Redigerer Wales’ historie (avsnitt)

== Helgenes tidsalder ==
[[Image:Clonard RC Church St Finian 02 Detail 2007 08 26.jpg|thumb|upright|left|Sankt David avbildet som lærer av [[Finnian av Clonard|sankt Finnian]] i et glassmaleri på [[Clonard (Meath)|Clonard]]i Irland.]]
Da de romerske garnisonene i Britannia ble trukket tilbake i [[410]] ble de ulike britiske statene etterlatt til å styre seg selv. Bevis på en fortsatt romersk innflytelse etter at de romerske legionene dro er gitt av en stein med inskripsjoner fra [[kongedømmet Gwynedd]] som er datert til mellom slutten av [[400-tallet]] og midten av [[500-tallet]]. Steinen minnes en viss ''Cantiorix'' som er beskrevet som borger (''cives'') av Gwynedd og en fetter av magistraten Maglos (''magistratus'').<ref>Lynch, F.: ''Gwynedd'', s. 126.</ref> Det kom en betydelig innvandring fra [[Irland]] i området [[Dyfed]] i sørvestlige Wales hvor det er funnet mange steiner med inskripsjoner på [[Ogham-skrift]].<ref>Davies, J.: ''A History of Wales'', s. 52.</ref> [[Kristendom]]men ble innført i Wales, og den såkalte «helgenes tidsalder» (tilnærmet [[500]]-[[700]]) ble markert av etableringen av [[kloster]]bosetninger over hele landet, og av religiøse ledere som helgenene [[David av Wales|David]], [[Illtud]] og [[Teilo]].<ref>Lloyd, J. E.: ''A History of Wales'', ss. 143-159</ref>

En av grunnene for at romerne trakk seg ut fra Britannia var presset som kom på Romerrikets militære ressurser ved at [[barbar]]iske stammer trykket mot grensene i øst. Disse stammene, inkludert anglere og saksere, som senere ble engelske, greide ikke å komme seg inn i Wales, unntatt muligens langs [[Severndalen]] så langt som til [[Llanidloes]].<ref>[http://www.ucl.ac.uk/tcga/tcgapdf/capelli-CB-03.pdf Chromosome survey: ''A Y Chromosome Census of the British Isles'']; Graden av utskiftning av befolkningen på De britiske øyer knyttet til kulturelle endringer har blitt omfattende diskutert. Nyere forskning har demonstrert at sammenligninger av genetisk variasjon på De britiske øyer og på det europeiske kontinent kan illustrere demografiske prosesser i De britiske øyers historie.</ref> Imidlertid erobret de gradvis østlige og sørlige Britannia. I [[slaget ved Chester]] i [[616]] ble styrkene til [[kongeriket Powys]] og andre britiske kongedømmer beseiret av northumbrianerne under ledelse av kong [[Æthelfrith av Northumbria|Æthelfrith]], og hvor kong [[Selyf ap Cynan]] var blant de døde. Æthelfrith massakrerte også munkene fra [[Bangor, Wales|Bangor]], som hadde samlet seg for å be for en walisisk seier. Krigen skyldtes nok delvis ønsket om å få tak i [[Edwin av Northumbria|Edwin av Deira]], som hadde søkt tilflukt i Wales etter å ha blitt beseiret av Æthefrith, men det hadde også en strategisk betydning å hindre kontakt mellom waliserne og britene fra [[Strathclyde]]. Det har blitt foreslått at dette slaget endelig avskår landforbindelsen mellom Wales og kongedømmene i [[Hen Ogledd]] («Det gamle nord»), de brytonsktalende regionene av hva som i dag er sørlige Skottland og nordlige England, inkludert [[Rheged]], [[Kongedømmet Strathclyde|Strathclyde]], [[Elmet]] og [[Gododdin]], hvor gammelwalisisk også ble snakket.<ref>Rickard, J.: [http://www.historyofwar.org/articles/battles_chester.html ''Battle of Chester, c.613-616''], (9. september 2000)</ref> Fra 700-tallet og framover var Wales uten tvil det største av de tre gjenværende brytonisktalende områdene i Britannia, de andre to var Hen Ogledd og [[Cornwall]].

[[Image:Cadfan.JPG|thumb|250px|right|Gravsteinen til kong [[Cadfan ap Iago]] av Gwynedd (død ca. 625) i kirken Llangadwaladr]]
Wales var selv inndelt i en rekke adskilte kongedømmer hvor de største av disse var [[Kongedømmet Gwynedd|Gwynedd]] i nordvestlige Wales og [[kongeriket Powys|Powys]] i østlige Wales. Gwynedd var det mektigste av disse kongedømmene på [[500-tallet|500-]] og [[600-tallet]] under herskere som [[Maelgwn Gwynedd]] (død [[547]])<ref>Lloyd, J. E.: ''A History of Wales'', s. 131.</ref> og [[Cadwallon ap Cadfan]] (død [[634]]/[[635]])<ref>Maund, Kari: ''The Welsh kings'', s. 36.</ref> som i en allianse med [[Penda av Mercia]] var i stand til å lede sine soldater så langt nord som til [[Northumbria]] og kontrollerte området for en tid. Etter Cadwallons død i et slag det påfølgende året var hans etterfølger [[Cadafael ap Cynfeddw]], også alliert med Penda av Mercia mot Northumbria. Men deretter ble Gwynedd, som andre walisiske kongedømmer, hovedsakelig opptatt av forsvarskrig mot den voksende makten til kongeriket [[Mercia]].