Redigerer Tysklands samling (avsnitt)

===Den tyske nasjonalismens fremvekst under Det napoleonske system===
{{utdypende|Napoleonskrigene}}
Underlagt Det første franske keiserrikets hegemoni (1804-1814) blomstret en folkelig tysk nasjonalisme i de nyorganiserte tyske statene. De felles opplevelsene (dog under fransk dominans) gjorde at det gav mer og mer mening å tenke på «Tyskland» som én enkelt stat.

Et felles språk kan ses som en nasjons grunnlag, men som samtidige historikere på 1800-tallet bemerket seg tok det mer enn språklig likhet for å forene de flere hundre stater.<ref>James Sheehan, ''German History, 1780–1866'', Oxford, 1989, s. 434.</ref> Erfaringen av det tysktalende Sentral-Europa under årene av fransk hegemoni bidro til en felles kampsak å fjerne de franske inntrengerne, og gjenvinne kontrollen over sine egne land. Nødvendigheten av [[Den fjerde koalisjonskrigen|Napoleons felttog i Polen]] (1806–07), Den iberiske halvøy, Vest-Tyskland, og hans katastrofale invasjon av Russland i 1812 desillusjonerte mange tyskere, både fyrste og bonde. Napoleons [[Fastlandssperringen|kontinentalblokk]] ødela nærmest den sentraleuropeiske økonomi. [[Det franske felttog i Russland|Invasjonen av Russland]] inneholdt nesten {{formatnum:125000}} soldater fra tyske land, og tapet av hæren oppfordret mange tyskere, både høytstående og lavtstående, til å forestille seg et Sentral-Europa fritt fra Napoleons innflytelse.<ref>Jakob Walter, and Marc Raeff. ''The diary of a Napoleonic foot soldier''. Princeton, N.J., 1996.</ref> Opprettelsen av slike studentmilitser som [[Lützow Frikorps]] eksemplifiserte denne tendensen.<ref>Sheehan, s. 384–387.</ref>

[[File:Battle Of The Nations-Monument.jpg|thumb|left|alt=monument commemorating the battle, tall square block, soldier on top, images of soldiers around the monument|[[Folkeslagsmonumentet]], oppført til hundreårsmarkeringen i 1913, hedrer det tyske folks innsats i kampen mot Napoleon]]

Katastrofen i Russland løsnet det franske grepet om de tyske fyrster. I 1813 iverksatte Napoleon et felttog i de tyske stater for å føre dem tilbake i den franske innflytelsessfære; den påfølgende sjette koalisjonskrigen kulminerte i det storslagne [[Folkeslaget ved Leipzig]]. I oktober 1813 barket over {{formatnum:500000}} stridende sammen i bitter kamp over tre dager, noe som gjorde det til det største landslaget på 1800-tallet. Slaget endte med en avgjørende seier for koalisjonen bestående av Østerrike, Preussen, Russland, [[Kongeriket Sachsen|Sachsen]] og Sverige, og det endte den franske kontrollen øst for [[Rhinen]]. Suksessen oppfordret koalisjonsstyrkene til å følge etter Napoleon over Rhinen; hans hær og hans regjering kollapset, og den seirende koalisjon fengslet Napoleon på Elba. Under den kortvarige restaurasjonen av Napoleon kjent som De hundre dager i 1815, var styrker av Den sjuende koalisjon, blant annet en engelsk-alliert hær under [[hertugen av Wellington]], og en prøyssisk hær under ledelse av [[Gebhard von Blücher]], seirende i [[slaget ved Waterloo]] den 18. juni 1815.{{#tag:ref|Selv om Den prøyssiske armé hadde fått rykte på seg i sjuårskrigen hadde det ydmykende [[Slaget ved Jena-Auerstadt|tapet ved Jena og Auerstadt]] ødelagt mange prøysseres stolthet over deres soldater. I deres russiske eksil vurderte flere offiserer, blant annet [[Carl von Clausewitz]], en omorganisering samt nye treningsmetoder.<ref>Sheehan, s. 323.</ref>|group=nb}} Den sentrale rolle spilt av Blüchers tropper, særlig etter å ha gjort retrett fra Ligny dagen før, hjalp til  å vende slagets hell mot franskmennene. Det prøyssiske kavaleri forfulgte de beseirede franskmennene kvelden 18. juni, noe som befestet den allierte seier. Fra det tyske perspektiv gav Blüchers troppers handlinger ved Waterloo, og den samlede innsats ved Leipzig, et felles raljeringspunkt for stolthet og entusiasme.<ref>Sheehan, s. 322–323.</ref>