Redigerer Sulitjelma gruber (avsnitt)

=== Kobberfunn og skjerping ===
Fra den første svovel- og kobberkisen ble funnet til prøvedrift kom i gang tok det mange år. Hovedårsaken var de store finansielle kostnadene som var nødvendig for å kunne utnytte malmen, spesielt på grunn av den lange avstanden fra gruvefeltene til en mulig utskipningshavn. Industrimannen og konsulen Nils Persson var den som først drev og finansierte foretaket. En tid etter hans død var det svenske storbanker som var hovedaksjonærer, helt til selskapet ble norsk.

==== Mons Petter oppdager malm ====
[[Fil:GWahlenberg.jpg|thumb|[[Göran Wahlenberg]] regnes som den som først beskriver [[Sulitjelma (fjell)|Sulitjelma]] vitenskapelig. Imidlertid er det ikke dokumentert at han fant [[kobber]] i området.{{Byline|Johan Elias Cardon}}]]

Før gruvevirksomheten startet i Sulitjelma var stedet svært avsidesliggende. Samer hadde holdt til i fjellene rundt Sulitjelma i lange tider. Sannsynligvis er de første som beveger seg inn i området utenom samene, medlemmene av grensekommisjonen av 1762.<ref>{{Kilde bok| forfatter=Cato A. Hultmann | redaktør=  | utgivelsesår=2009 | artikkel=
 | tittel=Saltfjellet og Sulitjelma – Villmark ved polarsirkelen | bind= | utgave= | utgivelsessted= | forlag=Larsforlaget | side=137 | isbn= 978-82-927082-3-1 | id= | språk= | kommentar= | url= }}</ref> [[Göran Wahlenberg]] utførte i 1807 observasjoner og undersøkelser i [[Sulitjelma (fjell)|Sulitjelmafjellene]]. Med dette ble Sulitjelmamassivet det best beskrevne fjellområdet i Skandinavia.<ref>{{Kilde bok| forfatter=Cato A. Hultmann | redaktør=  | utgivelsesår=2009 | artikkel=
 | tittel=Saltfjellet og Sulitjelma – Villmark ved polarsirkelen | bind= | utgave= | utgivelsessted= | forlag=Larsforlaget | side=147-148 | isbn= 978-82-927082-3-1 | id= | språk= | kommentar= | url= }}</ref> De første rydningsmenn slo seg ned rundt 1848. Disse livnærte seg av husdyr, skogsdrift, jakt og fiske, samt salg av ved.<ref>{{Kilde bok| forfatter=Cato A. Hultmann | redaktør=  | utgivelsesår=2009 | artikkel= | tittel=Saltfjellet og Sulitjelma – Villmark ved polarsirkelen | bind= | utgave= | utgivelsessted= | forlag=Larsforlaget | side=140 | isbn= 978-82-927082-3-1 | id= | språk= | kommentar= | url= }}</ref>

Samen [[Mons Andreas Petersen]] (1829–1886), eller bare Mons Peter, er den som for ettertiden er kjent for oppdagelse av kobber i Sulitjelma-området. Mons Peter bodde på den lille gården Skones ved Lakså ved [[Øvervatnet (Fauske)|Øvervatnet]]. Om somrene brukte han å ta ut tømmer fra de store furuskogene i traktene rundt Langvatnet. Han hadde da lagt merke til rustganger i fjellet.<ref name="AA" /> I 1858 fant han noe der som han trodde var gull. Funnet tok han med til kjøpmannen Bernhard Koch på Venset, som mente at vekten neppe kunne stemme med at det var gull.<ref name="AS" />

Koch hadde interesse for geologi og malmfunn, men dro ikke selv opp til Langvassdalen før i 1866. Med seg hadde han lensmannen i [[Skjerstad]], som eide området der funnstedet lå, samt minerer Ole Gundersen Moland fra Østerkløft. På denne turen ble det gjort interessante funn på Furuhaugen og Sandnesodden. Disse funnene ble lest opp på kirkebakken i Skjerstad den 27. mai 1866.<ref name="AS" />

Til tross for at det begynte å gå rykter om metallforekomster i Sulitjelma, skjedde det ikke noe mer før i 1876. Den sommeren fant rydningsmennene Mads Pedersen fra Solvik samt Sakarias Sørensen og Søren Larsen fra Sulitjelma enda flere malmsteiner. De tre mennene tok kontakt med Koch for å fortelle om sine funn. På denne tiden var bergkandidaten Tønnes Lassen i området, og han ble med på de videre undersøkelsene. Lassen reiste hjem til Kristiania høsten 1876, men lovet å komme tilbake neste sommer. Samme høst dannet de tre rydningsmennene og kjøpmannen et interesseforetak som de kalte «Vattenbygdens Kobberskjerp». Senere ble også Lassen med som en femte partner.<ref name="AS" />

==== Mislykket prøvedrift ====
I mai 1877 kom Lassen tilbake til Langvassdalen. I løpet av vinteren hadde han fått grosserer [[Johan Martin Dahll]] i Kragerø til å finansiere prøvedrift av malmfunnene på Furuhaugen. Prøvedriften i Sulitjelma ble satt i gang i juli, og pågikk sammenhengende i elleve måneder. Det ble da drevet ut 60 tonn kobbermalm med et innhold av cirka 3 % kobber. Grosserer Dahll hadde stor interesse for bergverksdrift. Han hadde fra før eierinteresser i gruvene på [[Ødegården Verk]] i [[Bamble]]. Da han døde i 1877 stoppet arvingene hans videre finansiering av gruven på Furuhaugen. Hans bror [[Tellef Dahll]] var selv [[bergmester]], og han hadde vært i Sulitjelma, sett på forekomstene og forholdene ellers, og konkludert med at gruvedrift ville være ulønnsomt. Selv om Koch hadde begynt å planlegge transportvei fra [[Langvassdalen (Kvæfjord)|Langvassdalen]] og ut til havet, mente bergmester Dahll at transportveien ville være for vanskelig.<ref name="AA" /><ref name="AS" /> De rundt 50 personene som allerede bodde ved Langvatn hadde beskjedne krav til transportvei i forhold til moderne industri.<ref name="ABL" />

Aktiviteten i Langvassdalen lå etter dette stille i rundt tre år, inntil ingeniør [[Nils Henrik Bruun]] fra Bergen kom på banen. Han hadde kjøpt en part i [[Vatenbygdens kobberskjerp]] fra Sørensen. Bruun drev flere [[Stoll|stoller]] (gruveganger) etter malmgangene, satte i gang forskjellige prosjekter og arbeidet med en noenlunde fremkommelig vei ned mot [[Sjønstå]]. Malmen ble fraktet med båt på Langvatnet, videre derfra ble den fraktet på slede når det ble vinterføre ned til Sjønstå. Fra Sjønstå skulle malmen fraktes med båt over Øver- og Nedervatn til havet ved [[Finneid]] om somrene. Arbeidet med å bryte ut malm fortsatte til høsten 1884. Bruun innstilte da driften, fordi han anså transporten helt ut til havet for å være for vanskelig, selv om han kunne konstatere at det fantes malm nesten overalt og i store mengder.<ref name="AA" />

Deleierne i Vatenbygdens kobberskjerp var likevel optimistiske. De mente at de store malmforekomstene var drivverdige, og følgelig arbeidet de med å finne så mye og så god malm som mulig for å bevise at det var økonomisk forsvarlig å sette i gang permanent gruvedrift. Blant annet fant de et nytt stort malmfelt på sørsiden av Langvatnet, der [[Jakobsbakken|''Jakobsbakken gruve'']] senere ble anlagt.<ref name="AA" />

==== Nils Persson kommer inn ====
[[File:Konsul Nils Persson 01.jpg|thumb|Den svenske industriherren og konsulen [[Nils Persson]] regnes for å være skaper av Sulitjelma gruber.{{Byline|Carl Dahlquist/Helsingborgs museum}}]]

Malmen fra Langvassdalen var hovedsakelig svovel med ispreng av kobber.<ref name="AS" /> Den svenske industrimannen [[Nils Persson]] fra [[Helsingborg]] i Sverige fattet interesse for malmen fra Sulitjelma da han var hos et [[agentur]]firma i [[København]] i 1886. Her fikk han se en prøve av svovelkis, dermed ble han satt i forbindelse med Koch på Venset. Persson fikk kjøpe gruverettighetene i Sulitjelma for 100 000 kroner. Senere samme høst fikk han rede på at den svenske gruveingeniøren [[Alfred Hasselbom]] oppholdt seg i Trondheim. Persson kontaktet Hasselbom og engasjerte ham til å reise til Sulitjelma for å inspisere gruvene. Etter befaringen returnerte Hasselbom til Helsingborg for å avlegge rapport til Persson. Han bragte med seg prøver som virket meget lovende. Til tross for at Persson ble advart om at Sulitjelma lå svært uveisomt til, var han villig til å gjøre et forsøk med gruvedrift.<ref name="AA" />

Hasselbom reiste tilbake til Sulitjelma den [[11. februar]] [[1887]].<ref name="AA" /><ref name="FMN"/> Med seg hadde han flere arbeidere som brøt ut malm som Persson ville ha til sitt laboratorium for undersøkelser. Malmen ble tatt ut i området som senere ble til Furulund. Hele 460 tonn malm ble fraktet med hest og slede ned til Sjønstå. Senere på våren da Øvre- og Nedrevatn ble isfritt ble malmen fraktet videre til Finneid med [[fembøring]]er (nordlandsbåter). Malmen ble losset på en [[Jakt (båt)|seiljakt]] som førte den til Helsingborg. Hensikten var å få undersøkt om malmen var god nok. Utfallet av prøvene ville altså bestemme om det skulle bli fortsatt drift i Sulitjelma.<ref name="AA" /><ref name="AS" />

Analysene av malmen falt så godt ut at Persson straks bestemte seg for å fortsette prøvedriften. Det ble besluttet å tilby [[Skånska Superfosfat Aktiebolaget]] gruvene, på betingelse av at de sendte en kommisjon for å undersøke forholdene i Sulitjelma. Superfosfatbolaget var forøvrig et foretak Persson selv hadde startet opp,<ref name="AA" /> og dette foretaket hadde behov for svovel til sin produksjon av [[kunstgjødsel]]. I jubileumstidsskriftet ''Kobbereventyr'' het det følgelig at ''det skånske jordbruket ble Sulitjelmas mor''.<ref name="ReferenceA">[[#BE|Bjørg Evjen: ''Kobbereventyr'' side 29.]]</ref>

{{Sitat|Forekomstene, Den fyndighed som blev nærmere undersøgt (Mons Petter urens gruber) førte en sjelden vakker og ren kobberholdig svovelkis.<ref name="AA" /> | ''Kommisjonen'' | right}}

Kommisjonen skulle undersøke forekomstene og vurdere transporten. Den besto av ingeniør [[Gustaf Granström]], bergingeniør Th. With, to norske bergmestre, forstmesteren i distriktet, Persson selv og hans sønn Sture Persson Henning, ingeniør Alfred Hasselbom, samt kjøpmann Kock fra Venset. Kommisjonens medlemmer ankom Sulitjelma i slutten av juli 1887. De bodde på gården Fagerli i østenden av Langvatnet. De studerte terrenget og malmforekomstene i åtte dager, og undersøkelsene ga dem stor tro på at lønnsom bergverksdrift skulle være mulig.<ref name="AA" />

==== Oppstart av regulær gruvedrift ====
[[File:Functionaries of the mining company in Sulitjelma.jpg|thumb|Ingeniører med Sulitjelma Aktiebolags Grubers uniform i 1899.{{Byline|Baard Hartvig Lund/Nordlandsmuseet}}]]

Kommisjonen avla en rapport som anbefalte malmutvinning. På generalforsamling den 4. februar 1888 ble det besluttet at Superfosfatbolaget skulle overta gruvene i Sulitjelma. En startkapital på minst 100 000 kroner skulle stilles til rådighet. I Sulitjelma hadde arbeidet i gruvene fortsatt også etter kommisjonens befaring. Ytterligere undersøkelser resulterte i at enda flere malmforekomster ble oppdaget.<ref name="AA" />

Hasselbom og andre ingeniører bodde i et enkelt hus ved Furulund, der dagens administrasjonsbygning og messebygning ligger. Her var det også stall for hestene som ble brukt til transporten. Sommeren 1888 ble det opprettet en liten handelsbod og bygget en enkel pram for malmtransport over Langvatnet. Prammen skulle føres med seil, men dette var en så mislykket konstruksjon at prammen ble oppgitt. Neste vinter ble det istedenfor bygget to [[Listring|listerbåter]]. Produksjonen gikk så bra at høsten 1889 ble den første malmlasten utskipet med dampskip fra Finneid.<ref name="AA" />

I februar 1890 ble [[Friederich Vatter]] ansatt som direktør for foretaket. I løpet av sommeren 1890 ble det bygget et gruvemagasin, tre brakker, bakeri, kontorbygning og butikk. Man startet også å bygge et dampkjøkken og påbegynte en direktørbolig. En tysk gruveingeniør ble ansatt for å starte opp gruver forskjellige andre steder i Sulitjelmafjellene, blant annet ble det startet opp gruve på [[Jakobsbakken]].<ref name="AA" />

Transporten var fortsatt et uløst problem i 1890. En rekke spesialister kom for å se på mulighetene, blant annet en representant for et [[taubane]]firma i Köln. En kom frem til at det beste alternativet måtte være en jernbane opp Sjønstådalen, slik Persson allerede noen år tidligere hadde tenkt på.<ref name="AA" />

==== Enkelt oppredningsverk ====
[[File:Flotation facilities at Fagerli in Sulitjelma.jpg|thumb|Interiør fra flotasjonsanlegget (vaskeriet) i Fagerli i 1894. Dette er en av prosessene som med en samlebetegnelse kalles [[oppredning]].{{Byline|Nicolai Marselius Helgesen/Nordlandsmuseet}}]]

Det vil alltid følge med en del uren kis og grus når det brytes ut malm. Før man kan foredle malmen er det derfor behov for å bearbeide den i et [[oppredning]]<nowiki/>sverk. Da Persson besøkte gruvene sommeren 1891 besluttet han å rådspørre direktør [[Olaf Aabel Corneliussen]] ved [[Visnes#Vigsnes Kobbergruve|Vigsnes Verk]] om hvordan man best kunne etablere et oppredningsverk for gruvene i Sulitjelma. Da Corneliussen ankom Sulitjelma ble Vatter, Persson og Corneliussen enige om at Fagerli var det beste stedet å etablere oppredningsverk, smeltehytte, vaskerier (hovedvaskeri og slamvaskeri, egentlig flotasjon) og kraftverk ([[vannkraftverk]]). Fagerli ligger ved østsiden av Langvatnet, der [[Balmielva]] har sitt utløp. Kraftverket skulle utnytte vannet i Balmielva, og ved å legge de energikrevende anleggene nær elven ville kraftoverføringen bli kort.<ref name="AA" />

Delene til disse nye anleggene ble fraktet sjøveien og videre opp til Sulitjelma våren 1892.<ref name="AA" />

Corneliussen var meget begeistret for Sulitjelma, både når det gjaldt malmforekomstene og naturskjønnheten i området. Direktør Vatter hadde samtidig besluttet å forlate Sulitjelma, og Corneliussen overtok direktørstillingen den 1. april 1892.<ref name="AA" />