Redigerer «Mary Rose» (avsnitt)

=== Konservering ===
[[Fil:Mary Rose, Historic Dockyard, Portsmouth, Hampshire - geograph.org.uk - 720237.jpg|left|mini|alt=En diagonal del av et treskip liggende på en stålramme, mens det oversprøytes med vann fra dusinvis av sprinklere|«Mary Rose» oversprøytes med vann ved dokken i Portsmouth, bildet er fra mars 1984]]

Konserveringen av «Mary Rose» og gjenstandene som ble funnet under utgravningene og bergningen var et sentralt emne helt fra prosjektets start. Mange gjenstander som var velbevarert, spesielt disse som hadde vært innelukket i sedimenter, kunne lett ødelegges når de ble hentet opp i et [[oksygen]]rikt miljø. For å redde de mange gjenstander for ettertiden måtte arkeologer og konservatorer samarbeide.<ref>Marsden (2003), s. 145.</ref> For å forhindre nedbrytning på kort sikt før man kunne begynne med den aktive konservering, ble funnene lagt i såkalt passiv forvaring, etter det materiale gjenstanden bestod av. Små tregjenstander ble forseglet i plastposer for å holde dem fuktige mens deler av skipets konstruksjon og andre tregjenstander ble lagt i åpne vannbad. Mikroorganismer som kunne nedbryte tre ble bekjempet med forskjellige metoder som oppbevaring ved lav temperatur eller behandling med kjemikalier, med de større gjenstander ble [[stor damsnegl|damsnegl]]er brukt for å ta bort disse organismer, mens de lot treverket i fred.<ref>Jones, s. 35-43.</ref>

Andre organiske materialer som [[lær]], [[skinn]] og [[tekstil]] ble behandlet med lignende metoder som treet ved å bli lagt i vannbad eller forseglet i plast. [[Ben]] og [[elfenben]] ble avsaltet i vannbad for å unngå dannelse av saltkrystaller, man gjentok den samme metoden med [[glass (materiale)|glass]], [[keramikk]] og stein. Gjenstander av [[jern]], [[kobber]] og kobberlegeringer ble lagt i en spesiell oppløsning av natriumkarbonat (trinatriumhydrogenkarbonat) Na<sub>3</sub>H(CO<sub>3</sub>)<sub>2</sub>) for å hindre oksidasjon og reaksjoner med klorider, som kunne penetrere gjenstandens overflate. Legeringer av [[bly]] eller [[Tinn (grunnstoff)|tinn]] er stabile i atmosfæren og trenger normalt ikke særlig behandling, mens [[sølv]] og [[gull]] var de eneste materialer som ikke trengte behandling.<ref>Jones (2003), s. 47-49.</ref>
[[Fil:MaryRose-conservation2.jpg|mini|alt=En diagonal del av et treskip sett fra stevnen, mens den oversprøytes med en klar væske fra et sprinklersystem. På restene av hoveddekket kunne en person i en sort beskyttelsesdrakt og gul hjelm sees|«Mary Rose» oversprøytes med PEG ved anlegget i Portsmouth]]

Konserveringen av selve skipet var den mest kompliserte delen av prosjektet. Heritage Lottery Fund donerte 4,8 millioner pund i 2002 for arbeidet med konserveringen, sammen med en tilsvarende sum fra myndighetene i byen Portsmouth og Hampshire County.<ref>Childs (2007), s. 204-5.</ref> Av praktiske grunner kunne ikke skroget forsegles i plast før den passive forvaring. For at det ikke skulle tørke ut, ble det regelmessig oversprøytet med filtrert vann fra et lukket kretsløp, som holdt en temperatur på 2-5 grader Celsis.<ref>Jones (2003), s. 40-41.</ref> Hvis tre som hadde vært under vann i flere hundre år skulle tørres uten å bli behandlet, vil en omfattende krymping skje (20-50 %), det betyr kraftig deformering og dannelse av revner når vannet fordamper fra treets celler. Stoffet polyethenglykol (PEG) hadde tidligere vært benyttet for å behandle arkeologisk tre i 1980-årene, blant annet under konserveringen av det svenske skipet «Vasa». PEG sprøytes over skipet i flere år så det trenger inn i treet og gradvis erstatter vannet i cellene. Årene med PEG-behandling etterfølges av en lang periode med kontrollert lufttørring.

Etter nesten ti års forsøk i mindre skala med mindre tredetaljer ble den første fasen av konserveringen innledet på «Mary Rose»s skrog i 1994. Under den første fasen som strakk seg til 2003, ble skipet oversprøytet med PEG av lav molekylvekt. Fra 2003 ble PEG med noe høyere molekylvekt brukt for å forsterke overflatens holdbarhet og det fortsatte fram til 2010. Den tredje og siste fasen med kontrollert lufttørring kommer til å vare fra tre til fem år. Slutten på den tredje fasen og deretter den fullstendige konserveringen av «Mary Rose» er satt til senest [[2015]].<ref>Jones (2003), s. 67-69.</ref>