Redigerer Sverige under andre verdenskrig (avsnitt)

==Invasjonen av Danmark og Norge==
Den [[9. april]] [[1940]] invaderte Nazi-Tyskland Danmark og Norge. Formålet var å sikre den viktige jernmalmtrafikken og Tysklands nordlige flanke, da [[Adolf Hitler|Hitler]] etter [[Altmark-saken]] ikke anså Norge for å være i stand til eller villige til å forsvare seg mot de allierte. De allierte var på dette tidspunktet, ifølge [[Plan R 4]] på vei med sine egne styrker mot Norge (og eventuelt Sverige),{{tr}} men den tyske invasjonen kom dem i forkjøpet.

Utenriksminister Christian Günther fikk samme morgen klokken 06.00 og igjen klokken 08.00 besøk av det tyske sendebudet i Stockholm, [[Victor av Wied|prinsen av Wied]], som siden 7. april hadde fått sine forhåndsordrer av [[Joachim von Ribbentrop]] om å gi utenriksministeren følgende krav:
#Den tyske regjeringen forventer at Sverige skal anta den strengeste nøytralitet og avholde seg fra alle slags angrep som retter seg mot Tysklands invasjon av Danmark og Norge, og i særdeleshet mobiliserings- og oppmarsjinngripner.
#Den tyske regjeringen anmoder om at svenske krigsfartøy i sin egen interesse inntil videre ikke gjør bevegelser utenfor svensk territorialvann (3 [[sjømil]]{{klargjør}}{{trenger referanse}}) i Kattegat, Øresund og ved den svenske sørkysten fram til Karlskrona. Når situasjonen er mere oppklart, skal denne innskrenkningen i bevegelsesfrihet for de svenske krigsfartøyene igjen oppheves.
#Den tyske regjeringen forventer at telegram- og telefontrafikken til, de i Norge fiendtlige, tyske myndighetene over svenske ledninger, ikke forhindres.
#Den tyske regjering forventer at jernmalmleveransene til Tyskland opprettholdes, og at engelskinspirerte sabotasjeaksjoner forhindres.

Allerede klokken 09.00 møttes regjeringen kort, før de reiste til kongens bolig, der også kronprinsen og hans sønn, [[Gustav Adolf av Sverige, hertug av Västerbotten|prins Gustaf Adolf]] befant seg. På ettermiddagen gav Günther regjeringens svar til Tyskland. Sverige skulle opprettholde samme nøytralitetspolitikk som de allerede flere ganger tidligere hadde erklært, og skulle foreta de inngrep som var nødvendige for å opprettholde denne. Regjeringen meddelte ellers at den gikk med på Tysklands krav.

Invasjonen skapte uro i Sverige, da hoveddelen av de væpnede styrkene befant seg ved den finske grensen i [[Norrbotten]], og nesten alle kystfestningene var rettet øst mot Sovjetunionen. Den militære bistanden som var gitt til Finland bidro også til en redusert beredskap, det var blant annet mangel på geværer. Den svenske regjeringen var imidlertid forberedt på invasjonen, noe som framgår av korrespondanse fra Sveriges [[envoyé]] i [[Berlin]], [[Arvid Richert]] til [[Utrikesdepartementet|UD]]. [[Skåne]] var på den tiden nærmest blottet for svensk militrært nærvær, og Tyskland hadde uten vanskelighet kunnet invadert Sør-Sverige. Forsvarsminister [[Per Edvin Sköld]] opplyste i 1947 at korrespondansen fra Berlin tydet på en invasjon av Danmark og Norge, men at det ikke forelå noen trussel mot Sverige.

Den 11. april ble det innledet en hemmelig mobilisering (for ikke å provosere Tyskland). Antall mann under våpen økte fra ca. 100 000 til 320 000 på noen uker.

Etter invasjonen kom nye tyske krav om transittering av tysk personell og utstyr gjennom Sverige til de tyske troppene i Norge. Den svenske regjeringen sa først nei til denne trafikken, men før forhandlingene var avsluttet, tillot man at det fra 16. april til 10. juni 1940 ble fraktet ca. 300 tyske sykepleiere og 400 tonn utstyr til Norge. I ettertid har det kommet fram at mange av disse sykepleierne i virkeligheten var våpen- og radiospesialister. Man tillot også transport av forliste tyske sjømenn fra de okkuperte delene av Norge til Tyskland, til tross for protester fra norsk hold. Norge fikk også avslag på sin forespørsel om krigsmateriell fra Sverige med begrunnelse i at hjelpen som ble gitt til Finland hadde tømt lagrene i Sverige i den grad at de knapt hadde nok til egne tropper. Det bør imidlertid nevnes at tyske fly som fløy inn over svensk jord ble skutt ned uten varselskudd, noe den tyske befalshaveren i Norge noterte i sin krigsdagbok.