet på Pearl Harbor]], store deler av Sør-Øst Asia ble tatt av Japan<ref>Overy 1995, s. 4</ref>|align=right}}

Selv om de alliertes overtak i produksjon og befolkning i stor grad ble utjevnet ved Tyskland og Japans innledende fremgang, så ble overtaket en avgjørende faktor da Sovjetunionen og USA kom med på alliert side. Mens aksemaktene produserte {{formatnum:43000}} fly i 1943, produserte de allierte {{formatnum:151000}} fly.<ref>Overy 1995, s. 2</ref> De alliertes kapasitet for større produksjon har ofte blitt tilskrevet større tilgang til naturressurser. Tyskland og Japans nøling med å benytte kvinnelig arbeidskraft, alliert strategisk bombing og sene omstilling til en krigsøkonomi bidro også vesentlig. I tillegg planla hverken Tyskland eller Japan for en lengre krigstilstand, og var heller ikke utstyrt for det. For å øke produksjonen benyttet både Tyskland og Japan millioner av slavearbeidere, Tyskland benyttet rundt 12 millioner slavearbeidere, de fleste fra Øst-Europa,<ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.dw.com/en/final-compensation-pending-for-former-nazi-forced-laborers/a-1757323|tittel=Final Compensation Pending for Former Nazi Forced Laborers|besøksdato=4. oktober 2024|forfattere=Michael Marek|dato=27. oktober 2005|språk=engelsk|utgivelsessted=Tyskland|forlag=Deutsche Welle|sitat=During World War II, about 12 million people were kidnapped from their homes across Europe and beyond and forced to work for the Nazi regime in Germany.}}</ref> mens Japan tvangsrekrutterte over 10 millioner mennesker i Asia.<ref>Bosworth 2017, s. 549</ref><ref>Geyer 2017, s. 314</ref>

De krigførende partene forsøkte å mobilisere alle landets ressurser for krigsinnsatsen. Historikeren Walter Scheidel har anslått at de sentrale krigførende landene produserte {{formatnum:286000}} stridsvogner, {{formatnum:557000}} kampfly og {{formatnum:11000}} marinefartøyer.<ref>''Financial Times'', 10. oktober 2020, s.7.</ref> Mens Tyskland produserte om lag 92 tusen fly, 53 tusen stridsvogner og 87 tusen kanoner i årene 1941–1944, klarte USA, Storbritannia og Sovjetunionen å produsere om lag 470 tusen fly, 180 tusen stridsvogner og 660 tusen kanoner.<ref>Bell 2011, s. 144–145</ref>

=== Logistikk ===

Et emne som er lite omtalt i populære bøker om andre verdenskrig er [[logistikk]], ofte bare nevnt antydningsvis som «angrepet ebbet ut», når hva som skjedde  var at angrepsstyrken gikk tom for drivstoff, ammunisjon eller begge deler. I mange av krigshandlingene under andre verdenskrig hadde logistikk en avgjørende betydning.{{tr}}

Ved kampene i Nord-Afrika var logistikk en utfordring for begge sider. Styrkene fra aksemaktene Tyskland og Italia måtte frakte drivstoff og forsyninger fra Italia, under konstant trussel om senking av forsyningsskip fra allierte ubåter, eller bombing av allierte fly. Tilsvarende måtte de allierte styrkene få stort sett alt av sine forsyninger med skip rundt Afrika, tolv ganger lengden på aksemaktenes transportvei. Allikevel var det aksemaktene som kom dårligst ut, og hadde mangel på det meste, særlig drivstoff.<ref>Roberts 2010, s. 275–276</ref>

=== Okkupasjon ===

[[Fil:Bundesarchiv Bild 101I-031-2436-03A, Russland, Hinrichtung von Partisanen.jpg|miniatyr|Sovjetiske partisaner hengt av tyske okkupanter i 1943{{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 101I-031-2436-03A / Koch}}]]

I Europa forekom okkupasjon i hovedsakelig to svært ulike former. I Nord-Europa, Vest-Europa og Sentral-Europa (Frankrike, Norge, Danmark, [[Benelux]] og de annekterte delene av Tsjekkoslovakia) etablerte Tyskland økonomiske styringssystemer hvor landet i løpet av krigen stjal om lag 69,5 milliarder [[Reichsmark]] (27,8 milliarder US dollar), i tillegg til direkte plyndring av industriprodukter, militærutstyr, råmaterialer og annet løsøre. Inntektene fra de okkuperte nasjonene var over 40 % av hva Tyskland tok inn ved skattlegging av egne borgere, noe som økte til nær 40 % av Tysklands totale inntekter etter hvert som krigen fortsatte.{{tr}}

I Øst-Europa ble den forventede gevinsten av [[Lebensraum]] aldri en realitet da den sovjetiske [[brent jords taktikk]] og skiftende frontlinjer begrenset eller stoppet ressursoverføring til de tyske invasjonsstyrkene. Til forskjell fra i vest oppmuntret den tyske rasepolitikken til omfattende brutalitet mot [[Untermensch]] (undermennesker) og de fleste tyske offensiver ble fulgt av massehenrettelser. Selv om det ble opprettet lokale motstandsgrupper i de fleste okkuperte land så la de ikke vesentlig begrensning på tyske operasjoner før sent i 1943.{{tr}}

{{sitat|Makten og vissheten om å være i stand til  å bruke vold uten noen motstand er den deiligste og mest fordervelige gift som kan innføres i en statsform.<ref>Hastings 2012, s. 549</ref>|[[Hans Frank]], sivil administrator i [[Generalguvernementet]], som omfattet mesteparte av det okkuperte Polen}}

I Asia betegnet Japan land som ble okkupert som en del av det store østasiatiske velstandssfæren, hvor den japanske okkupasjonen og plyndringen ble forsøkt kamuflert som frigjøring av vestlige kolonier. Selv om de japanske styrkene først ofte ble mottatt som frigjørere så førte okkupasjonsstyrkenes omfattende brutalitet til at folkemeningen snudde til det negative i løpet av få uker. Under Japans innledende angrep beslagla de {{Formatnum:640000}} m3 med olje og i løpet av 1943 klarte de å få oljeproduksjonen i [[Nederlandsk India]] opp i 50 millioner fat, om lag 76 % av produksjonen i 1940.{{tr}}

=== Slaget om Atlanterhavet ===
{{Utdypende|slaget om Atlanterhavet (andre verdenskrig)|den arktiske konvoien}}

Øynasjonen Storbritannia var avhengig av import, noe den tyske [[Kriegsmarine]] forsøkte å stoppe, den tyske admiralstaben anslo at om de senket {{Formatnum:700000}} tonn [[Tonnasje|skipstonnasje]] i måneden i ett år så ble britene tvunget til å be om fred.<ref name="Davies2008_114"/> Britene var svært klar over sin utsatte posisjon og Churchill skrev senere i sine [[memoar]]er at trusselen fra ubåtene var det eneste som virkelig bekymret han under krigen.<ref>Roberts 2010, s. 340</ref><ref>Overy 1995, s. 48</ref>

<gallery mode="slideshow" caption="Sjøkrig i Atlanterhavet">
Renown-7.jpg|Den britiske [[slagkrysser]]en [[HMS «Repulse»|«Repulse»]] leder [[HMS «Renown» (1916)|«Renown»]] og andre skip under en manøver i [[Atlanterhavet]] ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/7/77/Renown-7.jpg stor versjon])
Sinking of HMS Hood.jpg|Skipet [[HMS Hood (1918)|HMS «Hood»]] var kjent som «The Mighty Hood». Da skipet ble senket 24. mai 1941, etter kamp med det tyske slagskipet [[«Bismarck» (1939)|«Bismarck»]] ble det britiske folk sjokkert {{byline|Julius Caesar Schmitz|type=Maleri}}
Uboat sinking survivors.png|Overlevende tyske sjømenn fra ubåten «U-175». Disse var heldige, da ubåtmannskaper sjelden overlevde at skipet gikk ned{{byline|Jack January, [[United States Coast Guard|USCG]]}}
</gallery>

Ved krigsutbruddet hadde tyskerne få skip i [[Atlanterhavet]]. [[Lommeslagskip]]et [[«Admiral Graf Spee» (1934)|«Admiral Graf Spee»]] opererte imidlertid i Sør-Atlanteren, der det fra september til desember senket ni allierte handelsskip. Trusselen mot [[konvoi]]ene i Sør-Atlanteren gjorde at britene satte inn store ressurser på å få stoppet «Admiral Graf Spee», og den 13. desember ble det tyske skipet sterkt skadet av de britiske krysserne [[HMS «Ajax» (1934)|HMS «Ajax»]], [[HMS «Achilles» (1932)|HMS «Achilles»]], [[HMS «Exeter» (1929)|HMS «Exeter»]] og [[HMS «Cumberland» (1926)|HMS «Cumberland»]] utenfor [[Montevideo]]. Kaptein Langsdorff tok skipet inn til Montevideo for reparasjoner, men måtte forlate havnen, og valgte å senke skipet selv.<ref>Roberts 2010, s. 38, 346–347</ref>

Den tyske marinens hovedstrategi ble etterhvert å sulte ut britene ved hjelp av [[ubåt]]er, en metode de også hadde brukt under første verdenskrig. Etter erobringen av Frankrike og Norge hadde Tyskland fått tilgang på så mange atlanterhavshavner at britene ikke lenger kunne hindre de tyske ubåtene adgang til Atlanteren.<ref>Roberts 2010, s. 343, 347</ref> Britene hadde på sin side flere mottrekk mot den stadig voksende ubåtfaren, det viktigste var at handelsskip ble organisert i konvoier slik som under første verdenskrig, der hver konvoi fikk væpnet eskorte. [[Jager]]ne som ledet ubåtjakten ble utstyrt med [[sonar]]er, samtidig som det nye våpenet [[Hedgehog]] ble utviklet. Viktigst for kampen om Atlanterhavet var sannsynligvis arbeidet som ble gjort i [[Bletchley Park]] hvor de tyske kodene ble avslørt, det gjorde at britene visste stort sett hvor de tyske ubåtene befant seg og kunne styre de langsomtgående konvoiene utenom dem.<ref>Roberts 2010, s. 335, 338, 344, 354, 356–357</ref><ref>Davies 2008, s. 55</ref>

I mai 1941 dro det tyske slagskipet [[«Bismarck» (1939)|«Bismarck»]] på tokt i Atlanterhavet. Etter å ha senket det britiske skipet [[HMS «Hood» (1918)|«Hood»]] utenfor [[Island]] den 24. mai, ble «Bismarck» angrepet og satt ut av spill to dager senere. Den 27. mai ble «Bismarck» senket av en britisk flåte ledet av flaggskipet [[HMS «King George V» (1939)|«King George V»]].<ref>Roberts 2010, s. 349–351</ref>

[[USA]] trådte inn i krigen i desember 1941 etter et japansk angrep på [[Pearl Harbor]], den største amerikanske flåtebasen i [[Stillehavet]]. Grunnet dårlig blending og ingen eller dårlig konvoitjeneste senket tyske ubåter hele 2,5 millioner tonn alliert tonnasje utenfor kysten av USA i perioden januar til august 1942. Med USAs inntreden i krigen fikk de allierte snart en enorm produksjon av nye fartøy,<ref>Davies 2008, s. 42</ref> over to tusen standardiserte handelsfartøy ble levert fra amerikanske verft i årene 1942–1945.<ref>Roberts 2010, s. 345, 361</ref>

Utover i krigen ble forholdene vanskeligere og vanskeligere for de tyske ubåtene. Forbedrede allierte [[doktrine]]r og våpen, sammen med det etter hvert totale allierte [[luftherredømme]]t, gjorde at ubåtene utviklet seg til rene dødsfeller. Av  39&nbsp;000 mann som tjenestegjorde på tyske ubåter omkom hele 28&nbsp;000, en tapsrate på rundt 75 %, blant de høyeste i en våpengren.<ref>Overy 1995, s. 61</ref> En rekke ulike tiltak (flere langtrekkende fly, bedre etterretning, taktikk og utstyr), førte til en drastisk nedgang i tysk senking av allierte handelsskip. I mai 1943 var slaget om Atlanterhavet i praksis vunnet av de allierte. Mens om lag 1000 allierte handelsfartøy ble senket i 1942 ble kun 31 senket i 1944, til tross for sterk økning av den tyske ubåtstyrken til om lag 400 ubåter.<ref>Overy 1995, s. 60–62</ref>

Slagskipet [[DKM Scharnhorst|«Scharnhorst»]] var et av de tyske skipene som utgjorde en trussel mot konvoiene, de allierte fikk sjansen til å eliminere trusselen da «Scharnhorst» julaften 1943 gikk ut for å senke en [[Den arktiske konvoi|alliert konvoi til Russland]]. Tyskerne visste ikke at det britiske slagskipet [[HMS «Duke of York» (1940)|HMS «Duke of York»]], krysseren «Jamaica», [[KNM Stord|«Stord»]] og tre andre allierte jagere fulgte konvoien på avstand den 26. desember 1943. «Scharnhorst» trakk seg tilbake etter første angrep, men ble senket om lag 60 [[nautisk mil|nautiske mil]] utenfor [[Nordkapp]]. Slagskipet [[«Tirpitz» (1939)|«Tirpitz»]] lå i norsk farvann i Nord-Norge, og selv om det sjelden dro ut på tokt var det en kontinuerlig fare for de allierte konvoiene til Sovjetunionen i [[Nordishavet]]. I 1943 og 1944 gjorde de allierte flere forsøk på å senke «Tirpitz», noe som ikke lyktes før november 1944 da det endelig ble senket av et britisk luftraid utenfor [[Tromsø]].<ref>Roberts 2010, s. 352</ref>

=== Luftmakt, bruk av fly i krig ===
Ved utbruddet av andre verdenskrig var det kun Tyskland som hadde utviklet doktrine og utstyr (fly og radio) for taktisk nærstøtte (CAS) til bakkestyrker, motsatsen var Storbritannias satsing på strategisk bombing, og forsvar mot det.<ref>Overy 2021, s. 450–454</ref> Det er en myte at de allierte lederne forventet å vinne krigen med bombing. Målene var mer beskjedne, men bidro til å begrense Tyskland, Italias og Japans økonomi, og bidro sterkt til det tyske Luftwaffes ødeleggelse.<ref>Overy 1995, s. 20</ref>

==== Luftkrig over og mot Tyskland ====
{{utdypende|RAF Bomber Command|United States Army Air Forces|Bombingen av Dresden}}
{{Tekstboks
|overskrift=Ingen presisjonsbombing
|Både aksemaktene og de allierte hadde planer for strategisk bombing, det tyske Luftwaffe begynte i Polen september 1939. I tillegg til å bombe Warszawa og andre større byer, [[Bombingen av Frampol|bombet de Frampol]] massivt, en ubetydelig småby, det kvadratiske gatemønsteret og mangel på luftvernskyts ga minimal risiko og gode muligheter for læring. 700 tonn bomber, 90 % ødelagte bygninger og halvparten av befolkningen på 3 tusen drepte ble resultatet.<ref name="Davies2008_313–315">Davies 2008, s. 313–315</ref>

En britisk rapport fra 1941 viste at bare ett av tre britiske nattbombefly kom nærmere målet enn 8 kilometer. Følgelig var hele byer det minste praktisk mulige målet, og britene begynte med såkalt områdebombing. Offisielt var den allierte bombingen kun rettet mot militære mål, i praksis ble et stort antall sivile rammet.<ref name="Davies2008_313–315"/> En internasjonal konvensjon med forbud mot bombing av sivile ble utarbeidet i Haag i 1923, men ble aldri vedtatt, bombing av sivile var følgelig ikke direkte brudd på folkeretten.<ref>Charles S. Maier, «Targeting the City: Debates and silences about the areal bombing of World War II», fra ''International Review of the Red Cross'', volum 87, nummer 859, september 2005, s. 434</ref>

Om lag 353 tusen døde av bombing i Tyskland,<ref>Overy 2014, s. 476–477</ref> 250 tusen i Sovjetunionen, 100 tusen i Polen, 60 tusen i Storbritannia og 50 tusen i Frankrike.<ref name="Davies2008_313–315"/> Rundt 140 tusen britiske og amerikanske flysoldater omkom under bombetokt i Europa, og 21 tusen vestallierte bombefly gikk tapt.<ref>Charles S. Maier, «Targeting the City: Debates and silences about the areal bombing of World War II», fra ''International Review of the Red Cross'', volum 87, nummer 859, september 2005, s. 436</ref>|align=right}} 

I krigens første år var den britiske bombekampanjen over Tyskland rettet mot tysk [[industri]]. Dette viste seg å være lite effektivt på grunn av svært dårlig treffsikkerhet. Utover i 1942 begynte Storbritannia med en ny strategi: massiv bombing av større tyske byer. Under ledelse av [[Arthur Travers Harris|Arthur «Bomber» Harris]] ble RAFs bombeflyskvadroner bygd opp, samtidig som store ressurser ble lagt i utvikling og produksjon av nye tunge bombeflymodeller. Den britiske [[doktrine]]n gikk ut på å bruke massive formasjoner med bombefly om natten.<ref>Davies 2008, s. 118–119</ref> Før en alliert invasjon i Frankrike var også bombing av Tyskland ansett som en viktig støtte for de sovjetiske styrkene,<ref>Roberts 2010, s. 421</ref> det var den eneste større offensive aksjon mot tyskerne fra de vestlige allierte.<ref>Davies 2008, s. 37, 188</ref> Luftkrigen krevde tyske ressurser som ellers kunne vært satt inn på østfronten,<ref>Beevor 2012, s. 481–482</ref> og de sovjetiske offensivene fikk en enklere oppgave grunnet tysk mangel på flystøtte.<ref>Hastings 2012, s. 593</ref>

Etter hvert ble også 8. armé fra [[United States Army Air Forces|det amerikanske flyvåpenet]] United States Army Air Forces (USAAF) engasjert i bombing av Tyskland.<ref>Davies 2008, s. 119</ref> Amerikanerne bombet på dagtid, de ønsket å ramme mål som var viktige for den tyske krigsøkonomien slik som kraftverk, oljeinstallasjoner og industri, tanken bak var at presisjonen var bedre grunnet amerikanernes avanserte bombesikter. USAAF tok imidlertid feil, amerikanerne bombet like upresist som britene. De amerikanske luftraidene fikk store tap, da tunge bombefly ikke kunne forsvare seg selv effektivt mot tyske jagerfly.<ref>Beevor 2012, s. 483, 493</ref> En radikal endring skjedde, basert på en enkel forbedring, høsten 1943. Britiske og amerikanske jagerfly ble utstyrt med dropptanker, som ga de rekkevidde til å følge bombeflyene helt frem. I løpet av våren 1944 førte det til at de allierte oppnådde luftherredømme over Tyskland, og tapene av allierte bombefly kom ned på et akseptabelt nivå.<ref>Overy 1995, s. 123–124</ref> 

{{sitat|at vi er de barbarene de sier at vi er,  for det vil være fullstendig klart for dem at dette primært er et storstilt angrep på sivilbefolkningen, slik det faktisk helt sikkert kommer til å bli.|Kritisk kommentar fra generalmajor [[Ira C. Eaker]], sjef for USAAF Eighth Air Force, til Operasjon Clarion, angrep på tyske kommunikasjonslinjer<ref>Hastings 2008, s. 480</ref>}}

Den strategiske britiske og amerikanske bombingen ble intensivert mot slutten, mellom september 1944 og april 1945 (en periode på 8 måneder) ble 800 tusen tonn bomber sluppet, om lag 60 % av total tonnasje mellom 1939 og 1945.<ref>Hastings 2008, s. 455</ref> At så mye av bombingen mot Tyskland ble utført det siste månedene, har blitt kritisert i ettertid, men kritikken går begge veier, både mot de vest-allierte som bombet, og mot den tyske ledelsen som ikke overga seg, selv om så godt som alle tyske generaler, fra august 1944, så at Tyskland ville bli slått.<ref>Roberts 2010, s. 416, 438, 444, 476, 506</ref>

Utover i krigen ble problemene med de allierte bomberaidene store for den tyske krigsindustrien, spesielt i [[Ruhr]]. Med de kontinuerlige bombeangrepene og de store sivile tapene håpet man å knekke den tyske kampmoralen. Denne strategien gikk spesielt hardt ut over [[Hamburg]],<ref>Roberts 2010, s. 428–429</ref> men de flste tyske byer, som [[Köln]] og [[Berlin]], ble hardt rammet. I februar 1945 rammet bombene også [[Dresden]], en av de vakreste byene i Europa. Den hadde liten militær verdi, og mange tyske interne flyktninger. Mange sivile ble kvalt i sine kjellere og tilfluktsrom da det massive bomberegnet over byen skapte flere store branner som brukte opp alt oksygenet i luften.<ref>Davies 2008, s. 142</ref>

De alliertes bombing hadde ikke så negativ innvirkning på den tyske kampmoralen at Tyskland ble bombet til overgivelse.<ref>Beevor 2012, s. 495–496</ref> I likhet med erfaringene fra de siviles reaksjoner på Luftwaffes bombing av London, lot det til at de alliertes massive luftangrep faktisk bidro til å styrke det tyske samholdet, og stimulere til fortsatt motstand.<ref>Jones, Woolven, Durodie et al.: ''Civilian morale during the Second World War: Responses to air raids re-examined'', Social History of Medicine, 17 (3): 463–479 DEC 2004</ref>

{{sitat|Det var derfor ironisk at RAF på denne måten forsøkte å gjøre mot tyskerne nøyaktig det samme som tyskerne nettopp hadde mislykkes i å gjøre mot britene|Max Hastings, britisk journalist og historiker, om RAFs bombekampanje mot Tyskland<ref>Hastings 2008, s. 445</ref>}}

Den britiske historikeren Richard Overy argumenterer for at bombingen var kost-effektiv for de allierte, med deres sterkere økonomi kunne de bære belastningen, samtidig som allierte soldater ble spart. Ødeleggelsen av Luftwaffe ledet til et tilnærmet totalt alliert luftherredømme ved invasjonene i Italia og Normandie, og under fremrykkingen mot Tyskland.<ref>Overy 1995, s. 128–131, 162</ref> Den britiske historikeren [[Antony Beevor]] viser også til alliert bombing som et sterkt bidrag til sovjetisk luftherredømme over østfronten i 1944–1945.<ref>Beevor 2012, s. 633</ref>

=== Utvikling i teknologi og krigføring ===

Under andre verdenskrig ble fly brukt i stor og økende utstrekning, som jagerfly, bombefly, rekognoseringsfly og luft-til-bakke støtte. Nyvinninger inkluderte [[luftbro]]er (evnen til raskt å kunne lufttransportere mindre mengder med høyt prioriterte forsyninger, utstyr og personell) og [[strategisk bombing]] (bombing av sivile områder for å ødelegge industri og moral). Forsvar mot fly ble også utviklet, som [[radar]] og luftvernartilleri, som den tyske [[8,8 cm FlaK|88 mm luftvernkanonen]]. [[Jetfly]] ble utviklet og selv om de ble brukt kun i begrenset grad av det tyske Luftwaffe mot slutten av andre verdenskrig, førte det etter krigen til at jetmotorer raskt ble standard for jager- og bombefly i de fleste flyvåpen.{{tr}}

Innenfor sjøkrig ble ny teknologi tatt i bruk på de fleste områder, mest markert ved [[hangarskip]] og [[undervannsbåt]]er. I [[slaget ved Taranto]], [[angrepet på Pearl Harbor]] og [[slaget ved Midway]] viste flyangrep fra hangarskip seg overlegne slagskip, og ble det dominerende overflatefartøy.<ref>Overy 1995, s. 30, 32, 42</ref>

I Atlanterhavet viste eskortehangarskip og langtrekkende maritime overvåkingsfly seg som et sentralt element ved de alliertes konvoitjeneste da de ga økt beskyttelse og bidro til at konvoiene hadde flystøtte også der hvor vanlige landbaserte fly ikke nådde frem.<ref>Overy 1995, s. 54</ref> Britene la vekt på forsvar mot undervannsbåter gjennom bruk av det nye instrumentet [[sonar]], søkelys (såkalte [[Leigh light]]) fra fly, radar for lokalisering av ubåter i overflatestilling, at handelsfartøy seilte i [[konvoi]]er, forbedret taktikk og utstrakt bruk av ulike former for etterretning.<ref>Overy 1995, s. 47–50</ref> Tyskerne utviklet bedre undervannsbåter og effektiv taktikk for koordinerte angrep, såkalt ulveflokktaktikk (tysk: rudeltaktik) og økte antallet ubåter, fra nesten 300 ved begynnelsen av 1942 til nær 400 ved utgangen av året.<ref>Overy 1995, s. 45–46</ref> 

Landkrigen skiftet fra det statiske preget under første verdenskrig til økt mobilitet og samvirke mellom våpengrenene. [[Stridsvogn]]ene, som under første verdenskrig hovedsakelig ble benyttet for å støtte infanteristyrker, fikk en mer sentral rolle under andre verdenskrig. Stridsvognene på begge sider ble utviklet med hensyn til bevæpning, panser, fart og kommunikasjon. På tross av omfattende mekanisering forble infanteri til fots ryggraden i alle lands styrker og de fleste var bevæpnet tilsvarende infanterister under første verdenskrig. Bærbare maskingevær og maskinpistoler ble tatt i utstrakt bruk, og mot slutten av krigen utviklet tyskerne det første [[automatgevær]]et, et våpen som kombinerte egenskaper ved rifle og maskinpistol og som i etterkrigstiden ble standard våpen for de fleste lands infanterister.{{tr}}

Flere av de krigførende nasjonene forsøkte å løse utfordringene med bruk av store kodebøker ved å erstatte dem med maskiner, mest kjent var den tyske krypteringsmaskinen [[Enigma (krypteringsmaskin)|Enigma]]. Kryptering ble forsøkt bekjempet med [[signaletterretning]], et felt hvor de allierte hadde stor suksess og fikk tilgang til avgjørende informasjon fra både Tyskland og Japan. De første datamaskinene ble også utviklet under andre verdenskrig, den tyske [[Z3]], den britiske [[Colossus]] og den amerikanske [[ENIAC]]. Styrte missiler i form av den tyske [[V1]] og ballistiske raketter i form av [[V2]], [[Manhattanprosjektet]]s utvikling av [[kjernefysiske våpen]] og [[operasjonsanalyse]] var viktig både militært og sivilt.{{tr}}

=== Moral ===

==== Moral, knyttet til stridsevnen ====
Et lands evne til å føre krig består ikke bare av våpen og soldater, men også både sivile og militæres vilje til å utholde de prøvelser og tap som krigen medfører, noe som vanligvis kalles for styrkenes eller befolkningens moral. Under andre verdenskrig var det en rekke eksempler hvor styrker som var mindretallige eller dårligere bevæpnet sto mot større og bedre utstyrte styrker.<ref>Overy 1995, s. 6</ref> Moralen til de alliertes sivile og militære var et viktig ledd i seieren over aksemaktene.<ref>Overy 1995, s. 17, 22–23, 285–286</ref> For aksemaktenes innbyggere var det et moralsk problem at deres land hadde gått til angrepskrig.<ref>Overy 1995, s. 22–23, 284, 286, 290, 298</ref> Tilsvarende var det en styrke for de allierte at deres kamp ble sett som moralsk overlegen, og at de kjempet en forsvarskrig.<ref>Overy 1995, s. 22, 285–286, 290–291</ref>

{{sitat|Historikere er uvillige til å uttale seg om moralske spørsmål, selv når balansen mellom rett og feil synes klar. Men kan det være noen tvil om at befolkninger vil slåss med mindre glød for en umoralsk sak?|note=<ref group="note">Historians are loth to pronounce on moral issues, even where the balance of right and wrong seems clear-cut. But can there be any doubt that populations will fight with less effect in the service of an evil cause?</ref><ref>Overy 1995, s. 313</ref>|Den britiske historikeren [[Richard Overy]] i boken ''Why the Allies Won''}}

Det har blitt argumentert med at aksemaktenes nederlag var tilnærmet uunngåelig, gitt de alliertes økonomiske overtak. Den britiske historikeren [[Richard Overy]] mener det er feil, og at [[Algeriekrigen]] (1954–1962) som Frankrike tapte, [[Vietnamkrigen]] (1955–1975) som USA tapte og [[den afghansk-sovjetiske krig]] (1979–1989) som [[Sovjetunionen]] tapte, viser at økonomisk overmakt ikke er nok for å vinne en krig.<ref>Overy 1995, s. 324–325</ref>

==== Krigføringen og moralske spørsmål ====

{{utdypende|bombingen av Warszawa under andre verdenskrig|bombingen av Dresden|atombombene over Hiroshima og Nagasaki}}
For de vestlige allierte var det både under selve krigen og etter to store moralske spørsmål knyttet til krigføringen, bombing av sivile og alliansen med Sovjetunionen. For å understreke forskjellen mellom hva som ble ansett som terrorbombing av aksemaktene (Tyskland, Italia og Japan) ble det fremhevet at alliert bombing var mot militære mål, og var presisjonsbombing. Dette var en bevisst fordreining, særlig i de siste årene av krigen. Det sovjetiske regimets undertrykkende karakter var ganske vidt kjent i vestlige land, særlig etter [[Molotov–Ribbentrop-pakten]], støtte til Sovjetunionen var derfor delvis en utfordring, som dels ble forklart behovet å kjempe mot en felles fiende, dels ved at ubehagelige fakta (som [[Katyn-massakren]]) ble dekket over.<ref>Overy 1995, s. 295–297</ref>

{{sitat|Bruken av teknologi laget en distanse mellom de som planla og utførte, og ofrene. Vestallierte bakkestyrker kunne aldri gått amok i Hamburg og drept førti tusen mennesker.|note=<ref group="note">The use of technology produced a distance between those who planned and executed attacks and the victims themselves. A western ground army would never have run amok in Hamburg, murdering forty thousand people.</ref><ref>Overy 1995, s. 296</ref>|Den britiske historikeren Richard Overy om de moralske dilemma i boken ''Why the Allies Won''}}

De tyske lederne, med diktatoren Adolf Hitler i spissen, fremstilte krigen kun som en amoralsk kamp hvor den mest hensynsløse ville vinne, moralske standpunkt var kun noe de [[Dekadanse|dekadante]] statene Storbritannia og USA var opptatt av.<ref>Overy 1995, s. 302–304</ref>

=== Ledelse ===

De øverste lederne i de stridende landene var en blanding av valgte politikere i demokrati og diktatorer. Av de øverste allierte lederne var Frankrikes Daladier og Reynaud, Storbritannias Chamberlain og Churchill og USAs Roosevelt, alle valgt, mens Sovjetunionens Stalin var utvalgt i et diktatur. På aksemaktenes side var lederne i det autoritære Japan utvalgt blant lederskiktet, mens diktatorene Mussolini og Hitler begge tok makten ved kupp.{{tr}}

Mens de allierte lederne (også diktatoren Stalin) fordelte oppgavene blant forskjellige ledere, samlet den tyske diktatoren Hitler makten til å bestemme, særlig etter nederlaget i [[slaget om Stalingrad]].<ref>Overy 1995, s. 21–22</ref><ref>Glantz 2015, s. 151</ref>

=== Eksilregjeringer ===

Etter Tysklands ekspansjon i Europa etablerte åtte land eksilregjeringer i London: Belgia, Tsjekkoslovakia, Hellas, Luxembourg, Nederland, Norge, Polen og Jugoslavia. I tillegg hadde [[Frie Frankrike]] under ledelse av [[Charles de Gaulle]] base i London.<ref>Oppenheimer, F. E. (1942). Governments and authorities in exile. ''American Journal of International Law,'' 36(4), 568–595.</ref>

=== Nøytrale land ===

En rekke større og mindre land forsøkte å holde seg nøytrale, i deler av eller hele krigen. Noen ble angrepet av de revisjonistiske statene Italia, Japan og Tyskland, mens andre valgte å slutte seg til de krigførende maktene når de så hvilken vei det gikk, som Argentina og Tyrkia, begge erklærte Tyskland krig i 1945.{{tr}}

I Europa var Sveits, Sverige, Portugal og Irland nøytrale under hele krigen. Spania var formelt nøytralt, men sympatiserte med aksemaktene og landet bidro med én divisjon frivillige på østfronten, [[Den blå divisjon]].<ref>Roberts 2010, s. 110–113</ref>

===Krigsfanger===
[[Fil:Kriegsgefangene.jpg|mini|Tyske krigsfanger etter [[Slaget om Aachen|Aachens fall]] i oktober 1944. Da det tyske nederlaget syntes klart forsøkte mange tyske soldater å ta seg vestover, de heller ønsket å overgi seg til vestmaktene enn til Sovjetunionen ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/6/6c/Kriegsgefangene_in_Aachen_%281944%29.jpg stor versjon])]]
Det er ukjent hvor mange soldater som var krigsfanger 1939–1945. Den tyske historikeren Kurt W. Böhme anslo rundt 35 millioner.<ref group="note">{{Kilde artikkel|tittel=The Treatment of Prisoners of War in World War II|publikasjon=The Journal of Modern History|doi=10.1086/244883|url=https://www.journals.uchicago.edu/doi/10.1086/244883|dato=1994|fornavn=S. P.|etternavn=MacKenzie|serie=3|språk=en|bind=66|sider=487–520|issn=0022-2801|besøksdato=2023-06-04|sitat=Obtaining an exact figure for the number of POWs is made virtually impossible by the inexactness or unavailability of the records kept by many of the belligerents. The figure of 35 million was put forward by K. W. Bohme, ''Zur Geschichte der deutschen Kriegsgefangenen des Zweiten Weltkrieges'', 15 vols. (Munich, 1962-74), 1, pt. 1:x}}</ref>

Fra 1941 var flere hundre tusen sovjetiske soldater i tysk fangenskap og tyske myndigheter anså at [[genevekonvensjonen]] ikke gjaldt sovjetiske soldater fordi Sovjetunionen ikke hadde signert konvensjonen. Tyske myndigheter sultet systematisk de sovjetiske fangene og kombinert med kulde og epidemier ([[tyfus]] og [[dysenteri]]) ga høy dødsrate. I oktober 1941 døde anslagsvis 5000 fanger daglig. Den tyske hæren henrettet sovjetiske soldater i stort antall blant annet for å slippe å ta seg av dem. [[Auschwitz]] ble opprinnelig brukt til internering av sovjetisk soldater og disse var de første som ble gjenstand for massedrap der. Ved utgangen av februar 1942 var anslagsvis 2 millioner av de 3,3 millioner sovjetiske soldatene tatt til fange døde.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/the-treatment-of-soviet-pows-starvation-disease-and-shootings-june-1941january-1942|tittel=The Treatment of Soviet POWs: Starvation, Disease, and Shootings, June 1941–January 1942|besøksdato=2023-06-04|språk=en|verk=encyclopedia.ushmm.org}}</ref> I februar 1942 ga Hitler ordre om bedre behandling av de sovjetiske krigsfangene fordi de var nyttig arbeidskraft.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/forced-labor-soviet-pows-january-1942-through-may-1945|tittel=Forced Labor: Soviet POWs January 1942 through May 1945|besøksdato=2023-06-04|språk=en|verk=encyclopedia.ushmm.org}}</ref> I løpet av krigen tok tyske styrker omtrent 5,7 millioner sovjetisk soldater til fange; ved utgangen av krigen var 3,3 millioner av disse døde. Tyske myndigheter holdt {{formatnum:231000}} britiske og amerikanske soldater som krigsfanger; av disse døde 8300 (3,6 %) i fangenskapet.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/nazi-persecution-of-soviet-prisoners-of-war|tittel=Nazi Persecution of Soviet Prisoners of War|besøksdato=2023-06-04|språk=en|verk=encyclopedia.ushmm.org}}</ref>

Ved utgangen av krigen var det 11 millioner tyske soldater i krigsfangenskap i omkring 20 land på allierte side, hovedsakelig USA, Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen. Omkring 5 millioner ble løslatt kort etter den tyske kapitulasjonen, de siste kom tilbake fra Sovjetunionen i 1956 i forbindelse med at [[Forbundsrepublikken Tyskland|Forbundsrepublikken]] (Vest-Tyskland) og Sovjetunionen opprettet diplomatiske forbindelser. I Sovjetunionen ble de tyske fangene satt til tvangsarbeid blant annet i gruver eller i skogbruket i Sibir. Flere titusen (anslagene sier {{formatnum:40000}}) fanger døde av sult og sykdom i amerikansk fangenskap sommeren 1945 og {{formatnum:20000}} døde under tungt og farlig arbeid i det krigsherjede Frankrike. Anslagsvis {{formatnum:80000}} døde i Jugoslavia på grunn av hardt arbeid og matmangel.<ref>{{Kilde www|url=https://sites.tufts.edu/atrocityendings/2015/08/07/german-pows-deaths-under-allied-control/|tittel=Soviet Union: German Prisoners of War following World War II {{!}} Mass Atrocity Endings|besøksdato=2023-06-04|fornavn=World Peace|etternavn=Foundation|språk=en-US}}</ref>

Tyske soldater tatt til fange av de allierte ble til dels sendt til Nord-Amerika og fangeleirer der, så langt som mulig unna slagmarken i Europa og Nord-Afrika. I 1940 var overføringen til Nord-Amerika dels basert på frykt for tysk invasjon av de britiske øyer samt frykt for at tyske krigsfanger i Storbritannia kunne få våpenforsyninger fra femtekolonister. Ved slutten av krigen var det {{formatnum:36000}} tyske krigsfanger i 26 leirer i Canada.<ref>Stanzel, Franz-Karl (2018). German Prisoners of War in Canada, 1940–1946: An Autobiography-Based Essay. ''Canadian Military History'' 27, 2, s.1–19.</ref> I USA ble over {{formatnum:400000}} krigsfanger fra aksemaktene internert i 500 leirer i det indre av USA (langt fra kystene og de store byene), de første kom i 1942. På grunn av mangel på arbeidskraft tillot USAs myndigheter bruk av fanger til arbeid på fabrikker og gårder, og en stor del av gårdsarbeiderne fikk etterhvert frihet til å reise til og fra på egen hånd. Ved utgangen av krigen var de fleste sysselsatt langt fra de opprinnelige leirene etter at det ble opprettet nye leirer i de fleste delstatene. Mange av de tyske fangene var lettet over å komme til USA og unnslippe krigshandlingene. Innen juli 1946 var alle returnert til Europa, de fleste var på tvangsarbeid i Frankrike og Storbritannia før de ble repatriert til Tyskland og Italia i 1947 og 1948.<ref>{{Kilde www|url=https://daily.jstor.org/prisoners-like-us-german-pow-and-black-american-solidarity/|tittel=Prisoners Like Us: German POW and Black American Solidarity|besøksdato=2023-06-04|dato=2023-02-25|fornavn=Matthew|etternavn=Wills|språk=en-US|verk=JSTOR Daily}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.smithsonianmag.com/history/german-pows-on-the-american-homefront-141009996/|tittel=German POWs on the American Homefront|besøksdato=2023-06-04|forfattere=J. Malcolm Garcia|dato=15. september 2009|fornavn=|etternavn=|språk=en|verk=Smithsonian Magazine}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Returning to America: German Prisoners of War and the American Experience|publikasjon=German Studies Review|url=https://www.jstor.org/stable/27668591|dato=2008|fornavn=Barbara Schmitter|etternavn=Heisler|serie=3|bind=31|sider=537–556|issn=0149-7952|besøksdato=2023-06-04}}</ref> Vel 2000 rømte og disse ble fanget inn igjen etter noen dager eller uker; 12 rømte fanger gikk under jorden og ble ikke repatriert.<ref>{{Kilde www|url=https://www.latimes.com/archives/la-xpm-1985-09-12-mn-21253-story.html|tittel=Hitler's Last Soldier in U.S. Surrenders After 40 Years|besøksdato=2023-06-04|dato=1985-09-12|fornavn=David|etternavn=Holley|språk=en-US|verk=Los Angeles Times}}</ref>

Ved den tyske kapitulasjonen var det {{formatnum:364000}} tyske soldater i Norge (over 10 % av befolkningen) og disse ble repatriert innen utgangen av 1946. Det var {{formatnum:84000}} sovjetiske borgere som hadde vært i tysk fangenskap.<ref>Skodvin, Magne (red.) (1995): ''Norge i krig.'' Bind 8. Oslo: Aschehoug.</ref><ref>Thorne, Andrew (1995): ''Fredsgeneralen''. Oslo: Aschehoug.</ref><ref>Eitinger, Leo: ''Psykiatriske undersøkelser blant flyktninger i Norge''. Oslo: Universitetsforlaget, 1958, s. 7-9.</ref>