Redigerer Tredveårskrigen (avsnitt)

== Krigen ==
Det er vanlig å dele inn tredveårskrigen i fire faser, den bøhmiske (1618–1625), den danske (1625–1629), den svenske (1630–1635) og den svensk-franske (1635–1648).
<div style="float:right;margin-right:5px;margin-left:10px;">
[[Fil:Joseph_Heintz_d._Ä._003.jpg|thumb|right|Ferdinand II, [[Liste over tysk-romerske keisere|tysk-romersk keiser]] Hans intoleranse overfor protestantismen var en umiddelbar årsak til tredveårskrigen.]]
</div>
=== Den bøhmiske fasen (1618&ndash;1625) ===
Selve gnisten som fikk krigen i gang, skjedde i [[Praha]] (Prag) i datidens [[Böhmen]]. Der var de redd for at keiseren skulle undergrave protestantismen, og dermed fjerne det protestantiske maktgrunnlaget. Da to utsendinger for den habsburgske, tysk-romerske keiseren Matthias var på besøk, viste de bøhmiske protestantene mangel på gjestfrihet ved å kaste dem ut av vinduet.
[[Fil:Hans_Bocksberger_der_Aeltere_001.jpg|thumb|left|[[Ferdinand I av det tysk-romerske rike|Ferdinand I]], tysk-romersk keiser]]
Denne hendelsen, som er kjent som den ''andre [[Defenestrasjonene i Praha|defenestrasjonen av Praha]]'', startet det bøhmiske opprøret. Snart spredte det seg over hele det bøhmiske området. Hadde det bøhmiske opprøret bare vært en sentraleuropeisk konflikt, ville krigen ha vart bare i tre år, men dødsfallet til [[Matthias av det tysk-romerske rike|keiser Matthias]] i 1619 forsterket opprørsstemningen blant de protestantiske lederne, som hadde vært nær ved å komme til enighet om en fredsslutning. Svakheten til både [[Ferdinand II av det tysk-romerske rike|Ferdinand]] (som nå besteg tronen etter keiser Matthias) og bøhmerne førte til at krigen spredte seg til Vest-Tyskland. Ferdinand ble nødt til å be sitt søskenbarn, kong [[Filip IV av Spania]], om hjelp.

Keiseren, som fungerte som konge for det bøhmiske folk, svarte med å sende soldater for å gjenopprette ro og orden. Bøhmerne, som nektet å la seg avvæpne, avsatte i stedet keiseren som sin konge og valgte en ny konge, [[Fredrik V av Pfalz|kurfyrst Fredrik V av Pfalz]], kong Fredrik I av Bøhmen. 

Den nye [[Liste over tysk-romerske keisere|tysk-romerske keiseren]], [[Ferdinand II av det tysk-romerske rike|Ferdinand]], fikk pengestøtte fra paven og militær assistanse fra Spania og Bayern. Med det klarte han å slå Fredrik i [[slaget ved Hvitefjell]] i [[1620]].

Etter slaget i 1620 begynte spanjolene å etablere seg i traktene rundt [[Rhinen]], dette for å mobilisere mot Frankrike og Nederlandene. Böhmen ble igjen en katolsk stat under Ferdinand, som gjeninnsatte seg som konge.

=== Den danske fasen (1625&ndash;1629) ===
Protestantene så nå ut til å tape. Den som skulle føre an for protestantismen, var kongen av Danmark, [[Christian IV]]. I tillegg til å være konge over [[Danmark-Norge]], var han også hertug av [[Holstein]], en liten [[provins]] i det tysk-romerske riket. Om Christian gikk inn i krigen kun av religiøse grunner er vel heller tvilsomt, for det var også mye politikk med i bildet. Ved å invadere Tyskland kunne han skaffe seg flere provinser og bispeseter og skape et kongedømme til sin yngste sønn. En annen teori er at kongen var redd for at Sverige skulle stå i spissen i alliansen mot den tysk-romerske keiser. 
<div style="float:right;margin-right:5px;margin-left:10px;">
[[Fil:Kurfürst Friedrich V. von der Pfalz als König von Böhmen.jpg|thumb| [[Fredrik V av Bøhmen|Fredrik V]], malt av Gerrit von Honthorst i [[1634]]. Frederik blir kalt «vinterkongen», fordi hans regjeringstid bare varte i tre måneder i [[1620]].]]
</div>
Med litt hjelp fra Nederlandene og [[England]] invaderte danskene Tyskland med en hær på 20.000 mann. For å hindre at Christian skulle invadere Tyskland, ansatte Ferdinand II den bøhmiske adelsmannen, [[Albrecht von Wallenstein]]. Wallenstein takket ja til å lede keiserens styrker da han fikk løfte om at han skulle få plyndre de områdene han okkuperte. Christian, som ikke visste om Wallenstein, ble nødt til å trekke seg tilbake før hærføreren Wallenstein og den katolske feltmarskalken Johann Tserclaes, greven av Tillys armeer ville utrydde hele den danske armé. Nederlaget ble ytterligere forsterket da danskenes allierte, England, som var internt splittet, trakk seg ut. Frankrike var i borgerkrig, og Sverige var i krig mot Polen. Tilly slo danskene i slaget ved Lutter i [[1626]]. 
Wallensteins hær marsjerte mot nord, og okkuperte Mecklenburg, [[Pommern]] og til slutt [[Jylland]]. Han klarte ikke å innta hovedstaden, [[København]], for han kunne ikke innta [[Sjælland]] uten en flåte, og verken Hanseatene eller Polen ville godta at en keiserlig flåte ble bygd i [[Østersjøen]]. Han beleiret derimot Stralsund, i et forsøk på å få kontroll over en havneby som var stor nok for en slagkraftig flåte, men kostnadene ble for høye til at en krig mot Danmark i hele tatt kunne bli lønnsom.

Det spredte seg nå frykt blant protestantene i Tyskland. Det så ut til at protestantismen, som til nå hadde hatt god oppslutning og et godt grep rundt de sentrale makthaverne i det tysk-romerske riket, var på vei mot undergangen. Til og med de nordlige lutherske statene var på randen til å bli katolske igjen. Frykten spredde seg ikke bare innad i riket, men også til nabolandene. Sverige og Frankrike gikk nå til aksjon.

Dette førte til Traktaten i Lübeck (1629), der Christian IV avga sin støtte til protestantene til fordel for å få kontroll over Danmark. I de påfølgende årene ble enda flere områder underlagt katolisismen.

Krigen var nå i praksis avgjort, men de katolske lederne overtalte Ferdinand II til å gjenerobre de lutherske (protestantiske) områdene, som etter Augsburgavtalen var katolske.

=== Den svenske fasen (1630&ndash;1634) ===
[[Fil:Gustavus_Adolphus_at_the_Battle_at_Breitenfeld.jpg|miniatyr|left|Gustav Adolf ved slaget ved Breitenfeld]]
Først ut var Sverige. De var under ledelse av den evnerike kong [[Gustav II Adolf av Sverige|Gustav Adolf]], som hadde samlet alle de svenske partiene under seg. Han hadde dermed et godt utgangspunkt for å gå til krig. I tillegg hadde han også politiske motiv til å invadere Tyskland. Samtidig som svenskene fryktet et altfor sterkt tysk-romersk rike, var de også interessert i å skaffe seg land og økonomisk innflytelse i det tyskkontrollerte [[Baltikum]].

Ved hjelp av Nederland og andre militære eksperter hadde Gustav Adolf skaffet seg datidens mest moderne hær. Den var kjent for å ha høy disiplin, stort mot og et mobilt [[artilleri]]. Svenskene, med hjelp av [[Sachsen|sakserne]], slo den tyske keiseren ved [[slaget ved Breitenfeld (1631)]] og ved [[Slaget ved Lützen (1632)|Lützen]], der Gustav Adolf falt. Selv om svenskene hadde flere suksessrike seire og kom seg langt inn i Tyskland (helt frem til Böhmen), var de betydelig svekket. Det samme var den tyske keiseren. Derfor endte det med en [[freden i Praha 1635|fredsavtale i Praha i 1635]], hvor disse avtalene ble inngått:

* Man gikk tilbake til de avtalene som ble inngått i Augsburg i 1555. De protestantiske og de katolske landområdene skulle være slik som de var i 1552.
* Det ble inngått forbud mot private hærer. Det ble dannet en forent hær av alle de tyske statene til en tysk-romersk hær.
* Tyske fyrster fikk ikke ha allianser seg imellom.
* [[Kalvinisme]]n ble legalisert.

De religiøse konfliktene ble også rettet på i Praha. Det så nå ut som at tilstandene skulle bli roligere. Slik artet det seg ikke. I Frankrike så man med vaktsomme øyne på denne nye fredsavtalen. De mente at den førte til at Habsburgerne fikk for mye makt. Dermed brøt krigshandlingene ut igjen.

=== Den svensk-franske fasen (1635&ndash;1648) ===
[[Fil:Cardinal_Richelieu_%28Champaigne%29.jpg|thumb|left| Selv om [[Ludvig XIII]]s sjefsmininister [[Armand-Jean du Plessis de Richelieu|kardinal Richelieu]] var katolikk, allierte han seg med protestantene]]

Krigen ble avsluttet med at Frankrike blandet seg inn i krigshandlingene. Frankrike var en stor katolsk stat, men på grunn av rivalisering med det tysk-romerske riket og det habsburgske Spania allierte de seg med protestantene. [[Armand-Jean du Plessis de Richelieu|Kardinal Richelieu]], [[Ludvig XIII av Frankrike|Ludvig XIIIs]] sjefsminister, mente at Habsburgerne var altfor mektige da de hadde områder i det sørlige Frankrike og deler av Nederland.

Krigen artet seg som en internasjonal krig på tysk landjord. På den protestantiske siden befant Frankrike, Sverige og Nederland seg. På den andre siden var det Tyskland og Spania. Spania var som kjent under Habsburgernes kontroll og var katolisismens fremste beskytter. Spania benyttet sjansen til å invadere Frankrike. De plyndret områdene [[Champagne (historisk region)|Champagne]] og [[Burgund]] og kom så langt at de truet selve hjertet av Frankrike, [[Paris]]. De ble imidlertid stoppet før de kom så langt. I [[slaget ved Compiegne]] klarte hertugen av [[Weimar]] å stoppe de spanske styrkene, og spanjolene måtte trekke seg tilbake til grensen mellom Spania og Frankrike. Der fortsatte kampene uten at noen av sidene fikk et særlig overtak.

I [[1642]] døde Richelieu, etterfulgt av Ludvig XIII året etter. Den franske tronen ble overtatt av den fem år gamle [[Ludvig XIV av Frankrike|Ludvig XIV]]. Den nye kongens regent, [[Jules Raymond Mazarin|kardinal Mazarin]], begynte arbeidet med å få i gang en fredsavtale.

I [[1645]] klarte den svenske [[marskalk]]en, [[Lennart Torstenson]], å slå den tysk-romerske hæren i [[slaget ved Jankau]], i nærheten av [[Praha]]. [[Ludvig II av Borboun]] slo den [[Bayern|bayerske]] hæren i det [[andre slaget ved Nordlingen]], der den siste store kommandanten på den katolske siden døde.

Krigen endte med [[freden i Westfalen]] i [[1648]].