Redigerer Stortingets protokollkomité (avsnitt)

=== 1800-tallet ===
Allerede ved Stortingets samling høsten 1814 blei det valgt flere protokollkomiteer. Dette var før det var etablert et system med faste komiteer, og det blei derfor valgt saksforberedende komiteer alt etter hva man mente det var behov for. De første åra var det flere debatter om hvordan tilsynsarbeidet skulle ordnes. Dette endte i 1818 med at [[Odelstinget]] blei ansvarlig for å velge en protokollkomite, som også sendte sine innstillinger til Odelstinget. Bakgrunnen for dette var ei [[habilitet]]svurdering – [[Lagtinget]]s medlemmer skulle ikke delta i saksforberedelsene til en eventuell sak for [[riksrett (Norge)|riksretten]], der de ville være del av dommerpanelet.<ref name="stting_1" />

Protokollkomiteen var sentral i Stortingets første år i kampen mot unionskongens personlige makt. Fram til 1827 fikk den igangsatt fire riksrettsprosesser, like mange som de påfølgende nærmere to hundreår. På grunn av den overhengende faren for tiltale omtalte statsråd [[Peter Motzfeldt]] komiteen konsekvent som «den sorte komite».<ref name="stting_1" />

Et stridsspørsmål i denne tida var om statrådene kunne gjøres ansvarlig i økonomiske saker før statsregnskapet var formelt revidert. Dette hang sammen med at både regnskap og [[revisjon]] hadde et stort etterslep – i 1830 var 1818-regnskapet det siste som var godkjent. Stortinget bestemte i 1830 at det skulle være en fast [[Stortingets desisjonskomite|desisjonskomite]] til å etterse regnskapa, og at denne – av de samme habilitetsgrunnene – skulle ligge under Odelstinget. De første åra valgte Odelstinget at protokollkomiteen også skulle ha desisjonsansvaret. Det var så i noen tid ulike modeller for hvordan kontrollarbeidet skulle organiseres, fram til en i 1862 endte på å ha én fast komite for alt kontrollarbeid, protokollkomiteen.<ref name="stting_1" />

De følgende tiåra varierte komiteens betydning og anseelse betraktelig, en variasjon som i stor grad knytta seg til hvor anstrengt forholdet mellom statsmaktene storing og regjering (Kongen) var. Betegnende er det hvordan Stortinget i 1883 – ved vurderingene rundt [[Statsrådssaken|riksrett]] mot [[Christian Selmers ministerium|regjeringa Selmer]] – toppa laget ved å sette både [[Johannes Steen]] og [[Johan Sverdrup]] inn i protokollkomiteen.<ref name="stting_2" />

Også ved en del andre anledninger var det behov for erfarne representanter i protokollkomiteen, men etter unionsoppløsninga blei betydninga igjen mindre, og komiteen blei lite ettertrakta og sett på som et opplæringssted for ferske medlemmer av Stortinget.<ref name="stting_2" />