Redigerer Væring (avsnitt)

== Væringgarden ==
[[Fil:A Thracesian woman kills a Varangian.jpg|thumb|left|Soldater fra Væringgarden i Skylitzis krøniken.]]Væringgarden ble opprettet i [[930]] og besto av krigere fra de nordiske landene som tjente som leiesoldater for den [[Østromerriket|østromerske]] keiseren. De som vendte hjem påvirket omgivelsene med fremmede inntrykk. [[Vor Frue kirke (Kalundborg)|Den femtårnede kirke]] i den danske byen [[Kalundborg kommune|Kalundborg]] bærer innflytelse østfra som ble brakt hjem av væringer.

I [[839]] skal keiser [[Teofilos]] ha ansatt norrøne menn, væringer eller varjagere, som leiesoldater i vaktstyrken i Konstatinopel. Teofilos forhandlet med væringene som han kalte for «Rhos» for å skaffe leiesoldater til sin hær. I år [[860]] hadde væringene i Kiev angrepet Konstantinopel for første gang. Det første angrepet skal ha vært mislykket, men det hindret dem ikke å foreta nye angrep, samtidig som andre væringer var opptatt med fredfylt handel. Væringene skal ha kommet tilbake med nye angrep i [[860]], [[907]], [[911]], [[941]], [[945]], [[971]], og siste gang i [[1043]]. Til tross for de stadige angrepene var væringene underlegne militært sett og ble alltid beseiret av keiserens hær, spesielt ved hjelp av [[gresk ild]].

[[Fil:The body of Leo V is dragged to the Hippodrome through the Skyla Gate.jpg|thumb|right|Soldater fra Væringgarden i Skylitziskrøniken.]]

Væringer ble ansatt av kongedømmet i Novgorod og Kiev som leiesoldater fra 800-tallet og fram til 1000-tallet. Siste gang en væring eller varjager blir nevnt som leiesoldat i Russland, er i [[1043]]. Om grunnen var at det ikke lenger var behov for dem, eller om leiesoldatene hadde blitt assimilert i stedets samfunn og ikke lenger ble betraktet som væringer, er åpent for spekulasjon.

Væringene tjenestegjorde sammen med sjøfolk fra [[Dalmatia]] i den bysantinske flåten mot [[Kreta]] i [[902]] og på nytt i [[949]] under [[Konstantin VII|Konstantin VII Porfyrogennetos]]. Så tidlig som [[911]] blir væringer eller vikinger nevnt i den bysantinske hæren. Det ble nedtegnet at det var kontingenter av væringer i hærstyrken som kjempet mot araberne i [[Syria]] i 955. Etter denne tjenesten steg de i gradene fra medlemmer av «Det store forbund» ([[gresk]]: Μεγάλη Εταιρεία) til leiesoldater i den keiserlige vaktstyrken.

Det ble vanlig med væringer innenfor Det østromerske riket, og etter at keiser [[Basileios II]] ble stadig mer desperat, ble etter hvert stadig flere væringer rekruttert. I [[988]] sendte Basileios II forespørsel etter enda flere soldater til [[Vladimir I|Vladimir I av Kiev]] for å få hjelp til å forsvare tronen. Bundet av den traktat som Vladimirs far hadde inngått, sendte herskeren av Kiev  6&nbsp;000 krigere til Konstantinopel. Som takk sendte keiseren sin søster Anna som Vladimirs hustru og inngikk en avtale om å konvertere til [[kristendom]]men.

I [[989]] gikk hæren med væringer, ledet av Basileios II selv, i land ved [[Chrysopolis]] for å bekjempe opprørsgeneralen [[Bardas Phocas]]. På slagmarken døde Phocas av et slagtilfelle i påsyn av sine motstandere. Etter sin leders død snudde Phocas' soldater og flyktet i alle retninger. Væringenes brutalitet vakte oppsikt da de forfulgte den flyktende hæren og «frydefylt hakket dem i småbiter».

Det var Basileios IIs mistro til innfødte vaktmenn, hvis lojalitet ofte kunne skifte brått med fatale konsekvenser, sammen med væringenes allerede beviste lojalitet, som fikk Basileios II til å verve væringene som sine personlige livvakter. Denne nye styrken ble kjent som Væringgarden (gresk'' Tagma ton Varangion'', Τάγμα των Βαραγγίων). I årenes løp kom stadig nye rekrutter fra Sverige, Danmark og Norge, og det nordiske innlaget var dominerende i organisasjonen fram til slutten av 1000-tallet.

Et forunderlig bevis på væringenes nærvær i Miklagard kan leses i en [[runer i Hagia Sofia|innskrift]] ([[graffiti|graffito]]) med [[runer]] risset inn på håndlisten i balustraden på øverste galleri på søndre side i [[Hagia Sofia]] – ''Den hellige visdoms kirke'' – ferdigstilt i år [[537]] som datidens største kirkebygning: «Halvdan var her».