Redigerer Teresa av Ávila (avsnitt)

==Klosterliv==
Etter et foreskrevet prøveår, avgav Teresa de [[klosterløfter|evige løftene]] og ble ikledd ordenens drakt 3. november 1537. Når hun senere beskriver løfteavleggelsen i ''Boken om mitt liv'' sier hun at «...når jeg nu minnes hvordan jeg avla mitt klosterløfte og den besluttsomhet og tilfredshet jeg følte da jeg inngikk min trolovelse med deg. Dette kan jeg ikke tale om uten tårer...»<ref>Álvarez, side 42-43</ref>

Etter at løftene var avgitt skulle hun egentlig vært novise i ennå fire år, men det gikk ikke slik. Allerede før løfteinngåelsen hadde helsen begynt å skrante, og etter dette gikk det raskt nedover. Sannsynligvis hadde hun en alvorlig form for [[malaria]],<ref name="katolsk"/> og hun havnet i koma og ble delvis lammet. Sykdommen gjorde at hun måtte forlate klosteret høsten 1538, og ble pleiet av familien og andre mennesker. Denne pleien var svært mangelfull, og gjorde henne enda sykere. Hun hadde så kraftige anfall at hun fikk [[den siste olje]] og de var så sikre på at hun hadde dødd at de dryppet voks på øyelokkene hennes.<ref>Álvarez, side 45</ref> Det skulle ta rundt tre år før hun kunne vende tilbake til klosteret, men da var hun så svekket av sykdommen at hun ikke kunne bevege seg.<ref>Álvarez, side 46</ref>

Hun var fullstendig lammet de første åtte månedene i klosteret, men ble gradvis bedre selv om hun omtale seg som lam i tre år. I disse tre årene var hun helt sengeliggende og oppholdt seg i klosterets sykestue.

I sykdomsperioden hadde hun lest mye, og særlig [[Frans de Osuna]]s bok ''Det tredje åndelige alfabet'' som hun fikk av sin onkel, ble viktig for henne. Boken var en viktig inspirasjonskilde for mange spanjoler som ville reformere de religiøse ordenene, og gav en innføring i [[Kontemplasjon|kontemplativ bønn]]. Hun begynte å praktisere denne bønnetypen i sykdomsperioden, men sluttet med det kort tid etter at hun kom tilbake til klosteret, da hun mente at hun ikke var verdig til å ha denne typen bønneliv.<ref name="katolsk"/><ref name="newadvent"/><ref>Álvarez, side 47-49</ref>

Da hennes far døde i 1543 fikk hun beskjed av sin [[Skriftemål|skriftefar]] om å ta opp igjen den kontemplative bønnen. Hun gjorde dette og holdt fast på denne bønnetypen resten av livet. Hun leser også ''[[Bekjennelser (St. Augustin)|Bekjennelser]]'' av [[Augustin av Hippo|St. Augustin]], en bok som ble svært viktig for henne i hennes videre liv.<ref name="katolsk"/> Senere begynner hun å få visjoner, og beskriver selv 29. juni 1560 som en avgjørende dag i denne prosessen, da hun skal ha fått en visjon fra Gud om å tale på hans vegne. Dette var også starten på hennes virke som klosterstifter og forfatter, som er det hun blir husket for i dag.<ref>Álvarez, side 52-53</ref>

Ryktene om hennes visjoner spredte seg både i klosteret, i byen og i resten av kirken og folk hadde ulike oppfatninger av hva dette var. Både blant folk i byen og innen kirken generelt og klosteret hennes spesielt var folk skeptiske til visjonene og mente de kom fra [[Satan]]. Derimot stilte flere viktige personligheter innen kirken seg bak henne. Lederen for [[jesuittene]], [[Frans Borgia]], støttet henne og det samme gjorde en rekke fremtredende [[Dominikanerordenen|dominikanere]] og en del sekulærprester.

Gjennom sjelesorg fra jesuitter ble hun overbevist om at synene hun hadde kom fra Gud, og gjennom denne prosessen fikk hun også flere og kraftigere visjoner. Hun ble også overbevist om at karmelittordenens kloster ikke var strenge nok, og bestemte seg for å grunnlegge et nytt kloster.

{{Sitat|En dag like efter kommunionen befalte Herren meg uttrykkelig å sette alle mine krefter inn på å få dette til; han lovet meg helt sikkert at klosteret ville bli bygget og at det ville tjene ham til stor ære, at det skulle kalles St. Josefs kloster, at denne helgen skulle vokte den ene porten og Vår Frue den andre, at Kristus skulle være hos oss, at klosteret skulle bli en stjerne som utspredte et stort lys.|''Boken om mitt liv'' 32.11<ref>Gjengitt i Álvarez side 62.</ref>}}