Redigerer Vladimir Lenin (avsnitt)

=== Revolusjonslederen ===
Lenin droppet snart jussen til fordel for revolusjonær virksomhet, inspirert av [[Karl Marx]] og [[Friedrich Engels]]' teorier. Den 7. desember 1895 ble han arrestert og fengslet av myndighetene et helt år, med påfølgende forvisning til byen Sjusjenskoje i [[Sibir]] under ganske frie forhold. Her giftet han seg i 1898 med aktivisten [[Nadezjda Krupskaja]].<ref>Goplen, Ådne: «Vladimir Lenin» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 21. august 2024 fra [https://snl.no/Vladimir_Lenin]</ref> 

I april 1899 utga Lenin boken ''[[Kapitalismens utvikling i Russland]]''. Da han ble løslatt fra [[fangenskap]] i 1900, la han ut på reise i Russland og øvrige [[Europa]]. I 1900 fikk han tillatelse til å dra til [[Sveits]], der han slo seg sammen med [[marxisme|marxistiske]] [[sosialdemokrati|sosialdemokrater]] i en bevegelse stiftet av russeren [[Georgi Plekhanov]], og startet sitt nye talerør, tidsskriftet ''[[Iskra (avis)|Iskra]]'' («Gnisten»), som allerede i 1903 ble et offisielt organ for det nye [[Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet|all-russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet]]. De første årene var dominert av striden mellom Lenins tilhengere, [[bolsjevik]]ene («flertallsmennene») og Plekhanovs tilhengere, [[mensjevik]]ene («mindretallsmennene»), som førte til at bevegelsen ble splittet i 1903. Lenin representerte den harde linjen, med krav om «[[sentralisering|sentralisme]]» og underkastelse under en felles politikk. Plekhanov representerte en noe mykere linje, og ville også at bevegelsen skulle tjene [[middelklasse]]n.

I 1903 ledet Lenin bolsjevikene i den interne maktkampen mot mensjevikene som brøt med partiet. Han reiste hjem i forbindelse med [[1905-revolusjonen]], men fikk utrettet lite. I 1906 ble han valgt til partileder, men i 1907 måtte han flytte til [[Finland]] av sikkerhetshensyn, og i 1907 var han tilbake i Sveits. Han fortsatte å reise rundt i Europa og deltok i mange sosialistiske møter og aktiviteter, deriblant [[Zimmerwaldkonferansen]]. De neste årene var harde og bitre kampår med økende isolasjon for Lenin. 

Lenin kalte [[gull]] for «djevelens lort», men partikassen trengte like fullt penger. Inntektene var bare medlemskontingenten, bidrag fra emigranter og enkelte rike sympatisører som Nikolai Pavlovitsj Schmidt (Николай Павлович Шмит, 1883-1907<ref>[https://timenote.info/ru/Nikolaj-Shmit «Nikolaj Shmit», ''timenote.info]</ref>) som ble arrestert og omkom i fengselet. Schmidt hadde innsatt partiet som arving til en stor del av formuen sin; men offisielt fantes ikke partiet, og dessuten var det delt i bolsjeviker og mensjeviker - og Lenin var ikke den som ville dele med mensjevikene. Dessuten etterlot Schmidt seg to ugifte arvinger som holdt på arven. Lenin så ingen annen utvei enn å sende en bolsjevik til Moskva, der denne lyktes i å bli gift med den ene arvingen. Men da ble bolsjeviken like uvillig til å hende over pengene til Lenin; han måtte trues på livet før han betalte. Den andre arvingen gikk i samme honningfellen; Lenin sendte henne Viktor Taratuta (1881-1926), som andre bolsjeviker mistenkte for å være en [[spion]]. Undersøkelser viste at Taratuta var en skurk, men ingen spion;<ref>D. Shub: ''Lenin'' (s. 130), Harmondsworth, Middlesex: Penguin, 1966</ref> også han måtte trues før han ga partiet noe av konens penger. Disse to ekteskapene med Schmidts slektninger innbrakte bolsjevikene 280&nbsp;000 rubler. «''Klassekamp står over moral'',» sa Lenin.<ref>Georg Reinhold Mac: ''Kamerat Lenin'' (s. 65-66)</ref> 
[[Fil:Yerevan_Square,_Tbilisi.jpg|thumb|Jerevanplassen i [[Tbilisi]], der bankranet i 1907 fant sted.]]