Redigerer Tahiti (avsnitt)

=== Kongeriket Tahiti ===
Tahiti utgjorde til slutten av 1700-tallet ingen samlet politisk enhet. Fra slutten av 1700-tallet ble kontakten med europeiske sjøfarere intensivert. [[Misjonær]]er fra det britiske misjonsselskapet [[London Missionary Society]] kom til Tahiti i 1797.<ref>«French Polynesia», i Robert D. Craig: Historical Dictionary of Polynesia, 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 96.</ref> På samme tid kom det i gang en prosess der ledende høvdinger la under seg større områder. Tahiti ble fra 1780-årene dominert av [[Pomare-dynastiet]].<ref>«Pomare Family», i Robert D. Craig: ''Historical Dictionary of Polynesia'', 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 220.</ref> Dynastiet la også under seg [[Moorea]], Tahitis naboøy, og gjorde krav på andre øyer, særlig Tuamotuøyene og Gambierøyene. Pomare-herskerne søkte støtte fra britiske misjonærer<ref>Henningham, s. 2.</ref> og ble anerkjent som konger. Pomare II av Tahiti ble omvendt til kristendommen. 

Papeete, Tahitis viktigste by, vokste fram ved ankringsstedet europeerne foretrakk og der misjonærer grunnla en stasjon i 1818. Stedet tiltrakk seg handelsfolk, det ble etablert skoler og andre institusjoner, og i 1825 ble stedet gjort til Tahitis hovedstad.<ref>Lal, Brij V. og Kate Fortune (red.): ''The Pacific Islands: An Encyclopedia'', Honolulu: University of Hawai'i Press, 2000, s. 101.</ref>

Dronning Pomare IV av Tahiti regjerte fra 1827 til 1877. De politiske forholdene var preget av rivalisering mellom britiske og franske interesser misjons- og handelsinteresser. [[Frankrike]] erklærte Tahiti som [[protektorat]] i 1842, men møtte motstand fra tahitierne. Fra 1844 til 1847 førte Frankrike krig på øya for å få den under kontroll. Etter dette mistet Pomare-dynastiet gradvis sin makt til franskmennene.