Redigerer Wanli-keiseren (avsnitt)

===Mellomperioden===
Etter Zhangs død i [[1582]] var Wanli-keiseren fri fra tilsyn og begynte da med å reversere en del av Zhangs administrative forbedringstiltak. Wanli-keiseren tok deretter bare sjeldent del i statsstyret, og det kunne gå år mellom hver gang. Ting hadde en tendens til å trekke i langdrag, da han nektet å ta imot sine ministre og nektet å lese de rapporter de fremsendte til ham. Wanli benyttet også store midler for sin private fornøyelse og personlige formål. Ett eksempel er arbeidet som ble nedlagt i å klargjøre og forskjønne hans eget gravmæle. Det pågikk i flere tiår, og kostet enorme summer.

Wanli-keiseren var misfornøyd med de stadige angrep og motangrep hoff[[mandarin (embedsmann)|mandarinene]] imellom, og kom i et motsetningsforhold til de vanlige keiserlige regjeringsforpliktelser. Til slutt utviklet han alle mulige slags taktikker for å blokkere eller ignorere administrasjonens initiativer. Han nektet ikke bare å gi audiens til medarbeidere, men ville heller ikke foreta nødvendige utnevnelser.

Han ble etterhvert så tykk at han hadde vanskelig for å stå oppreist uten assistanse.<ref>Goodrich, Carrington L., and Fang Chaoying, eds.  ''Dictionary of Ming Biography.''  New York: Columbia University Press, 1976.</ref>

På hans tid ble den faktiske regjering temmelig despotisk. Men det er særlig den ekstravagante pengebruken som skapte problemer og knuste statsfinansene. Det ble utbetalt rundhåndede apanasjer for 20&nbsp;000 adelsmenn, og hver en av 25 prinser mottok hvert eneste år motverdien i [[sølv]] av 600 tonn korn. Dertil kom militærutgiftene.

Wanli-keiseren startet flere kostbare felttog, mot forskjellige mongolske og [[tunguserne|tungusiske]] stammer i [[Mandsjuria]] (1581–1583), for å fordrive [[japan]]erne fra den kinesiske vasallstaten [[Korea]] (1592), og for å erobre [[Annam]] (dvs [[Vietnam]]), [[Burma]] und [[Siam]].

Ytterligere belastninger skyldtes de japanske piratenes tiltagende angrep på den midtkinesiske kyst, sosial uro blant bønder og håndverkere og gruvefolk, oppstander i ikke-kinesiske minoritetsgrupper, og aktivitetene til hemmelige sammenslutninger som for eksempel ''«[[Den hvite lotus]]»''.

Hele toppnivået av [[Ming-dynastiet]]s styringsverk ble etterhvert alvorlig underbemannet. Slik representerer hans tid et dynasti i forfall. Han var umotivert som leder, og havesyk på det personlige plan. Landet var på hans tid ille plaget av økonomiske og militære kriser og sinte byråkrater. Han sendte også [[evnukk]]er til provinsene for å inspisere gruvedriften, og dette ble snart ikke mer enn et dekke for utpressing.

En gruppe [[mandarin (embedsmann)|mandariner]] og politiske aktivister motivert av filosofen [[Zhu Xi]]s tanker og motstandere av [[Wang Yangming]], dannet i sin misnøye [[Donglin-akademiet]] med sete i [[Wuxi]], en bevegelse som gikk inn for høy embedsmoral og forsøkte å influere den keiserlige administrasjon i den retning.