Redigerer Vår Frue kirke (Trondheim) (avsnitt)

==Kirkens historie==

===Middelalderdelen===
[[Fil:Dedikasjon_Vår_Frue_kirke.jpg|thumb|right|Inskripsjonen på korets østvegg forteller at den hellige Maria eier kirken og at Bjørn Sigvardsson «gjorde» den.]]
[[Fil:vfk_king_bishop.jpg|thumb|right|Et konge- og biskophode flankerer korportalen.]]
[[Fil:vfk_n_winter.jpg|thumb|right|Den sørlige delen av koret og det middelalderske skipet er bygget av fint tilhuggede kvadre.]]
[[Fil:Steinhoggermerke_Vår_Frue_kirke.jpg|thumb|right|Et [[steinhoggermerke]] i korets sørvegg. Samme merke kjennes også fra [[Nidarosdomen]].]]
[[Fil:vfk_e_winter.jpg|thumb|right|Østveggen i koret domineres av et stort gotisk vindu. Steinen med dedikasjon til den hellige Maria er innmurt bak busken nederst til venstre.]]
[[Harald Hardråde]] bygget en kirke viet til Maria på 1060-tallet nær Nidarosdomen. Denne kirken omtales i dag som «den eldre Mariakirken» og ble revet på slutten av 1100-tallet. Vår Frue kirke ble trolig påbegynt kort tid etter og er dermed omtalt som «den yngre Mariakirken», selv om byen kan ha hatt flere kirker viet til Maria.

En gammelnorsk innskrift på korhjørnet forteller om kirkens tilblivelse:

«Hin helga Maria á mik – Biorn Siguarsson gerðe mik»<br />
«Den hellige Maria eier meg – Bjørn Sigvardsson gjorde meg»

Trolig var Bjørn Sigvardsson en rik mann som finansierte arbeidet, selv om han ikke er kjent fra andre kilder. Han kan også ha vært kirkens byggmester. Slike innskrifter er meget uvanlige på norske middelalderbyggverk.

Kirken ble bygget med tradisjonell form med et rektangulært skip avsluttet i øst av et kvadratisk kor. Dimensjonene var imidlertid uvanlig store – koret var 11,5x11,5 m og skipet 25x18 m – noe som plasserte kirken blant de største kirkene i landet, utenom domkirkene. Skipet i Vår Frue kirke er faktisk det bredeste rommet man kjenner fra norsk middelalder, med en indre bredde på 15 meter. Dette var på grensen av hva som var mulig å legge tak over uten indre støttesøyler. Koret kan opprinnelig ha hatt to [[hvelv (arkitektur)|krysshvelv]], men bare rester av hvelvkonsollene er bevart, innmurt i korveggen.

Kirkens viktigste side har trolig vært sørsiden som vendte mot byens torg, som iallfall i senmiddelalderen lå i sørenden av kirkegården rundt kirken. Koret og sørsiden av skipet er i sin helhet bygd av [[kvadersten|kvaderstein]], mens nordsiden av skipet har kvadre nederst og mer vilkårlige naturstein lenger opp. Dette kan bety at man slapp opp for kvadre etter en tids pause i byggingen. Trolig var denne «baksiden» av kirken glattpusset og hvit. Kirkens hovedinnganger var portalene på nord- og sørveggen, som trolig hadde våpenhus av tre eller (senere) bindingsverk. Dessuten må det ha eksistert en monumental vestportal.

Det har hersket stor tvil om dateringen av kirken. [[Snorre Sturlason|Snorre]] omtaler en massakre på [[Birkebeinerne|Birkebeinere]] som hadde søkt tilflukt i Mariakirken under [[Baglerne]]s angrep på Nidaros i 1206. Omtalen tyder på at kirken var en [[stavkirke]] som ble delvis ødelagt i angrepet. Denne kan etter kort tid ha blitt erstattet av en steinkirke, noe som har gjort at Vår Frue kirkes offisielle 800-årsjubileum er satt til 2007.

Likevel tyder flere trekk på at deler av kirken kan være eldre enn dette, og den ble trolig påbegynt sent på 1100-tallet. De nederste delene er bygget i grønnskifer, et materiale som er lite brukt i Trondheim etter 1100-tallet. Kirken har flere romanske trekk typisk for sent 1100-tall i Trondheim, bl.a. en såkalt attisk baseprofil på skip og kor, og et romansk rundbuevindu i koret, ikke ulikt vinduene i kapittelhuset i Nidarosdomen fra 1170-årene. Et [[tympanon]]felt fra tidlig 1100-tall er innfelt i sørveggen og kan være gjenbrukt fra en tidligere kirke. Sørportalen i koret er i tidlig gotisk stil, med en spissbue flankert av et konge- og et biskophode, datert til tidlig 1200-tall, noe som også er forenlig med stilmessige trekk ved byggherreinnskriften på korhjørnet. Skipet har hatt vinduer fra sent på 1200-tallet, men disse er fjernet ved senere ombygginger. Østveggen i koret har et stort gotisk vindu ombygget i sengotisk stil i 13-1400-årene.

Mange av de nøyaktig tilhogde [[kvadersten|kleberkvadrene]] er signert med [[steinhoggermerke|steinhuggermerker]] lik dem man finner på Nidarosdomen, noe som viser at det var steinhuggere herfra som sto for byggingen. Det pågår for tiden en nøyaktig kartlegging av steinhuggermerkene på kirken, noe som forhåpentlig vil kaste lys over kirkens tidligste bygningshistorie.

===Senmiddelalderen og reformasjonen===
Vår Frue kirke var en av byens ni katolske sognekirker i middelalderen, og er nevnt som dette første gang i 1280. Vi vet ellers lite om i kirken i middelalderen, utover at den mottok rike gaver i form av jordegods. I [[Aslak Bolt]]s jordebok fra 1431/32 er den oppført som eier av gårdene [[Nardo]], Tempervollen i [[Bymarka]] og Skårvoll på [[Støren]].

Kirken strøk med i den store bybrannen i 1531, sammen med Nidarosdomen og resten av byen. Vår Frue kirke ble fullstendig gjenoppbygd, mens bare østre del av Nidarosdomen ble gjenreist etter denne brannen.

Ved reformasjonen ble alle sognekirkene i Trondheim nedlagt, unntatt Vår Frue kirke og [[Korskirken i Trondheim|Korskirken]], som lå like ved. I 1578 bestemte kongen at den mest forfalne av disse to skulle rives og brukes til reparasjon av Nidarosdomen, og dette ble Korskirkens endelikt. Vår Frue kirke er således den eneste sognekirken som har overlevd fra middelalderens Trondheim.

Da Korskirken ble revet, ble Nidarosdomen redusert til sognekirke. Sogneinndelingen ble noe kunstig, idet bysentrum lå nord for både Vår Frue kirke og Nidarosdomen. Vår Frue kirke ble dermed liggende inne i sognet til Nidarosdomen, og nordsiden av Vår Frue kirke ble nå hovedsiden av kirken. Knivingen om ressurser med Nidarosdomen har siden preget Vår Frue kirkes historie.

===Gjenreising etter branner før 1708===
[[Fil:maschius_sub.png|thumb|left|I Maschius' stikk fra 1670-tallet, har Vår Frue kirke en takrytter, der det har stått en liten klokke]]
[[Fil:vfk_cityplanr.png|thumb|left|Ved omreguleringen 1681 forsvant norddelen av kirkegården, og torget ble flyttet vest for kirken.]]
Vår Frue kirke brant igjen under [[Bybrannen i Trondheim 1598|bybrannen i 1598]], men ble også denne gangen gjenoppbygget. I 1606 fikk kirkevergene kongelig tillatelse til å bruke stein fra klosterruinene på [[Bakke gård|Bakke]] og [[Helgeseter kloster|Elgeseter]] til reparasjon av kirken. Det er imidlertid usikkert om dette ble gjort i særlig omfang, for kirken fikk ingen større utvidelser før i 1640-årene, da man bygget et tårn med plass til klokker og tårnur. Tårnet var oppført i utmurt bindingsverk og plassert utenfor vestenden av skipet fra middelalderen.

Med unntak av første etasje ble tårnet ødelagt da kirken brant i neste bybrann, allerede i 1651. Ved gjenoppbyggingen etter denne brannen fikk kirken et nytt tak over et flatt bjelkeloft. Taket ble tekket med moderne svartglasert takstein og kronet av en takrytter med en liten klokke. Taket ble imidlertid fornyet allerede etter ti år pga. store lekkasjeproblemer. Tårnfoten overlevde altså brannen og ble brukt som plass for døpefonten.

I 1662 var økonomien blitt såpass bedret at man rev tårnfoten for å bygge et nytt solid tårn i massiv mur. Stein til dette ble tatt fra [[Rein kloster|Reinskloster]], [[hyllingsstolen]] på Domkirkegården og særlig fra vestskipet i Nidarosdomen, som hadde ligget som ruin siden brannen i 1531. Første etasje i det nye tårnet sto ferdig i 1665. På grunn av finansieringsvansker måtte man da ta en pause. Planen var fortsatt å fullføre tårnet og endog bygge ut kirken til en korskirke med armer mot syd og nord. Dette ville ha gitt kirken en form typisk for andre større barokkirker i Norge, som [[Oslo domkirke|Vår Frelsers kirke]] i [[Oslo]].

Tårnet var neppe fullført ved den neste bybrannen i 1681. Da ble gatenettet helt omregulert etter en barokk byplan utarbeidet av generalmajor [[Johan Caspar de Cicignon|Johan Caspar von Cicignon]]. Den nye hovedgaten Kongens gate ble trukket rett over kirkegården, tett inntil nordveggen av kirken. Følgelig måtte planene om en korskirke oppgis, og man valgte heller å rive vestveggen og den nye tårnfoten og utvide kirken 15 meter mot vest. Det nye skipet sto ferdig i 1686, med et monumentalt rundvindu over vestportalen og et kongemonogram med årstall i gavlen.

I 1705 var økonomien igjen så god at man kunne bygge et nytt tårn. Dette ble plassert over taket på vestskipet og ble i 1707 toppet med en høy tårnhjelm. Det nye tårnet fikk nystøpte kirkeklokker fra [[Ila (Trondheim)|Ila]].

===Kirken etter brannen 1708===
[[Fil:vfk_nw_winter.jpg|thumb|right|Tårnet ble oppført 1739-42]]
[[Fil:vfk_schoning.jpg|thumb|right|Tårnet hadde opprinnelig flatt tak med et elegant og populært utsiktsgalleri. Tegning av Gerhard Schøning, ca. 1770]]
[[Fil:vfk_int.jpg|thumb|right|Kirken hadde et rikt barokk- og rokokkointeriør før restaureringen på 1800-tallet]]
Den nye og utvidede kirken brant dessverre igjen allerede i [[Bybrannen i Trondheim 1708|bybrannen 1708]], kun ett år etter at det dyre tårnet sto ferdig. Domkirken ble også rammet av brannen, og denne gangen agiterte Domkirkens prester for at Vår Frue kirke ikke skulle gjenoppbygges, men at byens befolkning burde samles i Nidarosdomen. Her hadde vestskipet stått som en ubrukt ruin i nesten 200 år. Dette resulterte i en bitter strid som endte med at menigheten i Vår Frue kirke med nød og neppe klarte å overtale kongen til å tillate gjenreisning. Betingelsen var at menigheten både denne gangen og ved lignende ulykker i framtiden skulle klare seg uten hjelp utenfra. Imidlertid ble dette siste gangen Vår Frue kirke ble rammet av brann, så mye av arbeidet fra denne gjenreisningen er bevart fram til i dag.

Menigheten hadde tyvstartet på gjenreisningen før kongens godkjenning var gitt, så arbeidet skred raskt fram. Våpenhusene ble gjenoppført i bindingsverk, i samme stil som før brannen. Søndre våpenhus er fortsatt bevart. Taket sto ferdig med røde hollandske takstein i 1709. Innvendig fikk taket tønnehvelv av tre, dekorert med lyseblå skyer og stjerner, og trolig engler i kortaket. Maleriene ble kalket over på 1800-tallet, men gjenoppdaget under restaurering på 1900-tallet. Det var tale om å gjenskape stjernehimmelen til 800-årsjubileet i 2007, men dette blir ikke gjennomført.

Altertavlen ble reddet under brannen og kom på plass igjen. Prekestol ble oppført allerede i 1708, og det ble snekret ny biskopstol på veggen, samt 54 benker på gulvet i skipet. Kirken begynte igjen å se komplett ut, etter at klokkene ble omstøpt i 1710 og et rødt kirkegårdsgjerde kom på plass i 1713. Bygging av private, lukkede veggstoler skjøt for alvor fart, og etter hvert var veggene helt dekket av disse såkalte pulpiturene.

===Byggingen av tårnet===
[[Fil:Iglesia de Nuestra Señora, Trondheim, Noruega, 2019-09-06, DD 121.jpg|miniatyr|1739, tårnets byggeår]]
Utbygging og utleie av pulpiturer og private gravkjellere ga kirken store inntekter. Dette gjorde at man i 1739 begynte bygging av et stort tårn utenfor vestenden av skipet, ledet av murmester Rasmus Banch. Man trengte enorme mengder stein – grunnflaten var 11,5x11,5 m, høyden 29,5 m, og murene var 2,5 m tykke. Man fikk ikke ta mer stein fra Domkirken, så mye ny bruddstein måtte tas ut. Tårnet er merket med et gyllent kongemonogram og årstallet 1739, men sto ikke ferdig før i 1742. Det hadde da et moderne tårnur, en eksklusiv portal av engelsk sandstein, og et flatt tak med balustrade og pyramider i hjørnene, som man kan se på [[Gerhard Schøning]]s tegning fra 1770-årene.

Det elegante taket ble et meget populært utsiktspunkt blant byens befolkning, men ble snarten kilde til stadige vannskader som førte til dyre vedlikeholdsarbeider. Problemene ble ikke ble løst før tårnet i 1779 etter store protester fikk en lav, pyramideformet tårnhette som det har hatt siden. Tidlig på 1900-tallet var det planer om å erstatte denne med en høy, spiss tårnhjelm, men tårnhetten ble da sett på som bevaringsverdig og berget for ettertiden.

Tårnhetten har fire arker med utsikt i alle fire retninger, samt en overetasje med små glugger (kobbhus) i alle retninger. Brannvakta holdt til i overetasjen fram til 1937. Helt øverst er det også et lite rom med glugger til utkikk.

Etter at tårnet sto ferdig, fikk kirken ingen større endringer de neste hundre årene. Domkirkens barokkaltertavle ble donert til kirken i 1837, og komforten ble bedret da kirken fikk sitt første varmeanlegg i 1850-årene, noe som riktignok ødela mange gravkjellere.

===Restaureringer===
[[Fil:vfk_rococco_wall.jpg|thumb|left|Inne i tårnfoten kan fortsatt [[Christian V]]s monogram og årstallet 1686 ses på den gamle vestveggen, over nyrokokkoveggen som ble satt opp i 1906]]
[[Fil:vfk_portal.jpg|thumb|left|Vestportalen av engelsk sandstein ble fornyet i 1906, men feltet med årstallet 1739 er bevart]]
Ved sine tallrike forseggjorte veggstoler, galleri og prekestol, hadde Vår Frue kirke et rikt barokk- og rokkokkointeriør ved slutten av 1800-tallet. En hardhendt restaurering på 1880-tallet under [[Christian Christie]] førte til at interiøret ble skrotet, bortsett fra orgelet og altertavlen. Interiøret ble ombygd til et nygotisk stilpreg. Kirken fikk også nye, store vinduer som ødela middelaldervinduene i skipet og gjorde stygge inngrep i murverket. Nordre våpenhus ble revet og erstattet av et [[nygotikk|nygotisk]] tegltilbygg.

Restaureringen fortsatte noe skånsommere under arkitekt [[Sverre Pedersen]]s ledelse i 1906 med tårnet og søndre våpenhus. Tårnet fikk nå dagens urskive i glass og jern, og vestportalen ble fornyet med sandstein fra [[Hovin (Melhus)|Hovin]]. Åpningen mellom tårn og skip ble stengt med en vegg i nyrokokko. Innvendige tak og vegger ble malt med dekorasjoner inspirert av folkekunsten.

I 1950-årene ble kirken igjen restaurert, denne gang under arkitekt [[John Tverdahl]]. Nå angret man på den harde restaureringen i 1880-årene og vurderte å tilbakeføre interiøret til tilstanden før denne restaureringen. Men det var kun prekestolen som kom på plass igjen, etter at den hadde vært brukt som lysthus i en privat hage. De innvendige dekorasjonene fra 1906 ble overstrøket, kun dekorasjonene i kortaket ble beholdt. Tidens begeistring for naturstein gjorde at man hogde bort kalkpussen på utsiden av kirken, slik at natursteinen i veggene kom til syne. Etter dette har Vår Frue kirke hatt det utseendet den har i dag.

Imidlertid ble kirken de påfølgende tiårene nærmest oversett og forslummet, med støv, skitt, knuste ruter, fuktskader og midlertidige reparasjoner. En rapport fra [[Nidaros domkirkes restaureringsarbeider]] i 1996 påpekte forfallet og kom med en rekke forslag til tiltak.

===Pågående restaurering===
Rapporten fra 1996 ble foranledningen til en storstilt restaurering for å sette kirken i stand til det offisielle 800-årsjubileet i 2007. Kirken har fått nytt tak og bedre vannavrenning, de tette sementfugene fra 1950-tallet erstattes med pustende kalkfuger, og en del av gravkjellerne blir ryddet og satt i stand. Videre er vinduene reparert med blyglass, kirken skal vaskes og males innvendig. Litt av himmelhvelvingen med stjerner fra 1700-tallet er avdekket permanent. Korgulvet er senket, slik at altertavlen fra 1740-årene kommer bedre til sin rett. Tavlen blir renset og fargerestaurert sammen med korsfestelsesgruppen i korbuen. Sauer-orgelet blir restaurert tilbake til sin originale tilstand fra 1922, og tårnet har fått nytt elektronisk klokkespill. Det kommer også et lite tilbygg med nye toaletter og kjøkken til bruk for [[Kirkens Bymisjon]]. Det har også blitt foreslått på nytt å kalke kirken utvendig, men dette blir ikke gjennomført.