Redigerer Ungtyrkerne (avsnitt)

== Ungtyrkerne ved makten 1908–1912 ==
Ved gjenåpningen av [[det osmanske parlament]] den 17. desember 1908 holdt sultan [[Abd-ul-Hamid II|Abdülhamid]] åpningstalen. I den forklarte han også hvorfor han i 1878 hadde opphevet parlamentet. Det var fordi, sa han, folkets utdannelsesnivå ikke var så godt at man var beredt til konstitusjonalisme. Så viste han til at det siden var blitt opprettet mange flere skoler, også i rikets fjernere egner, slik at nå var dannelsesnivået langt bedre. Dermed så han seg nå i stand til å se tingene annerledes enn den gang.<ref>Feroz Ahmad: ''İttihat ve Terakki 1908–1914'', ''The Young Turks'', s. 61 f.</ref>

[[Fil:Mehemed Rechad Empereur des Ottomans 14.27. Avril 1909.jpg|thumb|Den nye sultan [[Mehmed V]] mellom [[Enver Pasja]] (t.h.) og Ahmet Niyazi Bey]]
Abdülhamids bror og etterfølger [[Mehmed V]] (1909-1918) ble etter revolusjonen et maktesløst redskap i den ungtyrkiske regjerings hender. I [[det orientalske spørsmål]] utviklet det seg blant osmanske politikere fra en frykt for fedrelandets undergang til et syndrom.

En utløsende faktor for ungtyrkernes revolusjon hadde vært den britiske konges møte med den russiske tsar i [[Tallinn|Reval]] i juni 1908. Ungtyrkerne trodde at med dette møtet var tiden for rikets endelige undergang kommet, men dette kunne de forhindre ved å innføre et konstitusjonelt system. Men her tok de feil. For rett etter revolusjonen proklamerte [[Østerrike-Ungarn]] sin anneksjon av [[Bosnia-Hercegovina]], [[Bulgaria]] erklærte seg uavhengig, [[Kreta]] forente seg med Grekenland, i 1911 inntok Italia [[Tripolitania|Tripolis]], og i oktober 1912 begynte [[Balkankrigen]], med sine nye nederlag for osmanerne.

Ungtyrkerne forsøkte i begynnelsen av sin maktperiode 1908/09 å innrette en parlamentarisk-konstitusjonell regjering i Det osmanske rike, som også forsøkte å yte rettferd mot medbestemmelses- eller autonomiønskene for de kristne eller ikke-tyrkiske islamske minoriteter i flerfolksriket. Man forsøkte å samarbeide med organiserte representanter for armenerne, albanerne og bulgarerne. Disse bestrebelsene ble møtt med en viss godvilje, særlig fra noen intellektuelle fra disse minoritetene. Et eksempel på det var den armenske publisist og høyskolelærer [[Diran Kelekian]], som i 1908 ble sjefsredaktør for den viktigste konstantinopelitanske dagsavis, [[Sabah (avis)|Sabah]] og som universitetsprofessor hadde undervist mange av de ungtyrkiske lederne.

Dette demokratisk-parlamentariske reformforsøk av riket hadde imidlertid ikke særlige resultater. Det skyldtes ikke bare motstand fra konservative i den osmanske elite og i deler av offiserskorpset, men vel så meget at store deler av samfunnet ikke var blitt så modernisert i tankegang som ungtyrkerne hadde forestilt seg. Enda virkere var at mange minoritetsfolk fortsatt higet etter uavhengighet, og at ikke-islamske staters imperialisme trengte seg på i det geopolitiske naboskap. Det var også en rekke ledende ungtyrkere som slett ikke hadde hatt noen sympati for ordninger som innrømmet de nasjonale eller religiøse minoriteter særlig frirom. Slik hadde Østerrike-Ungarn dratt nytte av forvirringen blant osmanerne i 1908 til å formelt annektere Bosnia-Hercegovina. Også tapet av blant annet Bulgaria og Tripolis ble tolket inn i dette skjema.

Slike nederlag og ikke minst Balkankrigen førte til at den ungtyrkiske regjering ble styrtet i midten av 1912.