Redigerer Valdemar Atterdag (avsnitt)

== Flukten fra Danmark ==
I [[1368]] måtte Valdemar flykte fra Danmark, og i mer enn ett år oppholdt han seg ved det tyske keiserhoffet. Mens han var der, avla han også besøk hos begge [[pave]]ne, både i [[Roma]] og i [[Avignon]]. I Avignon tildelte paven ham utmerkelsen [[Den gylne rose]].<ref>[https://danmarkshistorien.dk/vis/materiale/valdemar-atterdag-ca-1321-1375 «Valdemar Atterdag», ''danmarkshistorien.dk]</ref> Valdemar fikk tillatelse til å [[valfart]]e til den hellige grav i [[Jerusalem]] og la seg slå til [[ridder]] av den hellige grav, datidens høyeste orden. 

[[24. mai]] [[1370]] måtte Danmark underskrive en ydmykende [[freden i Stralsund]], hvor [[hansaby]]ene tok [[Skåne]] i pant, og kontroll over [[sildefiske|sildemarkedet]] i Skåne i 15 år. Videre fikk de rett til å godkjenne valget av Valdemars etterfølger. 

Denne [[fredsavtale]]n var høydepunktet av hanseatenes maktutøvelse. Italieneren [[Pius II|Piccolimini]] (senere utnevnt til [[pave]] under navnet [[Pius II]]) som reiste rundt i Tyskland på 1400-tallet, hevdet at [[Lübeck]] var så mektig en by at de skandinaviske landene var vant til å utnevne og avsette konger slik Lübeck ønsket. Her var det nok [[Erik av Pommern]] han tenkte på.<ref>Hartvig Frisch: ''Europas kulturhistorie'' bind 2 (s. 482)</ref>

I [[1371]] vendte Valdemar hjem til Danmark. Etter dette nederlaget konsentrerte han seg om Slesvig, som var den siste del av riket som manglet. Slesvig ble ledet av den barnløse hertug Heinrich. Valdemar overtok flere store [[Len|pantelen]], bl.a. [[Als]] og [[Sundeved]]. I [[1375]] døde Heinrich, og hans enke overlot [[Tønderhus]] til Valdemar. Det lyktes likevel ikke Valdemar å gjenforene Slesvig med Danmark.

Valdemar Atterdag døde på [[Gurre slott]] og er begravet i [[Sorø klosterkirke]]. Med ektefellen Helvig hadde han seks barn, men bare ett av dem overlevde faren, [[Margrethe I]].