Redigerer Valerianus (avsnitt)

=== Valerianus' styre ===
[[Fil:Shapur victory.JPG|thumb|right|Relieff av keiser Valerianus stående i bakgrunnen og holdt som fange av Sjafur, funnet ved [[Naqsh-e Rustam]], [[Shiraz]], [[Iran]]. Den knelende mann forestiller antagelig keiser [[Filip araberen]].]]
Valerianus' første handling som keiser den [[22. oktober]] [[253]] var å gjøre sin sønn [[Gallienus]] til [[Caesar (tittel)|''cæsar'']] (i praksis arveprins) og som med-keiser. Tidlig i hans keisertid ble affærene i Europa enda dårligere, og hele den vestlige delen av Romerriket havnet i uorden og uroligheter. I den østlige delen hadde byen [[Antiokia ved Orontes|Antiokia]] i Syria blitt erobret av [[vasall]] av Sasanideriket og kongeriket [[Oldtidens kongedømme Armenia|Armenia]] var blitt okkupert av [[Sjahpur I av Persia|Sjafur]] (Sapor). Valerianus og Gallienus delte problemene som Imperiet sto overfor ved at de delte Romerriket mellom seg. Sønnen tok ansvaret for den vestlige delen mens faren dro østover for å håndtere den persiske trusselen.<ref>Bryce (2014): ''Ancient Syria'', s. 268</ref>

Mens Valerianus oppholdt seg i Østen og bekjempet perserne, sendte han to brev til senatet hvor han beordret at grep måtte bli tatt mot de [[Kristendom|kristne]]. Det første, sendt i 257, kommanderte det kristne presteskapet til utføre ofringer til [[Romersk mytologi|de romerske gudene]] eller bli forvist. Det andre brevet, sendt året etter, beordret kristne ledere til å bli henrettet, romerske senatorer og andre som var kristne til utføre handlinger til romerske guder eller miste sine titler, deres eiendommer konfiskert, og om de fortsatte å vise manglende lojalitet til den romerske stat, skulle de også henrettes. Også sivile tjenere og medlemmer av den keiserlige husholdning som ikke åpent æret romerske guder ville bli solgt til [[slaveri]].<ref>Frend, W.H.C. (1984): ''The Rise of Christianity''. Fortress Press, Philadelphia. ISBN 978-0800619312. s. 326</ref> Det viser at kristne allerede var framtredende på denne tiden, også blant folk i høyere samfunnsposisjoner. Blant de framtredende kristne som ble henrettet på keiserens ordre var [[Cyprianus]], biskop av [[Kartago]], pave [[Sixtus II]], biskop av Roma, sammen med seks dekoner, og [[Laurentius av Roma]]. Da Valerianus' sønn ble enekeiser i 260 ble denne lovgivningen opphevet.<ref>Moss, Candida (2013): ''The Myth of Persecution: How Early Christians Invented a Story of Martyrdom''. HarperCollins. ISBN 978-0-06-210452-6. s. 153</ref>

Han kom til oppholde seg fem år i øst, men hans nærvær i Syria forhindret ikke Sjafur fra jevnlig å angripe romerske områder. I 254, 255, og 257 ble Valerianus igjen ''consul ordinarius''. Ved 257 hadde han gjenerobret Antiokia og fått [[Romersk Syria|provinsen Syria]] igjen inn under romersk kontroll. Det følgende året hadde [[goterne]] igjen invadert og herjet [[Anatolia]]. I 259 bevegde Valerianus seg mot [[Edessa (Mesopotamia)|Edessa]] (dagens Urfa) i nordlige [[Mesopotamia]] for å slå tilbake persisk aggresjon med en styrke på rundt 70 000 menn, men et [[pest]]utbrudd drepte et stort antall av hans soldater og kritisk svekket romernes militære slagstyrke. Et stort salg mellom Carrhae og Edessa vant perserne overlegent, tok den romerske hæren til fange og fraktet den vekk til persisk innland, sammen med keiseren selv og et stort krigsbytte.<ref>Weigel (1998): «Valerian (A.D. 253-260) and Gallienus (A.D. 253-268)»</ref>  Dette hevdes i Sjafurs egen ''Res Gestae''. Det er ingen detaljer om slaget, men det persiske, [[Epos|episk]] diktet ''[[Shahname]]'' av poeten [[Ferdousi]] skrevet rundt 750 år senere hevdet at 10 000 av Valerianus' hær ble drept og 1600 ble tatt til fange.<ref name="Bryce269">Bryce (2014): ''Ancient Syria'', s. 269</ref>