Redigerer Zimbabwe (avsnitt)

== Historie ==

[[Fil:Great-Zimbabwe-2.jpg|thumb|left|[[Great Zimbabwe]] ruinene i [[Masvingo (provins)|Masvingo-provinsen]].]]
[[Fil:Matabeleland.gif|thumb|left|[[Matabeleland|Matabele-riket]] i 1887, året før kolonialiseringen til Cecil Rhodes]]
De tidligste innbyggerne i området var [[khoisan]]-[[jegere og samlere]]. De ble stort sett fortrengt av [[bantu]]-stammer i en serie [[migrasjon]]er. Den sørlige delen av landet ble kalt matabeleland etter ndebele-stammen som okkuperte området på begynnelsen av [[19. århundre|1800-tallet]] under en løs konføderasjon av ndebelespråklige stammer ledet av khumalostammen under deres sjef [[Mzilikazi]]. Det har vært spenning helt opp til vår tid mellom denne folkegruppen og de shona-språklige stammene i Mashonaland, den nordlige delen av Zimbabwe.

Landet har sitt navn etter [[Store Zimbabwe]], en ruinby i det sørlige [[Afrika]] som var sentrum for et stort rike kjent som [[Munhumutapaimperiet]].

=== Kolonitiden ===

I [[1888]] signerte [[Cecil Rhodes]] en avtale med [[ndebele]]nes kong [[Lobengula]] som hadde etterfulgt Mzilikazi. Den førte til omfattende [[Storbritannia|britisk]] intervensjon i området, og dets formål var hovedsakelig utvinning av mineraler. I [[1889]] skaffet Rhodes seg en kontrakt for [[British South Africa Company|''British South Africa Company'']] (BSAC) for å okkupere og administrere det som senere ble kjent som [[Rhodesia]] og for å utvinne [[gull]] og andre mineraler. I [[1895]] okkuperte en avdeling på 200 bevæpnede hvite menn rekruttert av BSAC i Sør-Afrika [[Mashonaland]] og oppmuntret til kolonisering av regionen og dets landområder, arbeidskraft og mineralressurser. 

I [[1896]]–[[1897]] utførte ndebelene og shonaene mislykkede opprør mot de hvite kolonistenes ran av deres opprinnelige land. Dette ble senere kjent som den første ''chimurenga'' («frigjøringskrig»). [[Nehanda Nyakasikana]], [[Chaminuka]], [[Muponda]] og andre shona åndemedier og herskere var lederne i dette opprøret, og ble senere fanget og henrettet. Shonaene og ndebelene med deres spyd og [[batong]]er var sjanseløse mot tungt bevæpnede [[British South Africa Police|''British South Africa Police'']] (som politistyrken i Rhodesia ble kalt) som hadde hester, skytevåpen og [[kanon]]er.

Sør-Rhodesia ble administrert av Rhodes sitt BSAC frem til [[1923]]. I en folkeavstemning året i forveien avslo bosetningsbefolkningen et forslag om å bli innlemmet i den [[Sør-Afrika|sørafrikanske union]], og ble i stedet en britisk selvstyrt koloni.

Sør-Rhodesia, [[Nord-Rhodesia]] (nå kalt [[Zambia]]) og Nyasaland (nå kalt [[Malawi]]) dannet i [[1953]] [[Føderasjonen av Rhodesia og Nyasaland]], også kalt den Sentralafrikanske Føderasjonen.

Etter at føderasjonen ble oppløst i [[1963]], krevde den hvite minoritetsadministrasjonen i Sør-Rhodesia (kalt Rhodesia fra [[1964]]) uavhengighet, men den britiske regjeringen hadde startet politikken ingen uavhengighet før afrikansk majoritetsstyre.  

På samme tid ble frigjøringsgrupper grunnlagt, [[Zimbabwe African National Union|''Zimbabwe African National Union'']] (ZANU) og [[Zimbabwe African People's Union|''Zimbabwe African People's Union'']] (ZAPU). 

=== Selverklært uavhengighet ===

I respons til dette erklærte [[statsminister]] [[Ian Smith]] Rhodesia uavhengig [[11. november]] [[1965]]. Storbritannia kalte erklæringen en opprørshandling og [[Samveldet av nasjoner]] innførte økonomiske sanksjoner. I [[1968]] stemte [[FN]] for å gjøre sanksjonene obligatoriske, men de var stort sett lite effektive. I et forsøk på å distansere landet fra Storbritannia, erklærte Smith Rhodesia for [[republikk]] i [[1970]], men dette førte ikke til internasjonal anerkjennelse. Smith fortsatte å administrere et stort sett segregert sosialt samfunn som i prinsippet var et [[apartheid]]-regime. Uavhengigheten ble aldri godkjent av andre land enn apartheid-regimet i [[Sør-Afrika]], da det hvite mindretallet kun erklærte selvstendighet for å holde på et hvitt, rasistisk mindretallsstyre ikke ulikt [[Sør-Afrika]]s. I motsetning til Sør-Afrika, der hvite hadde levd i flere hundre år og utgjorde en betydelig folkegruppe, var de hvite i Rhodesia forholdsvis nyankomne og utgjorde under en prosent av befolkningen. 

Motstanden mot det hvite styret vokste seg sterkere, og begynte med en trefning ved [[Chinhoyi]] hvor seks krigere fra [[Zimbabwe African National Liberation Army|''Zimbabwe African National Liberation Army'']] (ZANLA) kjempet mot regjeringsstyrker. ZANLA og [[Zimbabwe People's Revolutionary Army|''Zimbabwe People's Revolutionary Army'']] (ZIPRA) brukte [[gerilja]]taktikker som minnet om [[Viet Cong]] under [[Vietnamkrigen]].

Bevegelsen for like rettigheter for afrikanere i Afrika og i [[diaspora]]en ble intensivert i den andre halvdel av det [[20. århundre]] verden over. Med slutten på [[Portugal|portugisernes]] styre i nabolandet [[Mosambik]] i [[1975]], gav frigjøringsfronten i Mosambik ([[Frelimo]]) ledet av president [[Samora Machel]] støtte til ZANLA, og motstanden ble intensivert til et opprør i stor skala som ble kalt [[den andre Chimurenga]].

De rhodesiske sikkerhetsstyrkene hadde operasjonelle suksesser mot de kommuniststøttede geriljaene. Selv under presset av de økonomiske og militære sanksjonene, utførte rhodesiske styrker svært effektive angrep på geriljabaser i Zambia og Mosambik.
[[File:Internal Settlement.jpg|thumb|Fra signeringen av [[Rhodesian Internal Settlement]], fra venstre [[Abel Muzorewa]], [[Ian Smith]], [[Jeremiah Chirau]] and [[Ndabaningi Sithole]]. Avtalen kom etter 15 år med «Rhodesian Bush War» ([[Den andre Chimurenga]]).]]
Opp gjennom 1970-årene ble [[gerilja]]krigføringen mot Ian Smiths UDI-regjering intensivert. Som resultat av dette åpnet Smith-regjeringen for forhandlinger med lederne av [[Patriotic Front]]s &mdash; henholdsvis ZANU som var ledet av [[Robert Mugabe]] og ZAPU som var ledet av [[Joshua Nkomo]].

I mars [[1978]], da Smith-regimet var på sammenbruddets rand, signerte Ian Smith en avtale med tre svarte ledere, med biskop [[Abel Muzorewa]] i spissen. Disse lovte sikkerhet for den hvite delen av befolkningen. Som en følge av avtalen ble det avholdt valg i april [[1979]]. Partiet [[United African National Council|''United African National Council'']] (UANC) vant valget, og [[1. juni]] [[1979]] ble partileder Abel Muzorewa innsatt som statsminister, og landet skiftet navn til [[Zimbabwe-Rhodesia]]. Avtalen lot de hvite fortsette å ha kontroll over landets politi, sikkerhets-styrker, embetsverket og rettsvesenet, samt sikret de hvite omkring en tredjedel av setene i parlamentet.  

Muzorewa hadde støtten til Smith og den sørafrikanske regjeringen, men manglet troverdighet blant betydelige deler av landets egen befolkning. Muzorewa–regjeringen fikk raskt problemer. Mot slutten av [[1979]] ba den britiske regjeringen alle parter om å komme til [[Lancaster House-avtalen|''Lancaster House'']] i [[London]] for å forhandle frem en avslutning av [[borgerkrig]]en.

=== Internasjonal anerkjennelse av uavhengighet og fremveksten av ZANU ===

Etter konferansen som ble holdt i 1979–[[1980]] ble Storbritannias [[Lord Soames]] utnevnt til guvernør for å overvåke avvæpningen av revolusjonsgeriljaen, gjennomføring av valg og til å gi uavhengighet til koalisjonsregjeringen med [[Joshua Nkomo]], leder av [[Zimbabwe African People's Union|''Zimbabwe African People's Union'']] (ZAPU). I det frie valget i [[februar]] 1980 vant [[Robert Mugabe]] og hans [[Zimbabwe African National Union|''Zimbabwe African National Union'']] (ZANU) et valgskred, og Mugabe har vunnet alle valg siden, selv om de fleste valg ikke har blitt regnet som «frie og rettferdige» ifølge internasjonale standarder. Det har blitt hevdet at velgere har blitt truet og medlemmer av opposisjonen har blitt trakassert.

=== 80-tallet: fremgang og kamper mellom ZANU og ZAPU ===
80-årene var preget av stabilitet og økonomisk oppsving i Zimbabwe. Mugabe utviklet blant annet Afrikas mest effektive skole- og helsesystem. Zimbabwe var på denne tiden et mønsterland sett med vestlige øyne, og var for eksempel et hovedsamarbeidsland for [[Norad]]. Mellom [[1982]] og [[1985]] satte imidlertid Mugabe i gang en hemmelig utryddelseskrig mot sine tidligere allierte Zapu. Opp mot 10&nbsp;000 ZAPU-tilhengere ble drept, andre kilder angir enda høyere tall. 

Nkomo ble kastet fra sitt kabinett i [[1982]] da et lager av våpen fra krigen ble oppdaget på eiendommer han og hans øverste løytnanter eide, noe som satte i gang kamper mellom ZAPU–tilhengere i den sørlige ndebele–språklige regionen av landet og det styrende ZANU. Der var utstrakte angrep på hvite jordeiere og shonaer i mindre deler av Masvingo, sentrale områder og provinsene i Matabeleland. Den mest kjente var Gwesela som førte sine tilhengere i angrep mot shonaene.

Regjeringen mobiliserte den femte brigaden ledet av [[oberst]] [[Perence Shiri]] for å slå ned urolighetene. I februar [[1983]] dro de til [[Tsholotsho]] i det nordlige Matabeleland og dro videre over Manzamnyama–elven inn i den sørlige delen i [[1984]]. I hendelsenes løp ble det utført flere ugjerninger mot ndebelene. 

Til slutt avholdt Mugabe og Nkomo fredsforhandlinger som gjeninnførte fred og gjenforente den patriotiske fronten. Det ble gitt benådning til de som hadde utført ugjerninger på begge sider. Fredsavtalen i [[1987]] førte til at ZAPU og ZANU i [[1988]] ble slått sammen til [[Zimbabwe African National Union – Patriotic Front|''Zimbabwe African National Union – Patriotic Front'']] (ZANU–PF).

=== 2000–2005: Landreformer ===
[[Tørke]]n i det sørlige [[Afrika]], kanskje den verste på et århundre, hadde så stort effekt på Zimbabwe at det ble erklært en nasjonal katastrofe i [[1992]]. Tørken sementerte landets gjeldskrise. Den påfølgende [[Det internasjonale pengefondet|IMF]]-støttede økonomiske justeringen og strenge strukturtilpasningsprogram førte til vanskelige tider for befolkningen. Utover 1990-tallet stagnerte Zimbabwes økonomi, og motstanden mot Mugabe økte. Han hadde skaffet seg næmest eneveldig makt, og han avfeide all opposisjon. Da han i 2000 tapte en folkeavstemning om grunnlovsendringer, valgte han som et politisk grep å vende seg mot de om lag 4500 hvite stor-farmerne. Mugabes regjering satt dermed igang de såkalte landreformene.

Selv om majoritetsstyre var innført i 1980, fortsatte de hvite å dominere nasjonens økonomi. Cirka 4500 hvite farmere var i besittelse av 70 % av landets dyrkbare jord. Av denne hadde bare en liten del blitt kjøpt opp av staten og fordelt ut til svarte siden uavhengigheten i 1980, til tross for at det ble gitt millioner av pund i hjelp fra britene til dette formålet. Av de få gårdene som ble kjøpt, endte mange opp som eiendommen til høytstående militære og politiske personer. Men [[Lancaster House-avtalen]] la også sterke begrensninger på regjeringens muligheter for oppkjøp de første 10 årene, og selv om de hvite hadde liten direkte politisk makt, hadde de kontrollen over vesentlige deler av økonomien. Behovet for landreformer var anerkjent av store deler av samfunnet i lang tid, men lite ble foretatt – både av regjeringen og av de hvite eierne av store, kommersielle gårder. Dette var et forhold som ikke kunne vare, og derfor et tema som stadig vekk "ulmet" i ulike sammenhenger. [[Landreformen i Zimbabwe|Omfordelingen av landbruksjorda]] fra de store kommersielle farmene ble igjen en politisk sak i [[1999]].

[[Fil:Demonstration against Mugabe.JPG|thumb|Protester i utlandet mot menneskerettighets-overgrep i Zimbabwe. Det er risikabelt å gjennomføre denne type protester i Zimbabwe.]]
Den tvungne fjerningen av hvite jordeiere førte til skarp prisstigning i landbruksvarer som [[korn]] og [[sukker]], og Zimbabwes økonomi kollapset. Zimbabwe var tidligere en viktig mateksportør i regionen, men i de siste årene har hungersnød vært utbredt på grunn av Mugabes landreformspolitikk som omfordelte jorda til politiske støttespillere som ikke dyrker jorda effektivt. Dette har etterlatt den store majoriteten av jordløse svarte i en verre forfatning på grunn av et katastrofalt fall i produktiviteten, hyper[[inflasjon]] og utstrakt arbeidsløshet.<ref name="bbcprofile">[http://news.bbc.co.uk/1/hi/world/africa/country_profiles/1064589.stm Country profile: Zimbabwe] BBC Online</ref>

I etterspillet til Mugabes håndtering av jordkrisen som omfordelte jord til utvalgte svarte ved å fjerne eierne med makt uten kompensasjon, ble Zimbabwe suspendert fra Samveldet av nasjoner anklaget for brudd på [[menneskerettighetene]] og valgfusk i [[2002]] som inkluderte utstrakte trusler og vold mot støttespillere av opposisjonspartier. Zimbabwe trakk seg ut av Samveldet [[7. desember]] [[2003]].

I de senere årene har ytringsfrihet, presse- og forsamlingsfrihet blitt sterkt innskrenket. Omfanget av menneskerettighetsbrudd er betydelig. Selv om vestlige medier har hatt mye omtale av tvangsfordrivingen av de hvite storfarmerne, er det utvilsomt mange vanlige, ofte fattige, zimbabwere som har lidt de største overgrepene – som har gjort deres situasjon enda mer vanskelig med kollapsen i økonomien.

==== Operasjon Murambatsvina ====
Regjeringen i Zimbabwe startet Operasjon Murambatsvina i mai [[2005]]. Hjem skulle ødelegges og store mengder mennesker skulle tvangsflyttes fra urbane områder til landsbygden. 19. mai 2005 startet raseringen og brenningen av fattigstrøkene i [[Harare]]. Aksjonen spredde seg til hele landet. I løpet av noen uker arresteres titusener av mennesker mens hundretusener blir hjemløse og like mange mister levebrødet. Flere barn omkommer fordi vegger på hus som rives, faller ned over dem. EU og FN fordømmer rivingen av de fattige områdene. Utover høsten gjennomføres det flere aksjoner mot disse områdene. Ifølge FNs spesialutsending Tibaijuka mistet 700 000 mennesker enten huset eller levebrødet sitt, mange begge deler. Til sammen ble over to millioner berørt av aksjonen.

=== 2005–2009: Hyperinflasjon ===
Landreformen førte til en dramatisk reduksjon i produksjon av jordbruksprodukter, landets viktigste kilde til utenlandsk valuta. Landets ustabile situasjon svekket også turistsektoren. Etterhvert førte disse problemene til en omfattendede inflasjon som sentralbanken under ledelse av [[Gideon Gono]] håndterte ved å trykke mer penger. Devalueringen av den zimbabwiske dollaren skjøt fart, inflasjonen begynte å galoppere og kom opp i mange millioner prosent i 2008. Zimbabwes økonomi kollapset, og ved siden av landbruks- og turistnæringen ble også den tredje store grenen av landets økonomi rammet: gruvesektoren. Handel med landets egen valuta ble etterhvert svært omstendelig på grunn av de store seddelmengdene. Regjeringen gjorde i denne tiden ingen grep som kunne stoppe eller bremse utviklingen. Offentlige tjenester fungerte svært dårlig inkludert helse- og skolevesen og lønningene var nesten verdiløs. Også vedlikehold av infrastrukturen er svært dårlig, noe som blir ansett som medansvarlig for koleraepidemien i 2008. I denne situasjonen ble det avhold valg i landet i mars 2008.

=== Valgene i 2008, "The Global Agreement" og samarbeidsregjeringen ===
Valgene 29. mars 2008 på [[presidentvalget i Zimbabwe 2008|president]] og til parlamentet var forholdsvis frie, ZANU-PF hadde ikke brukt så mye vold som tidligere. Partiet ble overrasket av resultatene, men måtte medgi at opposisjonen hadde vunnet parlamentsvalget. Resultatet av presidentvalget ble ikke presentert før i begynnelsen av mai og manipulasjoner av valgresultatet må mistenkes. Ingen av de to hovedkandidatene Robert Mugabe (43,2 %) eller Morgan Tsvangirai (47,9 %) hadde oppnådd flertall. En ny valgrunde ble derfor nødvendig og denne gangen ble en massiv voldskampanje rettet mot MDC tilhengere, særlig utenfor byene. Volden førte til at Tvangirai trakk seg som kandidat og Mugabe ble erklært som vinner. 
[[File:Tsvangirai Obama.jpg|thumb|Statsminister [[Morgan Tsvangirai]] i møte med [[Barack Obama]] i Washington, juni 2009]]
Opposisjonspartienes seier i parlamentsvalget og fremgang i presidentvalget, samt landets katastrofale situasjon og utenlandsk press førte til at Mugabe og ZANU-PF i september 2008 undertegnet en avtale hvor de gikk inn for å styre landet sammen, kalt «The Global Agreement». Avtalen ble fremforhandlet av [[Sør-Afrika]]s avtroppende president [[Thabo Mbeki]] på oppdrag fra [[Samarbeidsorganisasjonen for det sørlige Afrika|SADC]]. Likevel tok det til februar 2009 før en ny avtale var presset frem av Sør-Afrika og SADC som endelig satt hovedpunktene i The Global Agreement ut i livet. [[Robert Mugabe]] fikk holde frem som [[president]] og regjeringssjef. Den 11. februar ble Morgan Tsvangirai utnevnt til statsminister, og skulle bli leder for et ministerråd, som skulle stå for den daglige regjeringsdriften. Han skulle også være regjeringssjefens nestkommanderende.  

Avtalen har blitt motarbeidet av Mugabe og ZANU-PF fra første stund. Det var sterke uenigheter om hvordan makten skulle fordeles. Under regjerningsdannelsen tok Mugabe ensidig alle omstridte ministerier utenom finansministeriet. Det var særlig innenriksministeriet (ansvarlig for politi) og informasjonsministeriet som var omstridt. I etterkant har hovedstridspunktene mellom de to partene vært Mugabes ensidige bekreftelse av Sentralbankens president Gideon Gono, hvis pengepolitkk blir ansett som viktig årsak til hyperinflasjonen og innsettelse av landets øverste dommer. Dessuten nektet han å tar [[Roy Bennett]] i ed som stedfortredende landbruksminister, istedenfor ble Bennett innviklet i en lang rettssak med falske bevis. I tillegg utropte Mugabe alle guvernører i landet, noe som også var mot avtalen. Utover det skjer regelmessig overgrep overfor MDC medlemmer og journalister. I mars 2009 ble Tsvangirais bil påkjørt på en landevei i høy fart. Tsvangirais kone døde og han selv fikk alvorlige skader. Omstendigheten rundt ulykken er omdiskutert.

Selv etter manipulerte og tapte valg sitter ZANU-PF fortsatt med det meste av makten. Likevel har MDC fått betydelig innflytelse, blant annet med finansminister [[Tendai Biti]] som fikk suspendert landets valuta som et av sine første tiltak. Det skapte ro for en viss økonomisk fremgang siden begynnelsen av 2009.