Redigerer Thamshavnbanen (avsnitt)

=== Rullende materiell ===
[[Fil:Norwegian electric locomotive 3 Ohma Electra.jpg|mini|[[Salvesen & Thams lokomotiv 1–3|Lokomotiv nr. 3]] utstilt på [[Gløshaugen]] i [[Trondheim]]. Lokomotivet ble levert av [[British Westinghouse]] og {{Ikkerød|W.G. Bagnall}} i 1908.]]
Materiellet til åpningen av banen ble bestilt i juni 1907 og bestod av tre elektriske lokomotiver med 160&nbsp;hk ytelse, nr. [[Salvesen & Thams lokomotiv 1–3|1–3]], én elektrisk salongmotorvogn med 80&nbsp;hk ytelse, nr. {{Ikkerød|Salvesen & Thams salongmotorvogn 4|4}}, to personvogner med 3. klasse og konduktør-, post- og reisegodskupé, CFo&nbsp;9 og 10, to personvogner med 1. og 3. klasse, ACo&nbsp;11 og 12 (ombygd til Co i 1949<ref name="ps35-4" />), og et antall gods- og kisvogner. Lokomotivene ble gjennom [[Elektrisk Bureau]] levert av [[British Westinghouse]] (det elektriske) og {{Ikkerød|W.G. Bagnall}} (det mekaniske), mens salongmotorvogna ble levert av British Westinghouse og {{Ikkerød|United Electric Car Company}}. Personvognene ble levert av [[Skabo jernbanevognfabrik]], noe som også gjaldt de fleste gods- og kisvognene.{{Sfn|Tokle|1998|s=57–58}}{{Sfn|Mjøen|1983|s=81}}

Trafikkutviklingen de første årene var over all forventning, og det første året var inntektene fra person- og godstrafikken fem ganger så store som først antatt. Det ble flere ganger bestilt nye kis- og godsvogner, og i oktober 1909 ble det bestilt to elektriske motorvogner fra Skabo og AEG, nr. {{Ikkerød|Salvesen & Thams motorvogn 5–6|5 og 6}}, for å ta unna persontrafikken. Disse ble levert i 1910 og hadde en ytelse på hele 300&nbsp;hk, altså i nærheten av dobbelt så mye som lokomotivene fra 1908. De ble derfor brukt i tyngre tog med både person- og godsvogner, og noen ganger i kistog. Det ble i 1910 også kjøpt inn et lite damplokomotiv på ca. 90&nbsp;hk fra [[Borsig]] i Berlin, nr. 9, som skiftelokomotiv og reservetrekkraft.{{Sfn|Tokle|1998|s=58}}{{Sfn|Mjøen|1983|s=79}}{{Sfn|Mjøen|1983|s=82}}

I 1916 ble det utlyst anbud på to nye kistoglokomotiver, og det kom inn bud både fra [[ASEA]] og fra sveitsiske {{Ikkerød|Maschinenfabrik Oerlikon|Oerlikon}}. Oerlikon var billigst, men man valgte likevel ASEA, fordi man ikke regnet med at lokomotivene ville kunne bli levert fra Sveits på grunn av [[første verdenskrig]]. Mens ASEA stod for den elektriske delen, ble den mekaniske delen levert av {{Ikkerød|Svenska Järnvägsverkstäderna}} (ASJ) i Falun. Lokomotivene, nr. {{Ikkerød|Salvesen & Thams lokomotiv 7–8|7 og 8}}, ble levert i 1918 og hadde en ytelse på 400&nbsp;hk.{{Sfn|Tokle|1998|s=60}}{{Sfn|Mjøen|1983|s=83}} Etter dette ble de opprinnelige lokomotivene fra 1908 nedklassifisert til [[skiftelokomotiv]]er. I 1939 ble også et damplokomotiv, nr. 10, kjøpt brukt fra {{Ikkerød|Det Norske Zinkkompani}} i [[Tyssedal]]. Lokomotivet var bygget av tyske {{Ikkerød|Orenstein & Koppel}} i 1928.{{Sfn|Mjøen|1983|s=80}}