Redigerer Trolldom (avsnitt)

==Forbrytelsen og lovgrunnlaget==
[[Fil:Witches Scale, Oudewater.jpg|thumb|Heksevekt, [[Oudewater]], Nederland.]]
Under og etter [[reformasjonstiden]] vedtok en rekke europeiske land egne trolldomslover, ofte hjemlet direkte ut fra [[bibelen]]. For eksempel viste [[Luther]] til [[Andre Mosebok]] 22,18: «En trollkvinne skal du ikke la leve».<ref>[https://no.bibelsite.com/exodus/22-18.htm 2. Mosebok 22:18]</ref> Derfor heter det i Danske og [[Norske Lov]] av [[1683]] og [[1687]] (artikkel 6-1-9): «''Befindis nogen Troldmand, eller Troldquinde, at have forsvoret Gud og sin hellige [[dåp|Daab]] og Christendom, og hengivet seg til Diævelen, den bør levendis at kastes på ilden og opbrændis.''» Trolldomslovene i Norge ble offisielt opphevet først i [[1842]]. 

Det [[hebraisk]]e ordet [[Det gamle testamente]] bruker for «trollkvinne», er ''mekhashepha''. Hva som eksakt lå i det ordet for flere tusen år siden da teksten ble til, vet ingen i dag. Ordroten, ''kashaph'', har blitt oversatt med «mumling»; at heksen var den som praktiserte magi ved å mumle frem trollformler og [[ganding]]. Ordroten har imidlertid også vært oversatt med «å skjære» og dermed koblet til å skjære opp [[urt]]er til medisin. Denne tolkningen av ''mekhashepha'' nærmer seg det som sies i ''[[Septuaginta]]'', den greske [[oversettelse]]n av Det gamle testamente, som oversetter ''mekhashepha'' til det greske ordet ''pharmakeia'', en kvinne som tilbereder medisin med urter. Men parlamentsmedlemmet Reginald Scott fra [[Kent]] oversatte i 1584<ref>[https://www.bl.uk/collection-items/the-discovery-of-witchcraft-by-reginald-scot-1584 Reginald Scott: ''Discovery of witchcraft'', 1584] {{Wayback|url=https://www.bl.uk/collection-items/the-discovery-of-witchcraft-by-reginald-scot-1584 |date=20220426093817 }} ''[[British Library]]</ref> ''pharmakeia'' med «giftmorder» i sitt verk ''The Discoverie of Witchcraft''.<ref>[https://www.haaretz.com/archaeology/thou-shalt-not-suffer-a-witch-to-live-a-murderous-mistranslation-1.5443682 Elizabeth Sloane: «Thou Shalt Not Suffer a Witch to Live: A Murderous Mistranslation?»] ''[[Haaretz]]'' 17. august 2017</ref>

Trolldom ble ansett som en av tidens mest alvorlige [[forbrytelse]]r. Trolldommens verste form var «diabolismen», der det var inngått en [[djevelpakt|djevlepakt]]. I den mest intense tiden med trolldomsprosesser ble folk også dødsdømt for «signeri», det vil si rituelle former for [[folkemedisin]] (''[[healing]]'') og hvit magi.

Anklagede hekser i Norge ble dømt av ordinære [[rettsvesen|rettsinstanser]], og ikke av egne heksedomstoler. De nordiske (og [[storbritannia|britiske]]) lovene skilte seg fra de fleste europeiske, ved at rettssystemet var «akkusatorisk» – dvs. basert på anklage. Anklagen ble gjerne fremsatt av en privatperson. Den anklagede måtte fri seg fra anklagen ved [[ed]]. Dersom den tiltalte fikk støtte av et utvalg sambygdinger, naboer eller lignende, var hen, juridisk sett, uskyldig. Dette systemet førte til en stor andel frikjennelser – men også til sosial skjevhet, i det et godt rykte og en trygg, sosial posisjon kunne være avgjørende. [[Anne Pedersdotter]] var enke etter [[biskop]]en i [[Bergen]] og tilhørte byens [[overklasse]], men endte like fullt på bålet; mens Marine Robertsdatter, konen til en annen bergensbiskop, [[Anders Foss (biskop)|Anders Foss]], hadde sin mann i live, så han kunne tale hennes sak som dermed ble frafalt.<ref>Fossen, Anders Bjarne: «Anders Foss» i ''Norsk biografisk leksikon'' på snl.no. Hentet 7. april 2022 fra [https://nbl.snl.no/Anders_Foss]</ref> 

I perioden [[1584]] til [[1617]] hadde Norge en av Europas strengeste lover i heksesaker – i denne perioden var det også dødsdom for signeri. I oktober 1617 ble det vedtatt en ny lov mot trolldom i [[Danmark-Norge|Danmark og Norge]]. Her ble ''rette trollfolk'' definert som «de som har bebundet seg eller omgåes med djevelen» – altså «diabolisme». Ifølge denne loven skulle staffen for signeri heretter være landsforvisning og bot. Likevel forekom det dødsdommer uten anklage om diabolisme, også senere.

I de fleste europeiske land var rettssystemet «[[inkvisisjonen|inkvisistorisk]]». Det vil si at myndighetene iverksatte forhør av mistenkte. Tilståelser ble fremtvunget både ved [[tortur]] og ved psykisk press. Også i disse landene ble de fleste hekser dømt av verdslige rettsinstanser.

''[[Heksehammeren]], Malleus Maleficarum'', fra [[1486]] har spilt en stor rolle innenfor moderne hekseforskning. Det er imidlertid usikkert i hvor stor grad den (og lignende skrifter) var kjent i samtiden. Boken gjengir lærde oppfatninger, som i mange tilfeller står fjernt fra lov og rettspraksis, for eksempel i Norge.

[[Det britiske parlamentet|Parlamentet]] vedtok under [[Charles II]] i 1670 en lov der kvinner kunne straffes etter lovene mot trolldom og hekseri om de lurte «Hans [[majestet]]s mannlige undersåtter» til ekteskap ved hjelp av [[protese|kunstige tenner]], [[parykk|falskt hår]], [[kosmetikk]], velduft, sminke, [[korsett]], høyhælte sko eller puter på hoftene. Etter domfellelse ville ekteskapet være for ugyldig å regne.<ref>[https://books.google.no/books?id=gT_i7iEwN7wC&pg=PA69&lpg=PA69&dq=1670+parliament+act+against+false+teeth&source=bl&ots=iTrwCcbhM0&sig=ACfU3U1ckrsOWcWwcF6CfcdD8SdzF2hswg&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwidpf_J_ej2AhXRlosKHXSwCboQ6AF6BAgWEAM#v=onepage&q=1670%20parliament%20act%20against%20false%20teeth&f=false Jon Hillier: ''Anecdotes & Scripture Notes for All Occasions]</ref>