Redigerer Tage Erlander (avsnitt)

=== Statsminister ===
Etter å ha innehatt vervet som statsminster i 10 år siden 1936, døde [[Per Albin Hansson]] uforventet i 1946. Erlander var på dette tidspunktet ikke veldig kjent i svensk politikk, men ble lansert som kandidat til ledervervet i [[Socialdemokraterna]] og dermed landets [[statsminister]]. Denne kampen vant han mot sosialminister [[Gustav Möller]], og Erlander skulle bli sittende 23 år sammenhengende, til 1969.

Som statsminister bygde Erlander videre på forgjengeren Per Albin Hanssons politiske idé om det svenske folkhemmet. Dette var en ideologisk fortelling om et [[Sverige]] som skulle romme alle dets innbyggere og være et nasjonalt hjem. Sverige sto i en særstilling blant de landene i Europa etter andre verdenskrig, ettersom landets innbyggere, byer og industri ikke var berørt av krigens herjinger. Sverige gjennomgikk i tiårene etter krigen derfor en omfattende økonomisk utvikling og en betydelig vekst. Erlander ble kjent for å ha oppfunnet begrepet «de stigende forventningers misnøye», et begrep som i [[Statsvitenskap|statsvitenskapen]] referer til folks økende forventinger i tråd med økende levekår.

Som statsminister var Erlander opptatt av sosiale reformer og utvidelse av den svenske [[Velferdsstat|velferdsstaten]]. Erlander var også en sterk tilhenger av nordisk samarbeid, og ønsket i diskusjonene om etableringen av [[NATO]], et nordisk forsvarssamarbeid.

De svenske sosialdemokratene gjorde meget gode valg under Erlanders ledelse, og ved hans siste valg som partileder oppnådde partiet rent flertall, med 50,1 % av stemmene.<ref>{{Kilde www|url=http://zetterberg.org/Papers/ppr1979j_dir/ppr1979j_01.htm|tittel=Sifjos väljerbarometer 1968–1978.|besøksdato=09.09.2022|arkiv-dato=2011-12-04|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20111204073952/http://zetterberg.org/Papers/ppr1979j_dir/ppr1979j_01.htm|url-status=yes}}</ref> I 1969 varslet Erlander partiet at han ønsket å avgå som partileder og statsminister, og hans mangeårige rådgiver og samarbeidspartner [[Olof Palme]] ble hans etterfølger.