Redigerer Yes (avsnitt)

=== 1971&ndash;1972: ''The Yes Album'', ''Fragile'' og ''Close to the Edge'' ===
[[Fil:RickWakeman2003.jpg|thumb|180px|Rick Wakeman i 2003]]
[[Fil:Steve Howe.jpg|thumb|180px|Steve Howe i 1977]]
[[Fil:AlanWhite.jpg|thumb|180px|Alan White i 2003]]
Den nye besetningen ga ut bandets tredje album, ''[[The Yes Album]]'' i [[1971]]. Dette albumet innledet bandets storhetstid og inneholder mange av klassikerne som er blitt obligatoriske i live-repertoaret. Howe fikk også vist seg fram og var med på å trekke bandet videre mot det ønskede målet om eksperimentelle og virtuose komposisjoner. Et godt eksempel på dette er hans gitarsolo på låten «[[Yours Is No Disgrace]]». Andre viktige komposisjoner fra dette albumet er «[[I've Seen All Good People]]» og «Starship Trooper». Anderson og Howe fant tonen, og duoen ble etter hvert bandets viktigste låtskrivere for en periode framover. ''The Yes Album'' ble den salgssuksessen bandet ønsket og trengte, og plutselig sto de foran en unik mulighet til å realisere sin visjon. Plateselskapet ga bandet frie tøyler, og de kunne nå slippe løs sin enorme kreativitet uten å bekymre seg for kommersielle hensyn.

Anderson var imidlertid ikke fornøyd med at Kaye nektet å spille [[mellotron]] og [[synthesizer]], og tok kontakt med studiomusiker og [[Strawbs]]-keyboardist [[Rick Wakeman]]. Wakeman regnes som oppfinneren av «keyboard-racket», i det han spilte på svært mange tangentinstrumenter på en gang og ordnet dette ved å stable flere instrumenter oppå hverandre og sto inni en ring av tangentinstrumenter. Anderson var fast bestemt på at han trengte Rick Wakeman for å realisere bandets fulle potensial. Tony Kaye ble derfor sparket og fikk hjelp av Anderson og David Foster til å danne et nytt band, som fikk navnet [[Badger (band)|Badger]].

Wakeman hadde på sin side blitt mektig imponert over Yes, og han takket ja da han ble invitert på en [[jam session]]. Det ble fullklaff fra første tone – og i løpet av sesjonen var de allerede kommet et godt stykke nærmere det som skulle bli deres første album med Rick Wakeman, ''[[Fragile (album)|Fragile]]'' fra [[1971]]. Som forgjengeren inneholder også dette albumet mange av bandets største klassikere, som for eksempel bandets første [[singel (musikk)|hitsingel]] «[[Roundabout]]», i tillegg til låtene «[[Heart of the Sunrise]]», «[[South Side of the Sky]]» og «Long Distance Runaround». Det musikalske uttrykket Yes nå introduserte, var den lange, episke komposisjonsstilen. På «Heart of the Sunrise», som er over elleve minutter lang, hører man musikalske og rytmiske temaer og overganger som bearbeides og utvikles. Denne komposisjonsmetoden ble etter hvert Yes' varemerke.

Musikalsk var de nå nær sin visjon for bandet og nådde i [[1972]] et høydepunkt med albumet ''[[Close to the Edge]]'', en tittel som ofte brukes som betegnelse på progrocken generelt og som definitivt markerer et av dens høydepunkter. Albumet består av tre kutt, tittelsporet «[[Close to the Edge (sang)|Close to the Edge]]», «[[And You And I]]» og «[[Siberian Khatru]]». Albumet klarer det kunststykket å være fylt med lange og komplekse komposisjoner med klassiskinspirert struktur, samtidig som det faktisk «rocker». ''Close to the Edge'' regnes for å være en milepæl innen progressiv rock, og alt Yes gjorde framover ble målt etter dette mesterverket. Men enkelte kritikere mente at de overdrev, overdramatiserte og overkompliserte rockemusikken. Komposisjoner på over 20 minutter hadde ikke noe med rock å gjøre, mente de. Anderson parerte med en fleip om at «Yes' neste prosjekt var å tonesette [[bibel]]en».<ref>[http://nfte.org/results.aspx# Notes from the Edge – Yes and God]{{død lenke|dato=august 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref>

En annen som begynte å tvile på at dette var fremtiden, var trommeslager Bill Bruford. Albumets komplekse struktur ble litt i overkant for Bruford, som var med å fullføre albumet, men som sluttet i bandet da det var ferdig. Han var kritisk til måten de spilte inn låtene, bit for bit og så klippe og lime i studio, og han hadde nettopp møtt [[Robert Fripp]], som ønsket ham over til [[King Crimson]]. Dette – kombinert med personlige motsetninger mellom ham og Chris Squire – gjorde at han sluttet i bandet. Bill Brufords trommer var en viktig del av soundet til Yes i denne perioden, i og med at han spilte en jazz-inspirert form for rock.

Bruford ble erstattet av [[Alan White]], som blant annet hadde spilt sammen med [[John Lennon]] og [[George Harrison]] fra [[The Beatles]]. Selv om også han hadde en fortid i forskjellige jazz-band, var White ansett som en typisk rocketrommeslager med en mer kontant spillestil. Dette skulle uansett vise seg å passe godt inn i planene til Anderson og Howe som nå jobbet med sitt aller største prosjekt. Han fikk nå anledning til å vise fram sin allsidighet og tilpasningsdyktighet som trommeslager. White fikk tre dager å øve inn materiale på, og den fjerde dagen spilte han konsert med resten av Yes på åpningen av verdensturneen i 1972. Whites vellykkede innhopp i bandet ble dokumentert på det triple [[konsertalbum]]et ''[[Yessongs]]'' som ble utgitt i mai 1973 samtidig som konsertfilmen med samme navn.