Redigerer Turveier i Oslo (avsnitt)

== Harald Hals og inspirasjonskilder ==
Reguleringssjef [[Harald Hals]] var inspirert av [[Boston]]s parkåresystem ''Emerald Necklace'', anlagt fra 1878 med gang- og sykkelveier som forbinder en rekke parker langs elvene Muddy river og Charles river.<ref>[http://www.emeraldnecklace.org/the-necklace/ ''The Emerald Necklace''. Emerald Necklace Conservancy.] {{Wayback|url=http://www.emeraldnecklace.org/the-necklace/ |date=20130116151355 }} (besøkt 22.april 2015)</ref> Hals ga i sin bok ''Fra Christiania til Stor-Oslo'' det tankemessige grunnlaget for turveier og parkdrag i Oslo. Den historisk tilfeldige spredningen av parker i byene leder til å tvinge anleggene inn i et sammenhengende parksystem, skrev Hals. Tanken kom først og fremst fra USA, og Hals pekte på parksystemet i Boston som inspirasjonskilde. Systemet skulle bevare de mest tiltalende naturelementene, elveløp og sjøfront, og la grønne promenader forbinde dem og parkene. En rekke byer fulgte etter og la planer for systemer av radiære og sirkulære parklagte strekninger. Hals beskrev mulighetene for kileformede parkinnsnitt som med regelmessige mellomrom leder fra Marka inn til sentrum. [[Frognerparken]] og [[Tøyenparken]] ville bli parksystemets to poler. I parksystemet skulle inngå distriktsparker (Hals nevner [[Grev Wedels plass (Oslo)|Grev Wedels plass]], [[Schous plass]] og [[Valkyrie plass]]), fellesparker (eks. [[Slottsparken]] og [[Torshovparken]]), naturparker ([[Grefsenkollen]], [[Ekebergsletta|Ekeberg]]), lekeplasser, øvelsesplasser, idrettsplasser, skolehager og kolonihager – og parkbelter, som kunne være brede, beplantede forbindelsesgater, boulevarder.<ref>Harald Hals: ''Fra Christiania til Stor-Oslo. Et forslag til generalplan for Oslo.'' Oslo, Aschehoug, 1929, kapitlet Byplanens åpne rom, side 182-205.</ref> I boken ''Byen lever'' fra 1933 nevnte han de grønne dragene som det var viktigst å sikre: 
* Ekeberg og skogstrekningen med [[Svartdalen]] ned mot Gamlebyen
* fra Grefsenkollen nedover Torshovdalen til Dælenenga idrettsplass
* Akerselva fra Maridalen til Nybrua
* de ubebygde Gaustadområdene sammen med kommunens eiendommer på Sogn, som fra Vettakollen velter i en bred bølge helt ned til Blindern, og som kan forbindes med Frognerparken i den planlagte Blindernavenyen
* fra Ullernåsens høydedrag og ned langs Lysakerelva
* Kongeskogen på Bygdøy<ref>Harald Hals: ''Byen lever. Drømmen om en storstad.'' Oslo, Aschehoug, 1933, side 68-69</ref>

Tanken om å knytte byens grøntområder sammen i et system ved hjelp av grønne veier og gangstier stammer blant annet fra [[Frederick Law Olmsted]], som var [[Central Park]]s far og viktig for etableringen av [[landskapsarkitektur]]faget. Olmsted og partneren Calvert Vaux designet i 1866 den første ''parkway'', en bred gate beplantet med alleer, med kjørevei for privatfolks lette vogner og ridning og med brede sidefelter for gående. Parwayen skulle knytte byen til Central Park og sjøkanten, og var beregnet for rekreasjon snarere enn yrkestransport. Den var ikke ment som en del av det allmenne gatesystemet. Planfrie kryss mellom kjøre- og gangvei var tidlig etablert i Central park. Inspirasjonen kom fra Paris, som Olmsted hadde besøkt, og gaten ''Unter den Linden'' i Berlin. I løpet av det neste tiåret designet de to parkways blant annet mellom den nye forstaden Riverside og Chicago, der det raskt ble populært å ha bolig inntil en slik ''landskapsboulevard''.  

Olmsteds sønn, Frederick Law Olmsted Jr., foreslo for byplanmyndighetene i New York City i 1907 parkways som skulle knytte de store parkene sammen, også naturparker utenfor byen. Parkways var nå bilveier med beplantning og begrenset tilgang for tunge kjøretøyer. Med grunnlag i ''Graphic Regional Plan'' fra 1929 ble det bygget et nett av slike grønne veier fra den tette byen til nye statsparker og [[nasjonalpark]]er i New York-regionen. Parkways skulle gjøre denne transporten behagelig og samtidig være et tiltalende møte med byen for de som kom utenfra. Slike parkways bredte seg fra rundt 1930 til mange amerikanske byer.<ref>Elizabeth Barlow Rogers: ''Landscape design : a history of cities, parks and gardens.'' New York, Harry N. Abrams, 2001, side 346-50 om 1800-tallet og 423-27 om 1900-tallet. ISBN 0-8109-4253-4.</ref> 

Slik Barlow Rogers beskriver dem, vil parkways for Oslos vedkommende kunne sammenliknes med grønne gater, fra 1800-tallet særlig [[Bygdøy allé (Oslo)|Bygdøy allé]], som fører til folkeparken på Bygdøy og [[Gyldenløves gate (Oslo)|Gyldenløves gate]], og fra 1930-årene [[Christian Michelsens gate]], [[Colletts gate (Oslo)|Colletts gate]] gjennom [[Ilakomplekset]] og [[Uelands gate (Oslo)|Uelands gate]] mellom [[Waldemar Thranes gate (Oslo)|Waldemar Thranes gate]] og [[ring 2]]. Dette er det Hals omtaler under overskriften ''Parkgater'', der han nevner Store Ringgate (dagens Ring 2) og strekningen Colletts gate – [[Louises gate (Oslo)|Louises gate]] – [[Oscars gate (Oslo)|Oscars gate]] – [[Frognerveien (Oslo)|Frognerveien]] – [[Observatoriegata (Oslo)|Observatoriegata]], og endelig Strandpromenaden (langs [[Frognerkilen]]). Det som ble Oslos turveier, der folk til fots, på ski eller på sykkel skal komme fra bolig til Marka eller sentrum eller trimme ''i egen trasé'' uten å møte bil, buss og trikk, har etter denne kilden ikke noe motstykke i samtidig amerikansk parkpolitikk, med unntak av Emerald Necklace og muligvis andre enkeltstående eksempler. 

Landskapsarkitekturprofessor Magne Bruun finner en mer direkte inspirasjon i sin bok om norsk hage- og parkhistorie, der han skrev at Olmsted spesielt la vekt på at «de ulike parker og grønnareal i byen måtte bindes sammen med gangveier i grønne korridorer slik at en fikk et sammenhengende grønt nettverk som førte fra boligområdene inn i de større parkene og ut til naturområdene utenfor byen.»<ref>Magne Bruun: ''Norske hager gjennom tusen år''. Oslo, Andresen & Butenschøn, 2007, side 329. ISBN 978-82-7694-210-1</ref>

[[Marius Røhne]] behandlet arbeidet med de radiære parkårer i sin bok om perioden han var bygartner, men boken hans ga ikke noe klart bilde av at Røhne var en drivkraft i å utvikle parkårene og de andre elementene i et parksystem i en byplansammenheng. Når han behandlet systemet, henviste han i hovedsak til Harald Hals' bidrag. Innholdet i den langsiktige arbeidsplanen fra 1916/17 han henviser til på side 74, ble ikke beskrevet.<ref>Røhne</ref>