Redigerer Voltaire (avsnitt)

=== Eksil og politikk ===
[[Fil:VOLTAIRE Lettres sur les Anglois Titel-3.jpg‎‎|thumb|''Lettres philosophiques sur les Anglais'' (''Filosofiske brev om de engelske'') 1733]]
;England
Voltaire hadde en særlig begavelse for å være vittig, bitende, og ofte skarp kritisk, egenskaper som har gjort Voltaire kjent og beundret i ettertiden, men det var nettopp de samme egenskapene som gjorde ham meget upopulær hos sine franske samtidige, inkludert store deler av det franske aristokratiet. Han var like bitende muntlig som skriftlig. I et selskap i 1725 følte en ung adelsmann seg fornærmet og lot Voltaire senere bli prylt i sitt nærvær. Voltaire lot det høre at han aktet å utfordre adelsmannen til [[duell]], men adelsmannens familie skaffet seg et kongelig ''[[lettre de cachet]]'', et ugjenkallelig og egenmektig straffepåbud signert av den franske kongen. Et slikt straffepåbud var noe den franske adelen benyttet seg av for å kvitte seg med ubehagelige fiender. Personen som var navngitt kunne bli fengslet eller sendt i eksil, innenfor eller utenfor Frankrike. Ettersom hensikten med straffeforbudet ikke var rettssak, kunne den anklagede ikke forsvare seg i rettssal. Voltaire valgte i 1726 å gå i eksil i England framfor i fengsel.<ref name="The Life of Voltaire"> [http://thegreatdebate.org.uk/Voltaire.html «The Life of Voltaire»]. Thegreatdebate.org.uk.</ref> Disse hendelsene markerte begynnelsen på Voltaires forsøk på å endre og forbedre det franske rettssystemet.

Voltaires eksil i [[Storbritannia]] varte i bortimot tre år, og hans engelske erfaringer påvirket mange av hans ideer. Under sitt opphold i England ble han tiltrukket av filosofien [[John Locke]] og skriftene til matematikeren [[Isaac Newton]], og han studerte den filosofiske retningen [[rasjonalisme]] og ikke minst [[naturvitenskap]]ene. Han bodde i [[Wandsworth]] utenfor [[London]] hos en rik kjøpmann ved navn Everard Falkener.<ref>[http://www.djmcadam.com/voltaire-england.html «Voltaire and England»], utdrag fra [[Lytton Strachey]]s ''Books & Characters'' (1922)</ref> Han ble kjent med [[Alexander Pope]], [[William Congreve]] og [[John Gay]]. Han kunne selv lite [[engelsk]] da han kom til England, men alle med bedre utdannelse kunne snakke fransk, og i teateret lærte han seg selv engelsk. Han utviklet en interesse for tidlig engelsk litteratur, særlig dramaene til [[William Shakespeare]], som fortsatt var lite kjent på kontinentet på denne tiden. Til tross for at han pekte ut Shakespeares avvik fra [[nyklassisisme]]ns standarder, anså Voltaire at Shakespeare var et forbilde som franske forfattere burde se opp til, ettersom franske drama, til tross for de var mer polerte, manglet Shakespeares scenedrama. 

I England jobbet han videre med et heltedikt han hadde påbegynt under sitt fengselsopphold i Bastillen, utgitt første gang i 1723 under tittelen ''La Ligue ou Henri le Grand''. Denne «Henrik den store» er den folkekjære [[Henrik IV av Frankrike|Henrik IV]] som avsverget sin [[Protestantisme|protestantiske]] tro for kronen og fredens skyld. Den bearbeidede utgaven ''Le Henriade'' (''Henriaden'') ble utgitt i 1728, tilegnet den britiske dronning. Det var et storslått [[epos]] i versemålet [[aleksandriner]] i ti sanger, i det ytre et nyklassisistisk paradenummer i det episke apparatet til [[Vergil]], [[Marcus Annæus Lucanus|Lucanus]] og [[Torquato Tasso]]. Istedenfor klassiske guder benyttes personfiseringer av striden, ''la Discorde'', av religionen og fanatismen. Med bred [[Retorikk|retorisk]] pensel skildret han 1500-tallets blodige religionskriger og lovpriste toleransen. I renessansen og klassisismen var det en nasjonal prestisjesak å forfatte et høyverdig epos i klassisk ånd, men før Voltaire hadde alle forsøk vært mislykket. ''Henriaden'' oppfylte alle samtidens krav til et stort mesterverk og verkets «stilistiske og metriske eleganse kunne ikke engang Voltaires fiender fornekte».<ref>Breitholtz, Lennart; Heggelund, Kjell (red.): ''Epoker og diktere. Verdens litteraturhistorie''. Oslo 1979. Side 45</ref> Diktverket ble meget godt likt, og ble utgitt gjentatte ganger, men den franske kongen [[Ludvig XV av Frankrike|Ludvig XV]] og kirken var mindre begeistret ettersom ''Henriaden'' priste religionsfriheten og talte mot religiøs undertrykkelse, noe som ble betraktet som et angrep på det bestående.<ref>Beyer, Edvard et al.: ''Verdens litteraturhistorie'', bind 5: ''Opplysningstiden (1700–1750)''. Oslo 1972. Side 247.</ref>