Redigerer Suttungteatret (avsnitt)

==Suttungteaterets glanstid==

I løpet av 60- og 70-tallet ble flere av de «gamle» skuespillerne voksne, og det kom nye krefter til. Teaterarbeidet ekspanderte kraftig på denne tida. Blant regissørene på Suttungteatret ved siden av Torleif Kippersund var [[Svein Gundersen (1946)|Svein Gundersen]], [[Gudmund Groven]]; også [[Kristin Lyhmann]], Kjell Larsson, Ingrid Elise Wergeland, Sigrid Salen, [[Frøydis Alvær]], [[Anne Jorunn Kydland Lysdahl]] og Johanne Louise Groven Michaelsen har hatt regioppdrag ved teatret. Billedkunstnere som [[Olav Bjørgum]], Ingrid Book, Petr Klastersky, Valborg Maria Sirnes og arkitekten Tore Lahn arbeidet med scenografier til oppsetningene. Skuespillere, musikere, forfattere og studenter deltok side om side som skuespillere. Staben vokste, og flere fikk etter hvert variert teaterfaglig skolering. Så lenge Ingeborg Refling Hagen levde, var hun Suttungteatrets kunstneriske leder. Svein Hellesøy og Svein Gundersen ledet sammen teatrets administrative arbeid i en tiårs-periode fra 1969-79, Svein Gundersen videre fra 1979-89. På slutten av hans tid kom teatret inn som egen post på statsbudsjettet.

Arbeidet og tidspresset var betydelig – med leseprøver og øving på kveldstid, prøver fra fredag-søndag gjennom hele året, og uker med prøver og studier i alle ferier. Teatret hadde i sin mest aktive periode rundt 4-7 premierer pr år. Skuespillerne kom til teaterprøvene fra hele østlandsområdet, og ble innlosjert på Fredheim og i hjemmene til de av skuespillerne som hadde slått seg ned i nærheten. Flere sentrale skuespillere, som Kristin Lyhmann og Gudmund Groven, dengang ansatt ved Telemark teater (1975-80), pendlet ukentlig til prøver og forestillinger, det samme gjaldt Torleif Kippersund, en periode ansatt ved [[Det norske teatret]], og hans familie.

Publikum kom fra fjern og nær, og det ble jevnlig satt opp busser fra Oslo til Suttungteatrets forestillinger. Til høydepunktene i teaterets historie hører forestillingen ''Den sidste gjest'', med Torleif Kippersund i hovedrollen som skandalejournalisten [[Pietro Aretino]], og to ulike oppsetninger av Kincks [[Driftekaren|''Driftekaren'',]] begge ganger med Torleif Kippersund i hovedrollen, Wergelands sørgespill ''Barnemordersken'' med Kristin Lyhmann i tittelrollen, og ''Mot Karneval'' av Kinck med Svein Gundersen som hovedfiguren [[Niccolò Machiavelli|Niccolo Machiavelli]]. Flere episke verk ble satt opp på Suttungteatrets scene, som ''Mot Ballade'' av [[Hans E. Kinck|Kinck,]] ''Brudgommen ''og ''Vi må greie oss selv av ''[[Ingeborg Refling Hagen]]. Hennes drama ''Vi løfter de lenkede hendene våre'' om [[Andrew Furuseth]], som Suttungteatret framførte i [[Domkirkeodden (museum)|Hedmarksmuséets aula]] i 1989, ble den siste store forestillingen i det vi kan kalle Suttungteatrets glanstid.

Suttungteatrets virksomhet ble finansiert dels av kunstnerlønnen til Ingeborg Refling Hagen, dels av støtte fra stat, fylke og kommune, honorarer for opptredener og foredrag fra skuespillerne, velvillige bidrag fra mange av foreldrene til de ungdommene som var tilknyttet virksomheten, og fra interesserte teatergjengere. Teatret fikk også støtte av kapasiteter som [[Egil Kraggerud]], [[Edvard Beyer]], [[Rolf Nyboe Nettum]], [[Kåre Langvik-Johannessen]], [[Dagne Groven Myhren]], Thorolf Adler Holmboe og [[Olav Starheim]], som foreleste gratis i forbindelse med teatrets oppsettinger.

Til enhver tid bodde det en «kjernestab» på Fredheim. Denne staben jobbet med studier, kultur og teaterarbeid. Driften av [[Suttung forlag]], kultur- og teaterarbeidet var avhengig av den staben som til enhver tid holdt til på Fredheim.