Redigerer Wisła-Oder-offensiven (avsnitt)

== Gjennomføring ==
{{Østfronten}}

===Gjennombruddet===
Offensiven gikk over en 1&nbsp;200&nbsp;km bred front som strakte seg fra [[Østersjøen]] til [[Karpatene]], men med hovedtrykket mot de tyske kjerneområdene i nord. Her ble hovedstyrken satt inn, og 2 millioner mann angrep over et 300&nbsp;km bredt område, med utgangspunkt i brohodene ved Wisła og San. [[Ivan Konev]], hvis armégruppe stod øst for [[Krakow]], gikk til angrep 12. januar, mens [[Georgij Zjukov]] lenger nord og [[Konstantin Rokossovskij]] i Øst-Preussen og det nordligste Polen gikk til angrep den 14. De tyske linjene ble intenst bombardert av veldige mengder sovjetisk [[artilleri]] før [[infanteri]]et med støtte fra [[stridsvogn]]er angrep. Tyskernes front i Polen brøt sammen.

Med utgangspunkt blant annet i brohodet ved [[Sandomierz]] rykket Konevs styrker raskt vestover. De nådde [[Oder]]s øvre løp allerede 23. januar, og sist i måneden hadde de tatt en stor del av industriområdet i Øvre-Schlesien. Enda større fremgang hadde Zjukov lenger nord. Warszawa falt allerede 17. januar. Byen var da praktisk talt jevnet med jorden. I slutten av januar omringet hans styrker [[Poznań]] og (sammen med deler av Rokossovskijs armeer) [[Thorun]]. Begge byer ble innbitt forsvart av tyskerne. De ble – for første gang under offensiven – brukt som [[pinnsvinstilling]]er i ryggen på sovjeterne for å sinke deres fremrykning ved å binde store styrker og blokkere forsyningslinjene. Men Zjukovs armeer rykket stadig videre. De kastet tyskerne tilbake over elven Obra, og 30. januar nådde de Oder (som i på denne strekningen nå utgjør deler av grensen mellom Tyskland og Polen). De befant seg bare 70&nbsp;km fra Berlin. Samme dag, som også var 12-årsdagen for Hitlers maktovertagelse, gav [[Albert Speer]] Hitler et memorandum som forkynte at krigen var tapt. Dagen etter klarte Den røde armé å krysse Oder ved byen Kienitz og fikk et brohode på vestbredden. Dette brohodet ble senere utvidet og dannet 16. april 1945 grunnlag for det avgjørende angrepet i [[slaget om Berlin]].

18. januar evakuerte tyskerne konsentrasjonsleiren [[Auschwitz]] vest for [[Kraków]]. 66&nbsp;000 fanger ble ført bort og sendt vestover på en dødsmarsj, hvor en stor del omkom på veien. 27. januar kom de sovjetiske styrkene fram til leiren og fant flere tusen etterlatte fanger og bevisene for [[holocaust]].<ref>{{Kilde www |url=http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/bakgrunn/fangeleire/frigjoringen-av-konsentrasjonsleirene.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2016-11-26 |arkiv-dato=2017-05-27 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20170527170923/http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/bakgrunn/fangeleire/frigjoringen-av-konsentrasjonsleirene.html |url-status=yes }}</ref>

===Forsyningsvansker===
Den svært raske fremrykkingen førte til forsyningsproblemer og manglende luftstøtte, samtidig som de sovjetiske styrkene ble sårbare for tyske motangrep fra [[Pommern]], [[Schlesien]] og Øst-Preussen. Det faktum at de sovjetiske styrkene selv så sent i krigen måtte stanse fremrykkingen, viste den frykten de fortsatt hadde for den tyske evnen til motangrep. Tyskerne hadde da også planlagt motangrep, blant annet med 1500 stridsvogner i Schlesien; de ble imidlertid stående fordi det manglet drivstoff til dem. Til sovjeternes forsyningsproblemer bidrog også overgangen til mildvær rundt 1. februar – og de tyske pinnsvinstillingene.
[[Fil:Sovjetrussisk minnesmerke i Kienitz.jpg|thumb|210px|Det sovjetrussiske minnesmerke i byen Kienitz som minnes overgangen over Oder 31. januar 1945, foretatt av 2. Gardepanserarmé og 5. Sjokkarmé. {{byline|Paal Sørensen 2009}}]]
Selv om de sovjetiske styrkene sto geografisk nært den tyske hovedstaden, visste de at kampene om denne ville kreve svært store ofre, både menneskelig og materielt. De trengte derfor å stanse fremrykkingen for å sørge for nødvendig styrkeoppbygging, men det ble etter krigen diskutert om det ville ha kunne avsluttet krigen tidligere om de hadde fortsatt fremrykkingen med én gang.

===Fronten ble konsolidert og rettet ut===
Det veldige fremstøtet mot Oder var kilformet, og de fremskutte posisjonene ved Oder lå utsatt til. Særlig sårbar var Zjukovs lange nordflanke, hvor tyskerne fortsatt holdt store landområder i [[Pommern]] langs Østersjøkysten («Østersjøbalkongen»). Sovjeterne konsentrerte seg nå om å konsolidere stillingene ved Oder og bygge dem videre opp. I tillegg ønsket de å rette ut fronten og likvidere de tyske pinnsvinstillingene. Tyskernes motstand var betydelig hardere enn den hadde vært i Polen, og sovjeternes fremgang tilsvarende langsommere. De angrep «Østersjøbalkongen», stormet Poznań (som falt 27. februar) og angrep de resterende tyske lommene i Øst-Preussen. [[Danzig]] (dagens [[Gdansk]]) falt 30. mars, mens Øst-Preussens hovedstad [[Königsberg]] etter langvarige kamper falt 10. april. Dette var like før den siste offensiven mot Berlin. De tyske styrkene var drevet tilbake til [[Stettin]], [[Schwedt]] og [[Frankfurt-an-der-Oder|Frankfurt]] ved Oder, men holdt fortsatt disse byene. Konevs fremgang lenger sør var langsom og ujevn, men midt i april fulgte fronten stort sett den senere [[Oder-Neisse-linjen]], bortsett fra at sovjeterne hadde etablert et stort brohode ved [[Küstrin]], rett overfor Berlin. I sør hadde sovjeterne nå tatt resten av Ungarn, i [[Slovakia]] hadde de tatt [[Bratislava]] 6. april; i [[Østerrike]] tok de [[Wien]] den 13. Bak sovjeternes linjer holdt tyskerne fortsatt [[Breslau]] og brohodet i Kurland.