Redigerer Wsevolod Walentinowitch Bulukin (avsnitt)

=== Repatriering av norske krigsfanger ===
Da [[Johan Koren Christie]] fikk i oppdrag å tilbakeføre norske fanger, kontaktet han Bulukin. Da [[de hvite bussene]] forlot Tyskland, satt det fortsatt hundrevis av norske offiserer som fanger. Bulukin medvirket til å lokalisere disse, blant annet i Luckenwalde og [[Legnica|Liegnitz]]. I alt var omkring 1000 norske offiserer i krigsfangeskap,<ref name=":3" /> mot slutten av krigen ble mange overført fra fangeleirer i Polen til Luckenwalde ved Berlin.<ref>{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008032600011|tittel=Nordmenn i fangenskap 1940-1945: alfabetisk register|forlag=Universitetsforl.|isbn=8200223728|utgivelsessted=[Oslo]|utgivelsesår=1995}}</ref>

På slutten av andre verdenskrig tjenestegjorde han som forbindelsesoffiser ved [[SHAEF]] (Hovedkvarteret for de allierte styrkene i Europa).<ref name=":2">{{Kilde bok|forfatter=Christie, Johan K.|utgivelsesår=1992|tittel=Krigserindringer|isbn=8202129125|utgivelsessted=[Oslo]|forlag=Cappelen|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012112808011}}</ref> Bulukin var assistent for [[Johan Koren Christie]]. Sammen med Christie og hans team fulgte Bulukin de fremrykkende allierte styrken og sporet opp og bisto norske fanger (Bulukin var av russisk opphav og snakket flytende russisk). Bulukin opptrådte som representant både for den norske regjeringen i London og for [[Eisenhower]]s allierte hovedkvarter (og dermed den allierte okkupasjonsmakten).<ref name=":1" /> 

Dagen etter den tyske kapitulasjonen begynte han som leder for det norske repatrieringskontoret i Hamburg, som var det viktigste kontoret for slike saker. Der arbeidet han blant sammen med den norske sjømannskirken som hadde oversikt over en god del av de norsk fangene blant annet i samarbeid med [[Folke Bernadotte]]s redningsaksjon. Sjømannskirken tok straks kontakt med Bulukin og oppfordret ham sterkt til å sette i gang repatriering av norske fanger umiddelbart. Sjømannskirken stilte seg til disposisjon med en liten stab (inkludert en lege, [[Bjørn Heger]] og [[Johan Bernhard Hjort|Johan Hjort]]), flere kjøretøy og medisiner. Han deltok i leteaksjoner etter nordmenn i sovjetisk-okkupert område og en vesentlig utfordring var å komme seg gjennom de sovjetiske sperringene (Christie hadde i utgangspunktet ikke tillatelse til å arbeide i sovjetiske sonen). Veiskiltene var borte og mange broer var borte eller erstattet av provisoriske pontongbroer. Fra 12. mai begynte han å reise sørover og kom til [[Luckenwalde]] der [[Otto Ruge]] og 250 andre norsk offiserer ble hentet ut i første transport. De kjørte blant annet til Praha og Warszawa.<ref name=":1" /><ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011090120001|tittel=Peter og Helges fortellinger|forfatter=Hjort, Peter F.|forlag=Peter F. Hjort|utgivelsessted=Oslo|side=|utgivelsesår=2011}}</ref> 

[[Johan Bernhard Hjort]] sammen med sine barn [[Wanda Maria Heger|Wanda]], Helge og [[Johan Hjort (1922–2001)|Johan]] medvirket i dette arbeidet.<ref name=":1">{{Kilde bok|forfatter=Ottosen, Kristian|utgivelsesår=1998|tittel=Redningen: veien ut av fangenskapet våren 1945|isbn=8203223044|utgivelsessted=Oslo|forlag=Aschehoug|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010041303029}}</ref> Sjømannspresten [[Conrad Vogt-Svendsen]] ble utnevnt til kaptein i marinen og andre nordmenn i Hamburg ble utnevnt til løytnanter i den britiske hæren. Sjømannspresten og gruppen i [[Groß Kreutz]] (familiene [[Didrik Arup Seip|Seip]] og Hjort samt [[Bjørn Heger]]) orienterte Bulukin om situasjonen og om hvilke fangeleirer de kjente til. Fra Groß Kreutz tok Bulukin med seg Johan Hjort og sønnen Helge, og de to ble utnevnt til henholdsvis kaptein og fenrik. Tyske krigsfanger ble brukt som sjåfører. Bulukins transportkolonne fikk på første tur med seg 250 norske offiserer inkludert [[Otto Ruge]]. I Hamburgs bydel [[Bergedorf]] hadde [[O. Mustad & Søn|Mustad]] en spikerfabrikk der transporten ble innkvartert; Wanda Heger arbeidet der med mat og soveplasser. Bulukin ledet fra 26. mai en ny evakueringsekspedisjon med 50 kjøretøy; Johan Hjort og sønnen Helge var med som kjentfolk. Johan Hjort kom sammen med offiserer og konsentrasjonsleirfanger med båt til Oslo 4. juni. [[Wanda Heger]], broren Helge og Bjørn Heger ble værende i Tyskland for å lete etter nordmenn.{{Sfn|Ottosen|1995|s=145}}<ref name=":5" /> 

Familien Hjort hadde mange fremstående tyske slektninger og satt internert på slottet [[Groß Kreutz]] der de beveget seg ganske fritt og kunne blant annet besøke norske fanger i blant annet [[Sachsenhausen]]. De skaffet seg slik oversikt over mange norske fanger.<ref name=":7"/> Den svenske legasjonen i Berlin bisto også Bulukin og hans team. Bulukins kunnskaper i russisk kom til nytte ved ekspedisjoner inn i den [[Den sovjetiske okkupasjonssonen|sovjetiske okkupasjonssonen]]. I tillegg behersket han engelsk og tysk.<ref name=":5"/> Det kunne ta mange timer å komme seg forbi en sovjetisk kontrollpost.<ref>{{Kilde bok|utgivelsesår=1950|tittel=I tysk krigsfangenskap: norske offiserers opplevelser i Polen og Tyskland 1942 - 1945|utgivelsessted=Oslo|forlag=Gyldendal|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011031720017}}</ref>

Til arbeidet med base i Hamburg fikk Bulukin tildelt 30 kjøretøy (busser, ambulanser, lastebiler) fra tyske militære lagre og krigsfangeleirer, og tyske krigsfanger som sjåfører. Med seg hadde Bulukin også unge nordmenn som gikk i britisk uniform med løytnants grad. Bulukin fikk hentet ut 800 norske offiserer som sovjetiske myndigheter hadde planlagt å sende via [[Murmansk]]. På vei sørover for å hente de 800 norske offiserene ved [[Leipzig]] tok han med seg en last tsjekkoslovakiske offiserer som ble sluppet av i Praha.<ref name=":3"/> Lasten med tsjekkoslovakiske offiserer gjorde at han lettere kom gjennom de sovjetiske sperringene. Arbeidet med å oppspore norske fanger gikk øst til Warszawa. Ved [[Stralsund]] ble en del av Bulukins team arrestert mistenkt for å være britiske spioner og holdt i [[GPU (Sovjetunionen)|GPU]]s hovedkvarter i Berlin inntil det lykkes Bulukin å få dem frigitt (trolig etter å ha oppsøkt den sovjetiske øverstkommanderende, [[Georgij Zjukov|marskalk Zjukov]], personlig).<ref name=":5"/> [[Johan Hjort (1922–2001)|Johan Hjort]] var blant de som havnet i sovjetiske arrest og han regnet med å havne i Moskva om de ikke ble løslatt.<ref name=":7">Menneskerettsadvokaten. ''Aftenposten'', 21.01.1984</ref>

Bulukin ble senere leder for konsulatet i Hamburg.<ref>{{Kilde bok|tittel=Stutthof Diaries Collection: For Truth & Honor|etternavn=Jørgensen|fornavn=Tore|utgiver=Friesenpress|år=2022|isbn=9781039108073}}</ref>