Redigerer Zenobia (avsnitt)

=== Arven etter Odaenathus ===
[[Fil:Odenaethus bust.jpg|thumb|Byste av Odaenathus.]]
Zenobia ble den andre hustruen til Septimius Odaenathus, konge av Palmyra, ved 258. Han var en framstående borger av Palmyra og hans arabiske navn var Udaynath. Både han selv og hans sønn fra første ekteskap, Septimus Herodianus (Herodes), eller Hairanes (Hairan), oppnådde rang som romersk senator i 251. Begge ble gitt den greske tittelen «''exarhos'' av Palmyrenes», og den palmyriske tittelen RŠ TDMWR, «leder av Tadmor». Om Odaenathus ble født rundt 220 var hans sønn kun en gutt da han ble senator, men det er uklart hva de øvrige titlene innebar; ''exarhos'' kan være en religiøs tittel, og RŠ kan rett og slett bety «ledende borger».<ref>Bryce, Trevor (2014): ''Ancient Syria'', s. 286</ref>

Odaenathus løftet Palmyra opp fra å være et regionalt senter underkastet Romerriket til selvrådende makt i Syria. Det var keiser [[Valerianus]]' nederlag og ydmykende fangeskap av det persiske [[Sasanideriket]] og dets kong [[Sjahpur I av Persia|Sjafur]] etter [[slaget ved Edessa]] i 260. I mangelen av romersk militært nærvær tok Odaenathus på seg oppgaven å motsette seg videre persisk avansement mot vest og således også true Palmyra. Han ledet sin hær og angrep perserne før de kunne krysset Eufrat og påførte dem et betydelige nederlag. Han stilte seg deretter på [[Gallienus]]' side, Valerianus' sønn, som måtte kjempe mot usurpatorer, hvorav en i Syria. Odaenathus angrep og slo ned opprøret mot keiseren, og ble belønnet med framstående titler som formaliserte hans posisjon i øst. En i rekke kampanjer gjenvant Odaenathus byene [[Harran (Mesopotamia)|Carrhae]] og [[Nusaybin|Nisibis]] for Romerriket. Ved 263 hadde han kontroll over Mesopotamia og den østlige delen av Anatolia. I mangelen av romersk autoritet i øst var hans posisjon «noe mellom en mektig undersått, uavhengig vasallkonge og rivaliserende keiser.»<ref>Watson, Alaric (2004): [https://books.google.nl/books?id=kJ2JAgAAQBAJ&pg=PA32 ''Aurelian and the Third Century''], s. 32.</ref>

I 266 invaderte han perserne på nytt, men måtte bryte av og dro nordover til [[Bithynia]] for å slå tilbake [[Gotere|gotiske]] angripere. Mens han oppholdt seg i Anatolia i [[267]] ble han myrdet sammen med sin sønn Hairanes under uklare omstendigheter.<ref>Southern, Patricia (2008): [https://books.google.nl/books?id=wnTOBAAAQBAJ&pg=PA78 ''Empress Zenobia: Palmyra's Rebel Queen''], s. 78.</ref> Han ble etterfulgt av sin andre, mindreårige sønn som han hadde fått med sin andre hustru Zenobia.

Den kongelige enke Zenobia ble den faktiske hersker av Palmyra og dets områder. Som dronning av Palmyra ble hun verge for sønn og styrte i hans navn. Han het Wahballath («Gaven til [gudinnen] [[Allāt|Allat]]»), men romerne kalte ham [[Vaballathus]], latin fra [[arameisk]], והב אלת. Han var kun et barn da hans far og eldre halvbror ble drept, og hennes installering av sønnen på Palmyras trone som sin fars formelle arving synes å ha bli akseptert av folket. Det ble hennes rolle som verge og regent i hans navn. Vaballathus ble aldri annet enn en skygge historie, kun kjent gjennom de oppblåste titlene moren ga ham, og da hennes tid var over, så ble også hans. Han var kun et navn uten substans, og det er mulig at det var nettopp hva Zenobia ønsket. At overgangen mellom Odaenathus' styre og hennes eget gikk så knirkefritt, må antagelig krediteres hennes styrke og autoritet. Hun hadde allerede skaffet seg en formidabel omdømme over hele Syria som en stor jeger og en kriger som hadde fulgt sin ektemann på hans militære ekspedisjoner og demonstrert kvaliteter som utholdenhet og mot.<ref>Bryce, Trevor (2014): ''Ancient Syria'', s. 294, 299</ref>

Palmyra hadde en sterk hær, både et dyktig kavaleri og bueskyttere som var beryktet. Som handelsby trengte Palmyra beskyttelse, og dens hær beskyttet ikke bare byen og dens økonomi, men utvidet Palmyras autoritet langt utenfor bymurene og beskyttet handelsrutene i ørkenen.<ref>Smith II, Andrew M. (2013): [https://books.google.com/books?id=h5cMho6zFckC&pg=PA143#v=onepage&q&f=false''Roman Palmyra: Identity, Community, and State Formation''], s. 143.</ref> Palmyra ble beskrevet som "Sparta blant byene i Orienten", selv deres guder ble avbildet i militær rustning.<ref>Shahîd, Irfan (1984): [https://books.google.com/books?id=W4H97SA6pMAC&pg=PA38 ''Rome and the Arabs: A Prolegomenon to the Study of Byzantium and the Arabs''], s. 38.</ref> Soldater ble rekurttert fra byen og fra dets områder, fra utkanten av [[Homs]] til Eufratdalen,<ref>Bryce, Trevor (2014): ''Ancient Syria'', s. 284</ref> men også utenlandske leiesoldater ble rekruttert; en [[Nabateere|nabatisk]] kavalerist er nedtegnet i 132 for å ha tjenestegjort i en militær enhet fra Palmyra stasjonert i Anah.<ref name="Cowan50">Cowan, Ross (2003): [https://books.google.com/books?id=5Zy2vZVx2mQC&pg=PA50#v=onepage&q&f=false ''Imperial Roman Legionary AD 161-284'']{{Død lenke}}, s. 50.</ref> Hæren hadde antagelig også en rekke arabiske allierte fra ulike ørkenstammer. I 272 ledet Zenobia en hær på formidable 70 000 soldater.<ref name="Cowan50" />