Redigerer Televerkets forskningsinstitutt (avsnitt)

==Bidrag til digitalisering, mobilnett og satellittkommunikasjon ==

TF fikk etter hvert en sentral rolle som Statens bindeledd til norsk industri og forskningsmiljøer som [[Det norske Veritas]], [[ELAB]] og [[SINTEF]], bundet sammen av ordningen med statlige forsknings- og utviklingskontrakter. Det næringspolitiske målet bak denne rollen var å styrke norsk tele- og elektronikkindustri. Et viktig utviklingstrinn basert på forskning sammen med NTH, var innføringen av datastyrte digitale telefonsentraler (DSM) fra 1972. Forskningsmessig var TF særlig aktivt i utviklingen av digital teknologi på 1970-tallet, anført av Halvor Bothner-By, men med den stadig mer omfattende utviklingen av digitalt utstyr ble også leverandørselskapenes egen forskning og utvikling viktigere. [[STK]] utviklet i 1968 sin egen norske forskningsavdeling for å øke sjansen til å få kontrakter fra Televerket.<ref>Thue, 2005, side 120, 123-124, og 130-131.</ref>

Samtidig flyttet forskningen seg over til et videre felt, herunder de økonomiske sidene ved valg og innkjøp av telesystemer og utstyr. Forskningssjef Ole Petter Håkonsen var blant pionerene som bidro til å anse telenettet som et helhetlig, integrert system med alt det innebar av driftsutfordringer og muligheter.<ref>Thue, 2005, side 126.</ref> En viktig effekt av digitaliseringen var at telenettene måtte være i stand til å samvirke med hverandre, noe som gjorde utviklingen avhengig av teknisk [[standardisering]]. Nic. Knudzon så fra starten muligheter for fulldigitalisering av telenettet, hvor ikke bare overføringen, men også svitsjing og signalering var pulskodemodulert. Gjennom å delta i det internasjonale arbeidet med standardisering fikk TF en rolle og påvirkning i arbeidet med å forme utstyrstilbudene fra produsentene. I Norge tildelte TF studiekontrakter til utstyrs- og elektronikkindustrien for å utvikle løsninger for pulskodet transmisjon utover 1970-tallet. Men da overgangen til digitaliserte sentraler og svitsjer startet på 1980-tallet tok ikke TF noen viktig rolle, i stedet satset instituttet på arbeid med selve datatjenestene som skulle tilbys over nettet. Dessuten innledet TF på 70-tallet utforskning av muligheten for å gjøre dataoverføring via et separat, særlig tilpasset datanett i stedet for over telefoninettet, sammen med [[Norsk Data]], Norsk Regnesentral, og de ledende elektronikkselskapene i Norge.<ref>Thue, 2005, side 130-132.</ref> TF bisto [[NORSAR]] i deres tilknytning til [[ARPANET]] - den første tilknytningen utenfor Nord-Amerika til det som etter hvert ble [[Internett]].<ref name="Televerkets forskningsinstitutt"/> Et norsk linjesvitsjet, heldigitalt datanett ble åpnet for kommersiell bruk i 1974, mens et tilsvarende nordisk nett (Datex) ble etablert i 1981. Televerkets forskningsinstitutt videreførte utviklingarbeidet med å ta til orde for et integrert, fulldigitalt nett for både tale og datatjenester, men nådde ikke fram internt i Televerket.<ref>Thue, 2005, side 142-144.</ref>

Et samarbeidsprosjekt mellom de nordiske landene som startet i 1969, og hvor TF bidro aktivt, var utviklingen av spesifikasjonene for det automatiske, analoge mobilsystemet NMT (Nordisk Mobiltelefon. I 1980 hadde det gamle, manuelle mobilnettet OLT hele 29 130 abonnenter, og automatisering var derfor nærliggende.<ref>Thue, 2005, side 152-153.</ref> I perioden fra 1981 og fram til GSM ble lansert i 1993, var NMT enerådende både i de nordiske landene og noen andre europeiske land, så som Nederland og Sveits. NMT var verdens første mobilsystem som var designet for å håndtere internasjonal [[roaming|gjesting]] (tidligere betegnelse: ''roaming''), samt å opprettholde samtalen når mobilterminalen beveget seg fra en radiocelle til en annen (''handover''). I 1980 fikk det norske selskapet Simonsen Elektro AS utviklingskontrakt på brukerterminaler (håndsett) til mobilnettet, etter tekniske spesifikasjoner utarbeidet på TF.

I 1982 var Televerket ved TF blant initiativtakerne til å starte arbeidet med spesifikasjoner for et felleseuropeisk mobilkommunikasjonssystem. Arbeidet ble organisert som et prosjekt i en egen gruppe - ''Groupe Spécial Mobile (GSM)'' - i CEPT (senere ETSI), med Thomas Haug fra Sverige som formann. Når det gjelder innsats og deltakelse i internasjonale prosjekter, er TFs GSM-aktivitet en av de største i instituttets historie. Ca. 15 forskere var i perioder direkte involverte i noen av de etter hvert tallrike arbeidsgruppene i GSM. Forskere fra TF ble valgt som gruppeformenn for aktivitetene rundt nettstruktur og –funksjonalitet, talekoding og SMS, og en forsker fra TF deltok i GSMs permanente kjerne i Paris.

TF satte også ut spesielle oppgaver til høyskole- og universitetsmiljøer; en av disse var ELAB i Trondheim. Etter oppdrag fra TF utviklet ELAB laboratorieutstyr som ble benyttet i en test i Paris i 1986 for å sammenlikne spektrumeffektiviteten til systemer basert på forskjellige teknologier. I denne testen ble ELABs utstyr best. Før testen ble gjennomført, hadde GSM besluttet at det videre arbeidet med GSM-standarden skulle baseres på den teknologien som kom best ut i Paris-testen. Tyskland og Frankrike gikk imidlertid imot dette og ville i stedet basere systemet på den bredbåndsløsningen som tysk og fransk industri langt på vei hadde realisert. Problemet var imidlertid at denne løsningen ikke ville kunne realiseres i Storbritannia fordi det ikke ville være plass til to operatører i det frekvensbåndet som var allokert for GSM. Floken måtte løses på politisk topplan mellom Storbritannia, Tyskland og Frankrike, og resultatet var at smalbåndsløsningen ble valgt, men at Frankrikes kandidat til modulasjonsmetode, GMSK, skulle legges til grunn i GSM-spesifikasjonene.<ref>Stephen Temple : “The Political History of GSM – inside the mobile revolution” (2010).</ref>

Videre engasjerte TF seg sterkt i samarbeidet om satellittkommunikasjon som resulterte i etablering av en felles-nordisk jordstasjon for [[Intelsat]] ved [[Tanumshede]] i [[Sverige]] i 1971. Televerkets forskningsinstitutt bidro til videre forskning og uttesting av satellitt for langdistanse datakommunikasjon for oljeinstallasjonene i [[Nordsjøen]] og bosetningen på [[Svalbard]]. Dette ble først løst ved å leie kapasitet hos [[Intelsat]], men særlig Svalbard-samfunnet var vanskelig å dekke, og TF-forsker [[Odd Gutteberg]] ledet arbeidet med å prøve ut satellittkommunikasjon i områdene mot den nordlige grensen for satellittdekning.<ref>Thue, 2005, side 489-490.</ref> Den 14. juli 1974 foregikk den første samtalen fra [[Isfjord Radio]] via satellitt til Televerket i Oslo, via jordstasjonen i Tanumshede. Prosjektet fikk navnet ''[[Norsat]]'', og Televerket bygde egen jordstasjon på [[Eik]] i Rogaland i 1976. Norge ble dermed det første europeiske landet som etablerte satellitt for innenlands kommunikasjon.<ref>Thue, 2005, side 491.</ref> Senere la liberalisering av TV-markedet grunnlaget for anskaffelsen av en norsk kommunikasjons-satellitt (Thor-1) i 1992, med påfølgende etablering av [[Telenor Satellite Broadcasting]] som drifter de geostasjonære fjernsyns- og kommunikasjonssatellittene i THOR-klassen.

Da Nic Knudzon forlot TF i 1991 bestod instituttet av 270 ansatte på Kjeller og i [[Tromsø]], hvorav 210 var forskere med universitetsgrad.<ref>[http://alumni.telenorkulturarv.no/wp-content/uploads/TF-%C3%85rsrapport-1991.Low_.pdf Årsrapport 1991] - ''Teledirektoratets Forskningsavdeling'', hos Norsk telemuseum. Besøkt 27. oktober 2017.</ref>