Redigerer The Who (avsnitt)

== Kjennetegn ==
Med hardtslående beatmusikk og fargerike personligheter ble The Who mer enn noe annet ungdommens musikalske talsmenn, takket være frustrerte og rebelske låter som «[[I Can’t Explain]]» og «My Generation» fra [[1965]] samt «[[Substitute]]» fra [[1966]]. Samme år kom «[[A Quick One, While He's Away]]» som er den første sangen innen sjangeren ''[[rockeopera]]''. Av de store 1960-tallsbandene var det bare [[The Beatles]] og The Who som kjempet ivrig i motvind og spilte hundrevis av konserter i årevis før platedebut og omfattende suksess.

Kombinasjonen av Pete Townshend [[intellektuell]]e og noe kompliserte komposisjoner og den karismatiske og visuelle Rogers Daltrey som gruppens frontperson skulle bli noe av nøkkelen til over 40 år som en betydelig og innflytelsesrik aktør innen rockemusikken. Samtidig gikk gruppen nye veier i både uttrykksformer og i hvilken rolle og oppgave de ulike instrumentene hadde i ensemblet. På konserter var [[John Entwistle]] og gitaristen Pete Townshend i stadig skiftende roller, med Entwistle som leverte hurtige melodilinjer{{Sfn|Atkins|2000|p=65}} og Townshend som forankret sangen med rytmiske akkorder.{{Sfn|Neill|Kent|2009|p=24}} Pete Townshend har hevdet at det ofte var Entwistle som var den ledende gitaristen, mens han selv i realiteten spille det rollen trommeslageren hadde. Trommeslager [[Keith Moon]] spilte på den annen siden langs melodilinjen{{Sfn|Marsh|1983|p=88}} og ble derfor av Townshend ansett å ta rollen for keyboardspilleren. Dette har gjort at mange har oppfattet The Whos musikk for å være komplisert. De  populære TV-seriene [[CSI: Crime Scene Investigation]], [[CSI: Miami]] og [[CSI: NY]] ([[CSI: New York]]) bruker sangene «[[Who Are You]]», «[[Won't Get Fooled Again]]» og «[[Baba O'Riley]]» som kjenningsmelodier.<ref>{{Cite book|url=http://books.google.com/?id=VbJJhtvGVy0C&pg=PA110&dq=%22the+who%22+csi#v=onepage&q=%22the%20who%22%20csi&f=false|title=Reading CSI: Crime TV Under the Microscope|first=Michael|last=Allen|page=110|publisher=I.B.Tauris|year=2007|isbn=978-1-84511-428-2}}</ref> De to siste er hentet fra albumet ''[[Who's Next]]'' og regnes blant rockens klassikere.
[[Fil:Townshend smashing guitar.jpg|mini|left|175px|Townshend knuser gitaren Hamburg, august 1972]]
The Who ble tidlig kjent som et destruktivt band. [[Pete Townshend]] relaterte dette til kunstneren [[Gustav Metzger]]s teorier om «''selvødeleggende kunst''» som Townshend kjente fra ''[[Ealing Art College]]''.{{Sfn|Wilkerson|2006|p=14}} Townshend kunne ødelegge både gitarer og høyttalere ved å kjøre gitarhalsen inn i høyttalerne eller ved å prøve å bruke gitaren som hammer. [[Keith Moon]] ville ikke være noe dårligere og startet sin vane med å ødelegge så mye som mulig av sine trommesett. Det villeste stuntet skjedde under TV-programmet «Smothers Brothers Comedy Hour» i [[1967]] da Moon fylte stortrommen på settet sitt med sprengstoff. Det finnes klipp av noen av Keith Moons «trommeknusinger» i 2003 filmen ''School Of Rock'' med «Jack Black» i hovedrollen. Townshends dårlige hørsel stammer ifølge ryktene herfra, selv om han påstår dette stammer fra lytting til musikk gjennom hodetelefoner med et altfor høyt volum over altfor lang tid.

Et kjennetegn med The Who er den uortodokse måten de spilte sammen på, hvor Pete Townshend holdt rytmen{{Sfn|Neill|Kent|2009|p=24}} (i stedet for Keith Moons trommer eller John Entwistles bass), og nettopp det at tradisjonelle rytmeinstrumentene bass og trommer hos The Who spiller langs musikklinjen.{{Sfn|Atkins|2000|p=65}} Dette skaper et helt unikt musikkbilde.{{Sfn|Campbell|2012|p=239}} Det kompliserte samspillet mellom Keith Moon og John Entwistle er helt sentralt i å forstå denne musikken, mer enn de visuelle midtpunktene med sangeren Roger Daltrey og gitaristen Pete Townshend.

The Whos legende er rotfestet like mye i musikalske kvaliteter og prosjekter som i sceneshow, klesstiler, [[Mod (subkultur)|mod-kulturen]] og karakterene i gruppa. Vindmøllespilling på gitaren, knusing av instrumenter og hotellrom, punkrock, gigantiske trommesett og rockeoperaer har sitt opphav fra de rivaliserende pøblene. The Who tøyde grensene ved å synge om tabubelagte emner som onani og det problematiske i å være ung i et gjennomseksualisert samfunn i «[[Pictures of Lily]]» og «Mary Anne With The Shaky Hand», samt stamme som en [[amfetamin]]misbruker (mod-dopet) i «My Generation». Mens [[Deep Purple]] skrøt og påstod at de var «The Loudest Rock 'n' Roll Band in the World», var det ifølge [[Guinness rekordbok]] The Who som hadde lydnivårekorden da lyden på en konsert på fotballbanen The Valley i 1976 ble målt til 120 [[desibel]] 50 [[meter]] fra scenen. Denne rekorden ble senere slått av det amerikanske [[heavy metal]]bandet [[Manowar]].

[[Roger Daltrey]] er kjent for sin mikrofonsvinging på scenen. Mikrofon og kabel er teipet godt sammen og forsterket for å ikke risikere at den skulle fly av gårde under konsertene. Under Norgeskonserten i 1997 klarte Daltrey å slenge mikrofonen i sin egen leppe.

[[John Entwistle]] var den rolige på scenen. På scenen stod han alltid rolig samme hvilken galskap resten av bandet dro med. Musikken han fremførte var derimot langt fra så rolig.

Rockeoperaen ''[[Tommy (rockeopera)|Tommy]]'' (1969) ble [[Tommy (film)|filmet]] i 1975 med [[Ken Russell]] som [[regissør]] og navn som [[Ann-Margret]], [[Oliver Reed]], [[Elton John]], [[Tina Turner]], [[Eric Clapton]] og [[Jack Nicholson]] på rollelisten.  Filmen hadde premiere på [[Cannes filmfestival|filmfestivalen i Cannes]] og ble en publikumsmessig og finansiell suksess. [[Roger Daltrey]] ble i tittelrollen nominert til [[Golden Globe-prisene]] som beste filmdebutant.

I dag er bare to av de opprinnelige medlemmene i live. Keith Moon døde i [[1978]], ironisk nok som følge av en overdose av piller som skulle hjelpe ham å bli kvitt alkoholavhengigheten. John Entwistle døde i [[2002]], dagen før The Who skulle ut på ny turné, etter et hjerteinfarkt grunnet høyt inntak av [[kokain]].

The Who, eller The Two som fansen kaller dem, slapp sitt siste album ''Endless Wire'' [[1. november]] [[2006]], deres første studioalbum siden ''It's Hard'' i [[1982]].

The Who har vært i Norge tre ganger. Den 2. mai [[1967]] spilte The Who i [[Njårdhallen]]. Mot slutten av konserten kastet Pete Townshend en gitar opp i lampen som lyste opp scenen. Lampen knuste og en kortslutning oppstod som mørkla hele Njårdhallen i fem minutter. 30 år senere 26. april [[1997]] rocket The Who [[Oslo Spektrum]]. Under konserten sa Roger Daltrey lattermildt: «They’ve put them higher up this time», mens han pekte opp på scenelysene. The Who spilte sin tredje konsert i Norge på [[Quartfestivalen]] i Kristiansand 4. juli 2007, ti år etter sin siste opptreden i Norge.