Redigerer The Pussycats (avsnitt)

==Katzenjammer, strengelek og rullende steiner==
Med store tanker om sin egen betydning i den suksessen gruppa oppnådde har Ekroth skildret sin rolle som manager i boka ''Strengelek'', hvor han (s. 66-74) har klart å skape en seiglivet myte om det store «kuppet» under konserten i [[Sjølysthallen]] i Oslo 24. juni 1965. Myten er flere ganger senere gjentatt av popskribenter, f.eks. av [[Willy Bakken|Willy B.]] i ''[[Norge i rock, beat & blues]]. Del 1 1955 – 1971'' (s. 50), [[Tore Skoglund]] i ''[[Myke poter og kvasse klør... Pussycats]]'' (s. 62-66) og i utallige radio- og fjernsynsprogrammer om norsk rocks historie. Saken var at Ekroth hadde skaffet Pussycats en fanklubb i Malmö, og herfra fraktet han jenter til konserten i Oslo. De skulle rope på sine helter, kaste blomster opp på scenen til Pussycats og forlate konserten i protest så snart [[Rolling Stones]] viste seg på scenen. Bussen skulle tilbake til Malmö, og den som ikke var på plass måtte pent gå hele veien hjem (eller komme seg hjem selv på annen måte).

En fremstilling bygget på samtidige kilder og intervjuer med ulike øyenvitner til begivenhetene finnes gjengitt i NRK-journalist [[Per Kristian Olsen]]s bok ''[[Det store popeventyret. Pussycats og norsk rock i 60-åra]]'' (s. 93-114). Olsens kapitteloverskrift betegner opplegget som «Et mislykket kupp».

<blockquote>

Sten hadde nøye planlagt protest-aksjonen. Men nå traff skuffelsen ham der han sto ved scenekanten. Sten ble stående og se på at opplegget hans smuldret opp. Flere av de som hadde fått gratis billett av ham lot være å gå i protest, deriblant den nyslåtte presidenten i den norske fanklubben, Turid Holt. Turid Holt: «Jeg sa til Sten at jeg har vært Stones-fan i flere år. Dere har jeg nettopp lært å kjenne.» Dessuten hadde hun kjøpt billetten sin selv. Hun satt og tviholdt på plassen sin og digget Stones. Det var vel bare vel 30 jenter som reiste seg og forlot plassene sine. De klarte riktignok å skape noe oppstyr, men Sten så at journalistene på benkene i buffersonen ikke riktig skjønte hva jentene drev på med. Bare de som satt aller nærmest de protesterende skjønte at det var noe i retning av en protest. For alle de 3000 andre i salen druknet «protesten» i den allmenne begeistringen. Den lille oppmerksomheten de vakte, klarte de bare å holde i noen sekunder. Publikum og presse ville heller se [[Mick Jagger]] og [[Rolling Stones]].
</blockquote>

[[Sten Ekroth]] hadde ikke som påstått kjøpt opp 200 plasser på de første to benkeradene, men 40-50 billetter fordelt på 4. og 5. og 6. rad. For å skape en spesiell effekt fikk han overtalt arrangøren til å ta strømmen og slå den på idet Pussycats sto klar. Bandmedlemmene var ikledd «rosa kapper, ildrøde [[fløyel]]sbukser, høyhælte sko, turkise skjorter og håret knyttet opp i [[hestehale]] med rosa bånd.»{{tr}}