Redigerer Wollert Konow (SB) (avsnitt)

== Statsminister ==
{{Se også|Wollert Konows regjering}}
Valgvinnerne fra senhøsten 1909, Høyre og Frisinnede Venstre, dannet regjering den 2. februar 1910. Konow ble statsminister, noe som skjedde etter stor medvirkning fra [[Christian Michelsen]].<ref name="NBL" /> Konow bestyrte også Revisjonsdepartementet i hele sin periode som statsminister, og landbruksminister fungerte han som i en måneds tid. I forbindelse med regjeringsdannelsen kom han dessuten med sitt berømmelige utsagn: «… med det ansvar jeg hadde for at danne regjering, vilde jeg selvfølgelig ikke ha nogen indskrenkelse av uvedkommende deri.»<ref name="Plikt 137" />

Sterke indre motsetninger, et svakt parlamentarisk grunnlag og Høyres forventninger om en høyredreining i politikken ble for store utfordringer for Konow. Politisk teft var etter sigende ikke hans sterkeste side, og han ble beskyldt for manglende arbeidsvilje.<ref name="Plikt 136" /> Han ble også kritisert for sine filosofiske betraktninger, som ofte ble meget langtekkelige, og [[Fredrik Stang d.y.|Fredrik Stang]] felte en hard dom over Konow: «Han fortapte sig i svevende og ganske realitetsløse spekulasjoner, var ukjent med personer og forhold, hadde ingen planer og øiensynlig ingen vilje.»<ref name="Plikt 136" /> Konows lange fravær fra rikspolitikken var således svært merkbart. I løpet av 1911 ble regjeringen svekket betydelig i debatten om reguleringslovene, en forlengelse av debatten om konsesjonslovgivningen, især for [[vassdrag]]ene.<ref name="Plikt 134" /> Høyres påskudd for å felle ham ble et foredrag han holdt for [[Bondeungdomslaget i Oslo|Bondeungdomslaget i Kristiania]] den 28. januar 1912, hvor han sa:<ref name="Plikt 135" />

{{Sitat|Fra min første ungdom har jeg følt mig varmt, sterkt og inderlig knyttet til landsmaalsbevegelsen. Jeg har vært, og er, og vil alltid vedbli å være takksam i min innerste sjel, fordi jeg engang ble knyttet til denne sak, og ingen [[opportunisme|opportunistiske]] politiske hensyn skal formaa mig til at fornegte den opfatning at maalsaken har været den sak som sterkest har baaret det norske folk fram i det siste hundredaar. Det fanatiske had mot denne bevegelse vil nok bli lagt ned om ikke saa mange aar som magtesløst og ørkesløst.}}

Det riksmålsvennlige Høyre samlet seg rundt en henvendelse fra [[Jens Bratlie]] om at Konow hadde «traadt ut av det nøitrale forhold til sprogstriden som maatte være en forutsetning for hans stilling som regjeringschef.»<ref name="Plikt 135" /> Konow offentliggjorde henvendelsen, noe Bratlie hevdet ikke var meningen.<ref name="Plikt 135" /> Det førte allikevel til at regjeringen måtte søke avskjed den 16. februar 1912, ettersom Høyre trakk sine statsråder ut. Avskjed ble innvilget i statsråd den 19. februar, med virkning fra 20. februar. Et forsøk på å rekonstruere regjeringen mislyktes, og Jens Bratlie dannet en ny regjering mellom Frisinnede Venstre og Høyre.<ref name="NBL" /> Historiker [[Alf Kaartvedt]] omtaler Konows avgang som «parodisk og patetisk».<ref name="Samling 324" /> I stortingsvalget samme år tapte Konow knepent for Venstre-mannen [[Lars Abrahamsen]] i Midthordland krets (Fana, [[Årstad]], [[Askøy]], [[Os (Hordaland)|Os]], [[Samnanger]] og [[Skånevik]]),<ref>{{Kilde bok|forfatter=Haffner, Vilhelm og Ottesen, W. Chr. (red.)|år=1916|tittel=Norges officielle statistik. VI.65. Stortingsvalget 1915|utgivelsessted=Kristiania|forlag=Statistisk sentralbyrå, i kommisjon hos H. Aschehoug & Co.|side=118–119|url=https://www.ssb.no/a/histstat/nos/nos_vi_065.pdf}}</ref> og Konow var dermed ute av norsk politikk for godt. Han tjente imidlertid som varamedlem i [[Den norske Nobelkomite]] 1913–22 og 1922–24.