Redigerer Wilhelm Ostwald (avsnitt)

=== Karriere ===
[[Fil:Wilhelm Ostwald 1909.jpg|thumb|Wilhelm Osatwald, 1909]]
Deretter flyttet han til Riga og foreleste ved [[Rigas tekniske universitet]] fram til [[1887]]. I 1887 flyttet han til [[Leipzig]], hvor han jobbet resten av livet.

I 1890-årene ble Ostwalds interesse i stigende omfang rettet mot kunnskapsteoretiske og filosofiske spørsmål.{{tr}} I sitt skrift ''Die Überwindung des wissenschaftlichen Materialismus'' (1895) hevdet han at [[atom]]er, [[molekyl]]er og [[materie]]r er unødvendige [[metafysikk|metafysiske]] begreper. Den mekanistiske naturoppfattelse ville han derfor erstatte med en utvidet [[termodynamikk]], som han kalte [[energetikk]]. I 1908 modifiserte han imidlertid sin lære, etter som han var blitt overbevist om molekylenes eksistens. 

Ostwald er også kjent for sin lærebok ''Lehrbuch der allgemeinen Chemie'' (første opplag 1885-88; annet opplag 1891) og tidsskriftet ''Zeitschrift für physikalische Chemie'', som han startet i 1887, nominelt sammen med [[Jacobus Henricus van 't Hoff]].

I 1894 stiftet Ostwald ''Deutsche elektrochemische Gesellschaft'', hvis formann han var frem til 1898.

1901 opprettet han tidsskriftet ''Annalen der Naturphilosophie''. I 1902 utgav han sine ''Vorlesungen der Naturphilosophie'', som fulgtes av et stort antall populærfilosofiske arbeider.

Han oppfant i 1904 en metode for å oksidere [[ammoniakk]] til [[salpetersyre]] ved hjelp av [[katalyse]]. Samme år utkom hans ''Malerbriefe''. 

I sin livstid rakk han å skrive 45 bøker, cirka 500 artikler og nærmere 5000 anmeldelser innen vidt forskjellige områder, og redigerte seks tidskrifter.{{tr}}

For sin forskning mottok han i 1909 [[Nobelprisen i kjemi]]. 

Han støttet middelklassens pasifistiske bevegelse, og var interessert i utdannelsesreformer.{{tr}} Som tilhenger av den materialistiske [[monisme]] mente han at han i kraft av sin stilling og bakgrunn kunne slå tilbake kirkens innflytelse innenfor naturvitenskapene, og at han skulle være med på å spre monismen som en moderne vitenskapelig ideologi.{{tr}} Han forfulgte dette målet i en rekke skrifter, som sine «Monistische Sonntagspredigten» (monistiske søndagsprekener) og «Arbeiten zum Monismus» (arbeider om monismen).

Etter 1915 viet Ostwald seg fremst til teoretiske og eksperimentelle fargestudier. Disse fargestudier førte til et system for fargers systematisering som ligger til grunn for alle senere.

Ostwald hadde også geopolitiske interesser. [[Germanisme]]n har en idémessig forankring i hans tankegods.{{tr}} Han forfektet idéen om et «baltisk keiserdømme» bestående av Sverige, Finland, Baltikum, Danmark og Norge, som skulle tilslutte seg den tysk-østerriksk-italienske trippelalliansen.{{tr}} På dette vis var han også en foregangsmann for den baltoskandiske tanken.{{tr}}

Etter at han gikk i pensjon i [[1906]] fant Ostwald et nytt område hvor han utviklet sine vitenskapelige og organisatoriske talenter. Ved siden av studier og utgivelser innen [[filosofi]]en som ''«Der energetische Imperativ»'' (det energetiske imperativ), ''«Moderne Naturphilosophie»'' (moderne naturfilosofi), ''«Die Pyramide der Wissenschaften»'' (vitenskapenes pyramide) tok han også aktiv del i det offentlige liv.

Som mange andre kulturpersoner og fredsvenner var Ostwald opptatt av ideen om et enkelt, kunstig verdensspråk.

Han var fra [[1908]] en frontfigur for det [[internasjonalt hjelpespråk|internasjonale hjelpespråket]] [[ido]] sammen med en rekke andre kjente vitenskapsmenn, blant dem den danske filologen [[Otto Jespersen (lingvist)|Otto Jespersen]]. Ostwald finansierte en vesentlig del av propagandaen for ido av prispengene sine. Det vakte oppsikt da Ostwald i [[1916]] under påvirkning av tysk-sjåvinistiske stemninger under [[første verdenskrig]], brøt med Ido og i stedet sluttet seg til forfatteren ''Adalbert Baumanns'' [[Wede]] (eller verdenstysk), lansert som et språk for ''sentralmaktene og deres venner''.

Utgitt på norsk:
''Energi og kultur'', oversatt av K. Visted utgitt av H. Aschehoug & co, (W. Nygaard), Kristiania 1911.