Redigerer William Wallace (avsnitt)

== Den unge lovløse ==
Wallace vokste opp til å bli en stor og kraftig ung mann, og om opplysningene om at han strakte seg til rundt 2 meter høy er riktige var han på alle måter en fysisk gigant i en tid hvor gjennomsnittshøyden var 30&nbsp;cm lavere. Han ble beskrevet som en bredskuldrete, langbeint skikkelse, sterke armer og med et vilt utseende. Ifølge poeten Blind Harrys episke dikt: 

:''Large he was in length indeid. Thryd part that length in schuldrys braid was he.''
:''(Stor han i lengde sannelig var. Tredjeparten den lengden i skuldrene bred var han.)''

I en alder av bortimot 17 var Skottlands lovlige konge, [[John Balliol]], sendt i eksil og for å kunne regjere landet var Skottlands utvalgte Voktere nødt til å sverge troskap til den engelske kongen. Eden var uomtvistelig, med en tidsfrist og alle som unnlot ville bli straffet som en fiende av England. Ansvaret for å administrere eden i [[Ayrshire]] lå på sir Hugh Crauford (Crawford) som var 3. sheriff i Ayr. Hughs bror var Reginald Crauford og far til Margaret Crauford, gift med Malcolm Wallace og mor til William Wallace. En fetter av Wallace fra [[Huset Crawford]], [[Ronald Crawford]] av Loundoun, skulle senere bli en støttespiller for både Wallace og Robert Bruce. Ett navn manglet på listen; sir Malcolm Wallace, og ettersom straffetiltak fra de engelske garnisonene i Ayr og [[Irvine, Ayrshire|Irvine]] var nødt til å falle med full tyngde på svigersønnen tok Reginald Craufurd sin datter og hennes sønner under sin beskyttelse.

Sir Malcolm og hans eldste sønn med samme navn flyktet nordover til [[Lennox (distrikt)|Lennox]]. Sir Ranald sendte etterhvert datterens sønner William og John til [[Kilspindie]] i [[Carse of Gowrie]] hvor de ble beskyttet av en annen onkel, sannsynligvis en bror av moren. Onkelen var prest for sognet, og hensikten var at både William og John skulle få [[teologi]]ske studier på en presteskole i [[Dundee]]. Det var her William ble kjent med [[John Blair]], som ble en munk i [[benediktinerordenen]], før han forlot klosteret for å bli kameratens skriftfar og våpenbror. Han ble også kjent med [[Duncan av Lorn]] og sir [[Neil Campbell av Lochawe]] som begge kom til i delta i det militære opprøret som William startet.

=== Hat mot England ===
Edvard I etterlot Skottland til sine folk da striden med Frankrike krevde hans fulle oppmerksomhet. Hans forakt for Skottland kom fram i en slengbemerkning: «Bon besoigne fait qy de merde se delivrer!» («Den som kvitter seg med dritt gjør en god jobb!»). Skottland var blitt pasifisert med minimale anstrengelser. For skottene var landet okkupert, situasjonen gikk mot innbyrdes krig hvor rivaliserende familier og byer viste muskler. Sir Malcolm Wallace kom tilbake sammen med sin eldste sønn, men på slutten av 1291 ble sir Malcolm dratt inn i en mindre knuffing ved [[Loudoun Hill]] i Irvine. En engelsk ridder ved navn Fenwick drepte ham da han nektet å vise respekt for den engelske kongen. William var da rundt 19 år og forlot kirkeskolen med et opplagt hat mot England.

Ifølge Blind Harry kom Wallace i en konflikt med en arrogant engelskmann ved navn Selby og slo ham i hjel. Han flyktet fra Dundee som en fredløs. Senere fortelles det at han fisket ved Irvine Water og da to engelske soldater krevde fangsten hans drepte han dem også. Rett etter sendte myndighetene ut en etterlysning på hans arrest. Blind Harry har skrevet mange slike historier. For engelskmennene var Wallace bare enda en lovløs, men for skottene begynte navnet hans å få en legendarisk klang. 

Wallaces drivkraft synes å ha vært en absolutt kjærlighet til hjemlandet og en tilsvarende betingelsesløs krav om skotsk uavhengighet. I realiteten var han en rendyrket [[gerilja]]soldat (eller fra engelsk synsvinkel en [[terror]]ist), dedikert til ødeleggelsen av engelske garnisoner og å drepe engelske soldater hvor han kunne. Med seg fikk han en gjeng med disiplinerte, harde tilhengere hvor mange var nære slektninger. Fetrene Adam, Richard og Simon Wallace; nevøene Edward Little og Tom Halliday; onkelen Patrick Auchinleck av Gilbank og en annen fetter fra morsiden, William de Crauford.

Wallace må ha hatt, ifølge historikeren [[Magnus Magnusson]], alle de egenskaper den fødte leder trengte; karisma, mot, besluttsomhet, fantasi, evnen til å inspirere og en formidabel fysisk tilstedeværelse.

=== Mot full krig med England ===
Blind Harry har påstått at i mai 1297 utryddet Wallace en hel engelsk garnison og ikke bare drepte sir William Heselrig, den engelske sheriffen i [[Lanark]], men også parterte og delte opp liket hans. Etter sigende oppsto blodrusen i trangen for hevn på drapet av en Marion Braidfute fra Lamington, en ung pike som Wallace var hemmelig gift med. Nyheten om at Wallace hadde massakrert garnisonen sendte sjokkbølger mot [[London]]. I den engelske rettssaken mot Wallace i 1305 ble denne hendelsen ført som bevis og han ble anklaget for å ha angrepet, myrdet og «i forakt for kongen, kuttet sheriffens kropp opp i småbiter». Ifølge engelske kilder synes denne hendelsen å ha vært utløsningen for et generelt opprør mot England.

Det offisielle opprøret, som i ettertid huskes som det aristokratiske opprøret, ble ledet av to tidligere voktere, James Stewart (the Steward) og Robert Wishart, biskopen i Glasgow, og en annen involvert var Robert Bruce, den unge jarlen av Carrick. Aristokratenes opprør ebbet ut i en ydmykende overgivelse da en engelsk styrke ledet krysset grensen i juli og omringet opprørernes leir ved Irvine på kysten av Ayrshire. Etter forhandlinger overga de seg den 7. juli 1297 uten et sverdslag.

Mer betydningsfullt var et fullt opprør i nord hvor unge [[Andrew Murray]] (de Morey) erobret festning etter festning ([[Urquhart Castle|Urquhart]], [[Inverness Castle|Inverness]], [[Elgin Castle|Elgin]] og [[Banff Castle|Banff]]) og hadde tatt kontrollen over områdene [[Moray]] og [[Aberdeenshire]]. Øyensynlig var Andrew Murray en kraftig inspirasjon for en mann av Wallaces kaliber og han forflyttet seg nordover med en kavalerigruppe av håndplukkede menn. I [[Scone, Perthshire]] sitter den engelske ''justitiarius'', [[William de Ormesby]]. I møte med Wallace flyktet de Ormesbys hæravdeling og han selv til [[Edinburgh]] for å slå alarm. Engelskmennene armerte seg bak festningsmurene mens skotske opprører rådet over landskapet. I England er kong Edvard I fortsatt opptatt med forberedelsene til krigføringen mot [[Frankrike]]. Han instruerte to av sine veteraner, [[John de Warenne, 7. jarl av Surrey]] og finansrådmann for Skottland, [[Hugh Cressingham]], til å knuse opprøret og legge Skottland under den engelske hælen.

Wallace beleiret [[Dundee Castle]] da nyheten om at en enorm engelsk hærstyrke var på veg nordover. Han avbrøt øyeblikkelig beleiringen og sendte en beskjed til Andrew Murray om at opprørerne måtte møtes og slå seg sammen. Murray var enig. Dette historiske møtet er ikke dokumentert, men de to hæravdelingene kom sammen ved [[Stirling]] for å vente på engelskmennenes overveldende hær.