Redigerer Tungtvannsaksjonen (avsnitt)

== Operasjon Gunnerside (Vemork-aksjonen) ==
[[Fil:NorwegianHeavyWaterSabotage.jpg|thumb|right|Rekonstruksjon av sabotørene som plasserer sprengladningene.{{byline|Hallvard Straume}}]]
'''Operasjon Gunnerside''', som man i Norge like gjerne kaller '''Vemork-aksjonen''' etter stedet det skjedde, var den aksjonsgruppen som til slutt greide å gjennomføre den planlagte sabotasjen inne på selve hydrogenfabrikken.

Etter katastrofen med de britiske ingeniør-soldatene som dels forulykket, dels ble henrettet, var den britiske overkommandoen klar over at den norske fortroppen (Grouse) fra det første sprengningsforsøket hadde overlevd, og det ble derfor besluttet å bygge videre på denne gruppen ved å velge ut og sende inn seks nye norske fallskjermsoldater fra Norwegian Independent Company no 1. Disse landet i fallskjerm på [[Hardangervidda]] i februar 1943, og slo seg sammen med Grouse, som forøvrig nå fikk det nye navnet "Swallow" (svale). Før operasjonen startet, ble gruppenes to telegrafister beordret til å holde seg i beredskap på en annen hytte for om nødvendig å være bindeledd for videre forsøk, dersom dette forsøket skulle slå feil. Natt til 28. februar 1943 tok de øvrige ni seg fram til Våer, forserte juvet med den islagte elva Måna, og tok seg fram til fabrikken langs jernbanesporet, et område som ikke var minelagt. Mens dekningspartiet holdt vakt, trengte sprengningspartiet inn i tungtvannsanlegget og sprengte tungtvannscellene. 900 kg tungtvann (inklusive produksjonstap) ble ødelagt. De to som hadde blitt igjen i fjellet kunne da gi beskjed til ledelsen i [[London]] om at oppdraget hadde blitt utført som planlagt. Forpartiet ble igjen på vidda, mens sprengningspartiet gikk på ski til [[Sverige]]. Aksjonen ble gjennomført uten at noen av sabotørene løsnet skudd.<ref name="aftenposten-2013-02-24-s22-23">Aftenposten, 24.2.2013, s. 22-23.</ref>

Dette blir av mange regnet som den viktigste og mest vellykkede sabotasjeaksjonen under hele andre verdenskrig. «Vi hadde flaks. Absolutt flaks, men også svært god etterretning om målet», sa lederen [[Joachim Rønneberg]] 70 år etter. Rønneberg visste ingenting om tungtvann da de utførte oppdraget; først etter nyheten om [[atombombene over Hiroshima og Nagasaki]] forsto han betydningen av oppdraget.<ref name="aftenposten-2013-02-24-s22-23"/> Professor [[Olav Njølstad]] tviler på at tungtvannet innenfor krigens varighet ville hatt noen militær betydning. Tyskerne ville neppe ha klart å utvikle en atombombe i løpet av krigen, men etterretningsbildet var uklart og de allierte hadde grunn til å være bekymret.<ref name="aftenposten-2013-02-24-s22-23"/>

Etter et par måneder ble produksjonen satt igang igjen, og da [[de allierte (andre verdenskrig)|de allierte]] fikk nyss om dette, planla de et nytt angrep. 16. november 1943 gikk 143 [[Boeing B-17 Flying Fortress|B-17 bombefly]] løs på anlegget, men minst 600 av de totalt 711 bombene bommet radikalt. Dette stoppet allikevel produksjonen en liten stund.{{tr}} [[Leif Tronstad]] hadde advart mot flybombing fordi hydrogenfabrikken var beskyttet av tykk betong som ville motstå bombene og fordi det var stor fare for sivile tap. Etter bombingen ga tyskerne opp tungtvannsproduksjonen på Vemork.<ref name="HCB" />

Ikke alt tungtvann var tapt for tyskerne. Det resterende tungtvannet ble transportert til [[Mæl]] fergekai under streng bevoktning for transport med jernbanefergen D/F «Hydro» over Tinnsjøen til jernbaneforbindelse med resten av Norge. Motstandsfolk fra [[Hjemmefronten]] lette etter en mulighet til å hindre at tyskerne fikk sendt resten av tungtvannet til Tyskland, og de fant ut at fergen var et svakt punkt i sikkerheten.