Redigerer Utløe (avsnitt)

== Konstruksjon ==
[[Fil:Torvløe 1 Fanastølen.JPG|thumb|Torvløe gjenoppbygd på Hordamuseets avdeling på Fanastøl. Løa er steinsatt nederst, med en halv langvegg av brake og torvtak]]
Både materialvalg og konstruksjon i utløer varierer mye med lokale forhold og lokal skikk.  Materiale ble som oftest hentet der løa skulle stå eller fra eldre byggverk på gården.  Konstruksjonen var enkel nok til at byggverket kunne settes opp og vedlikeholdes av vanlige gårdsarbeidere.

Ei utløe skulle, i likhet med andre løer, aldri ha helt tette vegger. Det måtte ikke dannes kondens, og verken høy eller lauv måtte skjemmes av mugg. Løene skulle selvfølgelig holde nedbør og vann ute, men de skulle ikke ha tett kledning.

Løene skulle helst stå tørt og på fast grunn.  I hjørner ble det lagt stein, kalt ''syllstein'', slik at treverket kom opp fra bakken.  «Syll» er det samme ordet som «svill», den nederste stokken i en bygning.<ref name=IA>{{Kilde bok| forfatter=Ivar Aasen| utgivelsesår=2003| tittel=Norsk Ordbog| utgave=Ny utgåve ved Kristoffer Kruken og Terje Aarset| utgivelsessted=Oslo| forlag=Det Norske Samlaget| isbn=82-521-5928-1 }}</ref> I [[Suldal]] kalte en hjørnesteinene ''handsteinar''. de var vanligvis ikke større enn at de kunne legges ved hånd.<ref name=SUL>{{ Kilde bok | forfatter = Sigurd Sandvik | utgivelsesår = 1996 | tittel = Suldalsmålet | isbn = 8278340048 | utgivelsessted = [Bergen] | forlag = Norsk bokreidingslag | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010051008083 | side = }}</ref>

Eldre utløer er for det meste bygget enten i [[Lafteverk|laftet]] tømmer eller i reisverk som [[grindverk]] (stavverk). Over storparten av landet har lafting vært vanlig, men de fleste utløene på Vestlandet er i stavverk.<ref name=PGJ10/><ref name=NHL3>[[#NHL|: R. Fladby, S.Imsen, H. Winge; ''Norsk historisk leksikon'']] s.216f  (''Løe'')</ref>  Også i indre bygder på Vestlandet, der påvikningen østfra var sterkere, kunne lafting være vanlig. I Suldal i Rogaland er de fleste utløene laftet.<ref name=RH/>  I Nord-Norge finner en også utløer i [[skjelterverk]], kjent fra Salten og nordover og også fra Nord-Østerdalen og Sør-Trøndelag.<ref name=NHL4/>

Utløer fra 1900-tallet er oftest av saget plank, med bordkledning og taktekking med [[bølgeblikk]].

=== Lafteverk ===
{{utdypende|Lafteverk}}
I en laftet utløe er det brukt rundtømmer, der stokkene er lagt vannrett oppå hverandre.<ref name=NHL2>[[#NHL|: R. Fladby, S.Imsen, H. Winge; ''Norsk historisk leksikon'']] s.184  (''Laftehus'')</ref> 
Siden en utløe ikke trenger være tett, så har stokkene ofte sin naturlige runding eller er forsiktig teljet for bedre tilpasning.  I hjørnene er stokkene felt inn i hverandre, i det som kalles ''laft'' eller ''nov''.  Stokkendene som stikker ut fra hjørnene kalles ''laftehoder''.  I en laftet konstruksjon er veggene både bærende og beskyttende.

Høyden på løa ble regnet i ''omfar'' eller ''kvarv'', fra fire-fem og opp til over ti. Det første omfaret hadde ofte grovere dimensjoner enn de overliggende, og stokkene i det første omfaret ble kalt ''sviller'', ''syller/sydder'', ''laftestokker'', ''syllstokker'' eller ''tomtestokker''.

Trekanten mellom det øverste omfaret og taksperret ble kalt for ''gauk'' og ble ofte holdt åpen.  Her kunne en hive inn høy, og åpningen ga god lufting.<ref name=RH/>  Gauk ble ogsåbrukt som navn på stokken i det øverste omfaret i en kortvegg, og lokalt kunne denne også omtales som ''kråke'', ''litlemannen'', ''møningshette'' eller ''røstgubben''.<ref name=NHL2/>

=== Grindverk ===
{{utdypende|Grindverk}}
I et grindverk er bygningen holdt oppe av parvis vertikale tømmerstokker eller ''staver'', med en vannrett stokk kalt ''beite'' eller ''bete'' liggende over disse.<ref name=NK1>{{Kilde bok | forfatter=Egill Reimers og Peter Anker| redaktør= Knut Berg| utgivelsesår=1981| artikkel=Trearkitektur i bygd og by| tittel=Norges kunsthistorie| bind=1| utgivelsessted=Oslo| forlag=Gyldendal Norsk Forlag| side=356ff| isbn=82-05-12264-4|}}</ref>  
Stavene har en kløft øverst, som holder beten.  Tilsammen utgjør staver og bete en ''grind'', som en selvstendig konstruksjonsenhet.  Løa kan ha to eller flere grinder plassert etter hverandre, med passende mellomrom.  
Grindene blir igjen bundne sammen av horisontale og langsgående ''stavlegjer'' eller ''sperrestokker''.  Over disse kom taksperrene.  Skråstivere ble brukt til å forsterke konstruksjonen.  Grindverket bærer bygningen som et skjelett, men gir liten og ingen skjerming av innholdet.

En grindbygd utløe kunne bli byget med både én, to, tre og fire tildekkede vegger, avhengig av innhold og lokale værforhold.  Veggene kunne være dekket med stående eller liggende bord, men også i flettverk av ris eller einer (brakekledning).  Einerved rotner ikke og kan vare svært lenge, samtidig som at nålene beskytter mot regnet og slipper vinden igjennom.  Eineren ble flettet mellom langsgående troer i veggene. Einervegger er særlig utbredt i Hordaland, med et områdesentrum i [[Osterøy]].<ref name=BB/>

I Hordaland er det ikke uvanlig at en løe kan være sammensatt av både steinvegger, trekledning og brakekledning.<ref name=KHV1/>  Særlig i Nordhordland og i Ytre Sogn finner en mange utløer med steinvegger, bygd rundt en kjerne i grindverk.<ref name=BB>{{Kilde bok| redaktør=Gunnar Hagen Hartvedt| utgivelsesår=1976| tittel=Bygd og by i Norge.  Hordaland og Bergen| utgivelsessted=Oslo| forlag=Gyldendal Norsk Forlag| side=493ff| isbn=82-05-08687-7}}</ref>

=== Skjelterverk ===
{{utdypende|Skjelterverk}}
I et skjelterhus er to-tre omfar laget som i en laftet løe.<ref name=NHL4>[[#NHL|: R. Fladby, S.Imsen, H. Winge; ''Norsk historisk leksikon'']] s.298  (''Skjelterhus'')</ref> På denne basisen ble det reist hjørnestolper som igjen bar et laftet omfar.  Gavlen kunne være laftet, men ellers er veggene laget av reiste bord, der hvert bord ble kalt ei ''skjeltre/skjeltra''.<ref name=IA/>  Hele veggen omtales som en ''skjeltrevegg''.

Opphavet til order «skjeltre» kan ha forbindelse med «skjold», jevnfør det engelske ordet «shelter», for «vern, beskyttelse».<ref name=IA/>

=== Takkonstruksjon ===
{{utdypende|Sperretak|Torvtak}}
I en grindbygd løe var grunnlaget for taket et sett av ''sperrer'' som hvilte på de langsgående stavlegjene.<ref name=NHL1>[[#NHL|: R. Fladby, S.Imsen, H. Winge; ''Norsk historisk leksikon'']] s.338f  (''Takkonstruksjon'')</ref>  
Oppå taksperrene la en ''troer'' eller takfjøler, parallelt med stavlegjene.  Også laftede løer har vanligvis sperretak.

Torvtak var omtrent enerådende på Vestlandet på 1700-tallet.<ref name=KHV2>{{Kilde bok| redaktør = Nils Georg Brekke| forfatter=| utgivelsesår=1993| tittel=Kulturhistorisk vegbok Hordaland| utgivelsessted= Bergen| forlag=Hordaland Fylkeskommune|side=412| isbn=82-7326-026-7 }}</ref>  Neveren holdt taket tørt, og torv ble lagt oppå for å holde neveren på plass.  Neveren ble hentet fra bjørkeskogen, ved å flå av det ytterste laget om våren, når sevja steg opp i treet.  Arbeidet med å flå never ble kalt«å losta»<ref name=IA/> eller «å lostra»<ref name=KHV2/>.  Etter å ha blitt tatt fra treet, blei neveren lagt i press under stein: lagvis, korslagt og med innsiden opp.  Når spennet i neveren var ute, var den ferdig til bruk. Neveren ble lagt oppå taktroene med barksiden opp, lag på lag, slik at det ikke ble gliper der vannet kunne trenge inn.  Takvinkelen skulle være slik at øksa kunne ligge på taket uten å dette ned.  Torv ble lagt oppå med graset ned, slik at røttene ikke skulle gro gjennom taket.  På ufsa, den nederste kanten av taket, la en ''torvhaldet'' eller ''torvvolen'', en stokk som skulle holde torvene på plass.  Torv(halds)kroker av einer hjalp til å holde torvhaldet på plass.  Også stein ble lagt for å holde torvene på plass. Skår på undersiden av torvhaldet tillot vann å renne ned.  Never ble lagt mellom torv og torvhald, for å hindre stokken i å råtne.

Ut på 1800-tallet ble også steinheller på taket vanlig.<ref name=BB/>  For utløer var hellene ofte naturheller i varierende størrelse.  Et helletak er svært tungt og krever ekstra styrke i konstruksjonen.  Steintak krevde også brattere takvinkel enn et torvtak.