Redigerer Svedjebruk (avsnitt)

==Svedjebruk i Norge==
I historisk tid ble metoden hvor det ble brent hogstmoden [[granskog]] for så å så rug hovedsakelig brukt av [[skogfinner]] som brakte med seg teknikken og svedjerugen fra landskapene [[Savolax]] og [[Karelen]], da de emigrerte til Sverige og senere Norge på [[1600-tallet]]. Her til lands finner vi bevart skogfinske gårder på [[Finnskogene|Finnskogen]] og i deler av Oppland, Buskerud, for eksempel i [[Finnemarka]], Akershus, Østfold og Telemark.<ref>Opsahl, Erik og Winge, Harald (1990): ''Finnemanntallet 1686, publisert av Kjeldeskriftfondet''. Norsk historisk kjeldeskrift-institutt, Oslo</ref> Østfolds første bønder i oldtiden hadde herjet skogene med ild og brann, og praksisen gjenfinnes i alle plassnavnene Brenna og Kasa. [[Stedsnavn]]et Surfellingen i [[Skjeberg]] er et minne om en brenningsmetode, «surfelling», der [[bark]]en skaves av bartrærne så de dør, og [[barnål]]ene drysser av og dekker jorden. Dette skulle [[gjødsel|gjødsle]] jordsmonnet, og skogen ble deretter felt og brent.<ref>''Funn og forskning - festskrift til [[Erling Johansen]] 24. november 1969'' (s. 45)</ref> 
[[Fil:013 huuhta evolution.jpg|thumb|right|500px|''Huuhta''-svedjebrukets utbredelse; innenfor sirkelen 1500 e.Kr., hel linje 1600 e.Kr., stiplet linje 1700 e.Kr. Det ser ut til at ''huuhta'' (rugdyrkning på nedbrent [[granskog]]) oppsto i skogene nordøst for [[Viborg]] engang på 1300-tallet, men utbredelsen skjøt fart først senere. Ekspansjonen fortsatte på 1800-tallet, til [[Tver]] i [[Russland]], [[Delaware]] i Nord-Amerika og flere områder i [[Sibir]].]]
Finnene som slo seg ned i Solør-Värmland-traktene i årene 1570-1670, praktiserte ''huuhta''-svedjebruk, dvs. rugdyrkning på nedbrent granskog.<ref>[https://www.folklore.ee/rl/pubte/ee/usund/fbt/tvengsberg.pdf Per Martin Tvengsberg, Hamar: ''Weather-prophesier and healer in Solør-Värmland finnforest]</ref> I Skandinavia kom skogfinnene i kontakt med bygdefolkets åkerbrukskultur, og et gjensidig samarbeid kom i gang. Fordi skogfinnene var spesialister på ''huuhta'',<ref>[https://gupea.ub.gu.se/handle/2077/60319 Haggärde, Anna: «Svedjebruksmetoden ''huuhta'' - skogsfinnarnas försvinnande hantverkstradition»]</ref> søkte de seg til de beste granskogsområdene, men disse var som oftest også i bruk som bøndenes setermarker. 

I denne perioden med klimaforverring var bøndene tvunget til en økende utnyttelse av sine setrer. Samtidig akselererte svedjebrukernes ekspansjon. Svedjenes antall og størrelse måtte økes for å oppnå samme avling som tidligere. Dette førte til en intens utnyttelse av seterskogen, men finnene etterlot seg det bonden helst ville ha; inngjerdede (''olla piihassa'') grasbevokste avlagte svedjer (''niittu abo'').

Dette samarbeidet førte ofte til at finner fikk slå seg ned på setra, og skogfinnene hadde også ofte husdyr fra bygda i pensjon om sommeren. Det nevnes {{tr}} også at finnene leverte smør både til bygda og videre til byen. Etter hvert ble det heller ikke uvanlig at bonden tilkalte finnen med sitt svedjelag, for å gjøre svedje i hemskogen /  bråteskogen nære bygda {{tr}}. Svedjelaget besto av mange øksemenn under en leder. Tomas Hakkinen skal ha hatt 50 menn på sitt svedjelag.{{tr}}

[[Sparre (adelsslekt)|Erik Sparre]] skrev i 1651 i et klageskrift til [[Kristina av Sverige|dronning Kristina]] om forholdene i Sverige: «''...att størsta delen af finnarna olofligen och før deras bedrefne Bofwastycken rymt från Finland och, efter det några på skogarna i [[Gästrikland]] och [[Helsingland]] forskaffat sig øfverhetens bref på sina upptagna torpstallen, hafva de hemligen till sig dragit en hop med løsa finnar, kanske daribland en hop med førrymda, lagskrifna knektar utan pass och besked''» (Nordmann 1888 3). 
 
I 1665 skrev [[foged|fogden]] i [[Solør]]: «''Skogfinnene Hugger likesaavel di bedste som di udygtige Trær til deres Roug og Roesæd: overfarer saa det ganske Land, rotter sig sammen til 20, 30 og mere, saa di ere nu formidabel for [[Almue]]n''.»<ref>Statholderskapets Ekstraktprotokoll (1664-65) Bind II, s. 38, sak. 58.</ref>  

[[Eilert Sundt]] som besøkte Finnskogen, skriver: «''Til Forskjel fra de [[nordenfjells|nordenfjeldske]] Finner eller [[samer|Lapperne]] kaldte eldre Skribenter disse ågerdyrkende Nybyggere gjerne Skovfinner eller Rugfinner, og når de omtalte dem, skede det for det meste med megen Ugunst''.» I en ''Relation om Norges Riges Tilstand i Aaret 1699'' (''[[Budstikken]]'', 4de Aargang 1823 358) heter det om dem: «''De ere det allerskadeligste Ukrud for landet, som nogentid navnes kan --; have de på mange mile oppbrendt de skjønneste og bedste skove til deres rug- og nepebråder, betjenterne til en ringe profit, men Kongen, landet og innbyggeme til aller største skade, thi i Ufreds Tider ere de ikke alene de allerstørste [[spion|Espioner]], men òg, som de vide alle Gjenveie og Stier i Skovene, saa maa hver fattig Mand frygte sig for deres Overfald, Roven og [[Tyveri]].''»(Sundt 850 192).<ref>Sundt, E. 1850, ''Beretning om Fante- og Landstrygerfolket i Norge'', Christiania</ref>

Grensene mellom bygdas seterskoger gikk på åser og høydedrag etter siktelinjer, mens finnene brukte elver og sjøer som skille mellom svedjeskogene sine. Denne ulike oppdelingen skapte problemer da tømmerhugsten ble vanlig. For å lette prosedyren ved tvistene som oppsto, ble det i Norge fra år 1719 påbudt å tegne kart over området.

Svedjing og ulike former for ekstensivt jordbruk har lang tradisjon i Norge, også før den skogfinske innvandringen.<ref>[http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=2095&s=n&str= ''Diplomatarium Norvegicum'' (bind I-XXI), Dokumentasjonsprosjektet]</ref><ref>[[Christian IV]]'s [[recess]] 1643, Norsk historisk kjeldeskrift-institutt, Den rettshistoriske kommisjon, Oslo 1981</ref> Den norske svedjetradisjonen var ikke den primære jordbruksmetoden i nyere tid, dvs fra 1600-tallet og framover. Den var et tillegg til det som ble dyrket på de faste åkrene. Men en form for ekstensivt jordbruk kan ha vært sentralt på deler av Østlandet ganske langt opp i tid. Det er undersøkt en rekke felt med rydningsrøyser, som trolig er spor etter et jordbruk med en form for langtidstrede, datert til jernalder og middelalder. Ut fra de yngste 14C-dateringene kan det se ut som disse feltene forlates i løpet av 1600-tallet.<ref>Holm, Ingunn 2007: ''Forvaltning av agrare kulturminner i utmark.'' UBAS Nordisk, bnd. 4, Universitetet i Bergen arkeologiske skrifter, Bergen</ref> Særlig i Oppland er det registrert enkelte svært store felt med rydningsrøyser, noen over 500 dekar. Dette viser at denne jordbruksformen trolig har vært den primære jordbruksformen i alle fall i jernalder. 

[[Sorenskriver]] Gjert Falch besvarte i 1743 et spørreskjema om en rekke tema for Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri.<ref>Falch, Gjert [1743] 2005: Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, i: Røgeberg, Kristin M. (2005): ''Norge i 1743'', bnd. 3, Akershus stiftamt, Buskerud, Vestfold, Telemark. Riksarkivet, Solum forlag, Oslo</ref> Der gir han blant annet en forholdsvis grundig beskrivelse av bråtebrenning. Etter å ha beskrevet hvor dårlige avlingene av hvete og erter vanligvis var, forteller han at vinterrug ofte lyktes bra, og at den sås i jord som er brent. Den sås ved midtsommer eller noe seinere, og høstes året etter. Denne jorddyrkinga skjer i utmark, både i steinete jord og i bedre jord. Dette kalles bråter, skrev Falch, og består i at trær og kvister hogges eller samles der hvor ryddingen skjer, og han understreket at en slik samling av trær og kvist på norsk kalles «bråte». Det velges ut et område hvor det vokser lauvskog, for eksempel bjørk og or. Alle trærne i området hogges, men de trærne som kan være nyttige til noe tas ut, og det hogges også ved av det øvrige tømmeret som kan passe til det. Det er stort sett toppene og kvistene som får ligge igjen og tørke til neste sommer. Bråten brennes ved [[sankthans]]tider og sås til med rug. Rugen blir krafset ned i jorda med ei krafse. Neste høst kan rugen skjæres. Frukten av dette arbeidet er «''undertiden riig og velsigned''», understreket Falch. Det er viktig å merke seg at det er lauvskog som utnyttes, og at trevirket som skal tørkes, samles i hauger. Ifølge [[amtmann]] Christian Sommerfelt fra [[Toten]] kan det dyrkes neper, rug, thorebygg eller havre i svedjer eller bråter.<ref>Sommerfeldt, Christian ([1795] 1928): «Efterretning angaaende Kristians amt. Bygd og Bonde» i: ''Tidsskrift for historie og folkeminner'', tiende årgang, Hamar</ref> «Torebygg» er et seksradet, nakent bygg.