Redigerer The Velvet Underground (avsnitt)

==Musikk, karriere og innflytelse på ettertiden==
Kombinasjonen av disse ulike talentene og erfaringene skapte et band med et lydbilde ulikt noe man inntil da hadde hørt. Blandingen av kunnskap om finkulturelle konvensjoner kombinert med avantgardistisk arroganse og dyrkingen av det råe og primitive, er blitt hevdet å ha lagt grunnlaget for ''søppel-estetikk'' som ideal blant rockmusikere, noe som igjen må antas å ha vært sterkt influerende på senere sjangre som punkrock. Bandets tilnærming til musikk kommer mest tydelig til uttrykk på de to første albumene, ''The Velvet Underground and Nico'' og ''White Light/White Heat'' (utgitt henholdsvis [[1967]] og [[1968]]), mens Cale ennå var medlem.

===De fire første albumene, årene 1967 - 1970===
====''The Velvet Underground and Nico'' (1967)====
Musikken slik den foreligger på debuten ''The Velvet Underground and Nico'' har en stor spennvidde, der instrumentering, vokal og andre særtrekk fungerer som uttrykksmessig bindemiddel. Luftige ballader inspirert av visesanguttrykket veksler med harde, stakkato rockrytmer og monotont seige komposisjoner med en tilnærmet «etnisk» tonalitet. Det mest gjennomgående harmoniske særtrekket er kanskje forkjærligheten for at enkelte toner ligger som statisk ''droning'' i bakgrunnen, som oftest knyttet til Cales karakteristiske bruk av sin elektriske bratsj. 

Nico, med sin dype stemme og tyske aksent, synger på tre av sangene, og bidrar til at albumet gir et variert inntrykk. Nico var aldri et medlem av gruppa i egentlig forstand, og kan kanskje betraktes som en slags gjesteartist på dette albumet. Som albumets høydepunkter er det vanlig å regne «Waiting for the Man», «Venus In Furs», «Heroin» og «All Tomorrow's Parties». Samtlige av disse sangene, og de fleste andre, handler om det dystre miljøet i storbyen; protagonisten i «Waiting for the Man» venter på sin narkotikalanger, «Venus In Furs» handler om [[sadomasochisme]] og «Heroin» om de siste dagene til en tungt ruspåvirket mann. Andy Warhols coverdesign med bananen på forsiden (den var mulig å «skrelle» på førsteopplaget) bidrar til at albumet kanskje oppfattes som mer lekent og uskyldig enn det egentlig er, samtidig som bananen kan oppfattes som et fallossymbol, da den «skrellede» bananen var rosa. Mesteparten av opptakene ble gjort i New York City løpet av to dager i april 1966. Tre låter ble innspilt på nytt i Hollywood senere samme år, og til slutt ble «Sunday Morning» – den planlagte singelutgivelsen – spilt inn i november. Albumet ble gitt ut i mars 1967.

Albumet kom på 13.-plass på musikkmagasinet ''[[Rolling Stone]]''s liste over tidenes 500 beste album<ref>[http://www.rollingstone.com/music/lists/500-greatest-albums-of-all-time-20120531/the-velvet-underground-and-nico-the-velvet-underground-20120524 ''Rolling Stone'' – 500 Greatest Albums of All Time, 13: ''The Velvet Underground and Nico'']</ref>.

====''White Light/White Heat'' (1968)====
På ''White Light/White Heat'' er de mer lyttevennlige og sødmefylte trekkene fra debutalbumet nærmest fullstendig fjernet, og støy har fått en stor og dominerende plass. Dette understrekes i den mer enn 17 minutter lange improvisasjonen «Sister Ray», der lange partier av forvrengt instrumentstøy over en stadig mer insisterende trommerytme dominerer uttrykket. Sporadiske tekstlinjer forteller om en orgie mellom sjømenn og transvestitter, der fellatio, intravenøst misbruk og mord med skytevåpen later til å utgjøre hovedingrediensene. Sangen «The Gift» skiller seg ut ved å være en liten novelle, skrevet av Reed, som blir lest opp av Cale over bakgrunnsmusikk. Stemme og musikk er på dette sporet lagt i hver sin stereokanal, slik at man ved hjelp av balansekontrollen kan velge hva man vil høre. Albumet er selv i dag å oppfatte som svært radikalt, og er bandets uten tvil mest kompromissløse utgivelse. Opptakene ble gjort i september 1967, og albumet ble utgitt i januar 1968.

====''The Velvet Underground'' (1969)====
Musikken endret betydelig karakter på gruppas tredje album, ''The Velvet Underground'' (utgitt [[1969]]). Cale var borte (sparket ut etter uenigheter med Reed). Musikken bar mindre preg av konflikt og høyt spenningsnivå, som ga mye av den radikale energien som preger de to første albumene. Med Cale ute av gruppa, ble gitarsamspillet mellom Reed og Morrison tydeligere som den sentrale musikalske kraften i bandet. Reed har selv sagt at dette albumet skal betraktes som en sangsyklus der hver sang uttrykker ulike stadier i et enkelt individs erkjennelsesprosess. «Candy Says» synges på plata av Doug Yule, og er i nyere tid blitt sunget av Antony Hegarty (fra bandet [[Antony and the Johnsons]]), når han har opptrådt som gjest i Reeds turnéband. På sangen «After Hours» er Tucker vokalist. Albumet ble spilt inn mot slutten av 1968, og utgitt i mars 1969.

====''[[Loaded (Velvet Underground-album)|Loaded]]'' (1970)====
Gruppa gikk i realiteten i oppløsning under innspillingen av det fjerde albumet, ''Loaded'' (utgitt [[1970]]), da Reed forlot bandet. Albumet inneholder to av hans mest kjente og inntektsbringende sanger til dags dato, «Sweet Jane» og «Rock and Roll». Tucker var fraværende under innspillingen i forbindelse med sin graviditet, og selv om hun står oppført som trommeslager på omslaget, er trommejobben delt mellom flere ulike andre musikere. Albumet ble aldri akseptert av Reed på grunn av endringer som ble gjort etter at han sluttet. Det ble gjenutgitt i 1997 i en utgave der endringene var tilbakeført, under navnet ''Loaded (The fully loaded edition)'', men Reed later allikevel ikke til å stå hundre prosent inne for albumet slik det foreligger. Albumet ble spilt inn sommeren 1970 og utgitt høsten samme år.

===Etter 1970===
Det femte studioalbumet, ''Squeeze'', blir mer eller mindre universelt betraktet som noe annet enn en Velvet Underground-utgivelse, og bør snarere ses på som et soloalbum av Doug Yule. Ingen fra originalbesetningen medvirker.

Kommersielt var The Velvet Underground aldri noen suksess i sine aktive år. Platene solgte relativt dårlig, og gruppa forble et kultband for de spesielt interesserte. Originalbesetningen turnerte aldri utenfor USA (og Canada) før i 1993, da Reed, Cale, Morrison og Tucker ble gjenforent for en kort serie konserter – en av dem fant sted på [[Roskilde-festivalen]] samme år.