Redigerer Stormannsmøtet på Eidsvoll (avsnitt)

===Kieltraktaten og arveretten===
Da Kieltraktaten ble kjent for den danske prins og norske stattholder Christian Frederik, innkalte han til Notabelmøtet på Eidsvoll Verk - hvor hele 13 av de 21 frammøtte var født i Danmark. Dette vitnet om en prins som fortsatt i stor grad hadde danske interesser for øyet. Men det var også en del av stattholderens plan for å forhindre alternativet - en nasjonal regjering som forhandlet med Sverige. Både grev [[Herman Wedel Jarlsberg]] og kammerherre [[Severin Løvenskiold]] arbeidet med planer om å danne en regjering, og forhandle om fred og union med Sverige.<ref>Knut Mykland, «Noregs veg til fridom», i: ''Norges Grunnlov i 175 år'', Gyldendal Norsk Forlag 1989, side 29.</ref> Christian Frederiks styrke lå i bøndenes lojalitetsbånd, støtten fra mange fremstående stormenn (blant annet Aall og Anker), og hans fulle kontroll med et delvis dansk embedsverk, presteskap og offiserskorps. Han spilte også aktivt på svenskehatet og nasjonalfølelsen blant mange nordmenn.<ref>Knut Mykland, «Noregs veg til fridom», i: ''Norges Grunnlov i 175 år'', Gyldendal Norsk Forlag 1989, side 29-30.</ref> Notabelmøtet kan sees på som et mobiliseringsmøte for en vesentlig danskvennlig elite, hvor stattholderen også knyttet til seg tvilere som eksempelvis [[Carsten Tank]].

Christian Frederik innkalte til stormannsmøtet for å informere om at han ønsket å påberope seg arveretten til Norge, med basis i Suverenitetsakten av 1661 og Kongeloven av 1665. Men professor [[Georg Sverdrup]] overtalte ham til å søke en konstitusjonell vei til tronen. Dette rådet var rådet fullt i tråd med nettopp Kieltraktaten bud om at Norge var avstått og ikke lengre del av den danske arverett. Her var det altså Christian Frederik som ønsket handling i strid med traktaten, mens Sverdrups råd lå nærmere Kieltraktatens intensjon om norsk selvstendighet. Notabelmøtet endte med krav om at Norge skulle bli et uavhengig og konstitusjonelt kongedømme - ikke et arvekongedømme utfra Christian Frederiks danske arverett.

Ifølge [[Henrik Wergeland]]s framstilling var det Sverdrup selv som gikk i rette med prinsen, og som svar på prinsens framlegg kunne svare: «Ingen har mer Ret nu til den norske Krone end jeg eller hver anden Nordmand!».<ref>[https://www.stortinget.no/no/Grunnlovsjubileet/Jubileumskalender1/Aktuelle-hendelser/Hendelser/Historiske/Notabelmotet-stormannsmotet-pa-Eidsvoll/ Notabelmøtet på Eidsvoll] - ''Stortinget''. Besøkt 3. februar 2014.</ref> 
Sverdrup la klart og tydelig fram for prinsen alle de politiske innvendingene mot arveretten. Kong [[Frederik VI av Danmark og Norge|Fredrik VI]] hadde allerede sagt fra seg tronen for seg og sin familie ved [[Kielfreden]], og Christian kunne derfor ikke kreve den. Sverdrup anså det på sin side rimelig at det norske folk nok kunne velge prinsen til konge ved fritt valg. Dette bidro sammen med en rekke andre faktorer til å overbevise Christian Frederik. 

Dette var fullt i tråd med den rådende tenkingen blant den norske eliten, som var godt informert og inspirert av de amerikanske og franske revolusjonene, og som hadde utviklet egne statsrettslige ideer under de senere årene av det relativt stivnede danske-norske eneveldet.<ref>Knut Mykland, «Noregs veg til fridom», i: ''Norges Grunnlov i 175 år'', Gyldendal Norsk Forlag 1989, side 30.</ref> Wedel Jarlsberg viste nettopp til den konstitusjonelle revolusjonen Sverige hadde hatt i [[1809]], og de svenske agitatorene i Norge lovte nordmennene en mer tidsriktig og konstitusjonell forfatning enn danskekongen ønsket. Under en reise til Trondheim vinteren 1813-14 hadde Christian Frederik blitt møtt med en skriftlig ''adresse'' forfattet av byskriver [[Karl Valentin Falsen]], som krevde konstitusjonelt styre. For å demme opp om disse brede kravene, spilte den unge prinsen sterkt på det nasjonale kortet, som bondestanden støttet mer helhjertet opp om.<ref>Knut Mykland, «Noregs veg til fridom», i: ''Norges Grunnlov i 175 år'', Gyldendal Norsk Forlag 1989, side 29-31.</ref>

På selve møtet fortalte prinsen om motstanden han hadde møtt mot Sverige over hele landet, og de frammøtte kunne bekrefte at motstanden var sterk blant folk. Stormennene var dermed enige om selvstendighetstanken, men ikke om arverettskravet. «Prinsen vil endnu være enevoldskonge», fikk Georg Sverdrup høre da han ankom møtet på Eidsvoll. Da Sverdrup møtte prinsen som gjentok arverettskravet, repliserte Sverdrup at nordmennene i og med Frederik VIs avståelse var «kommet i besiddelse af sin naturlige og uomtvistelige ret til selv at bestemme sin forfatning».<ref>Knut Mykland, «Noregs veg til fridom», i: ''Norges Grunnlov i 175 år'', Gyldendal Norsk Forlag 1989, side 31.</ref> 
Han mente arveretten nå var «hjemfalden til det norske folk, som vel vil vite at overdrage den til den hos hvem det tror at finde de største talenter, den største dygtighet og dyd.» Dette ble bifalt av de tilstedeværende, med unntak av biskop [[Fredrik Julius Bech]], oberstløytnant [[Johan Friedrich Wilhelm Haffner]]<ref>[http://www.eidsvoll1814.no/default.aspx?aid=9064643 Notabelmøtet] - ''Eidsvoll1814''. Besøkt 3. februar 2014.</ref>, og prinsens ungdomsvenn [[Carsten Anker]] som lenge støtten enevoldstanken under stormannsmøtet. 

Historikeren [[Francis Sejersted]] viser til at juristene ved Notabelmøtet i februar og ved Grunnlovsforsamlingen i april-mai, alle hadde studert under professor [[Johan Friedrich Wilhelm Schlegel]] i København, som anså folkesuverenitets-begrepet som en kontraktsbasis for [[enevelde]]t.<ref>[http://snl.no/1814/Det_selvstendige_Norges_fødsel Det selvstendige Norges fødsel] - ''SNL''.</ref> 
Også [[Sverre Bagge]] og [[Knut Mykland]] konkluderte at den norske elite var oppdatert i samtidens tenking omkring folkesuverenitet, og fast bestemt på å avvise Christian Frederiks arvekrav.
<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 309-310.</ref> 
Ifølge Rousseau kunne folket ikke frasi seg suvereniteten. Både tankene til Schlegel og Rousseau pekte her i retning av at kongen ved å frasi seg suvereniteten over Norge, tilbakeførte den til det norske folket som alene hadde mandat til å gi den videre. 

Sverige anså Kieltraktaten som den rettslig bindende avtalen som la basis for det svenske overherredømme over Norge og Norges inntreden i unionen. Men artikkel 4 i Kieltraktaten hadde i løpet av forhandlingene blitt endret fra å anvise Norge som en del av Kongeriket Sverige («tillhöra konungariket Sverige»), til i den endelige ordlyden å tilhøre kongen personlig («tillhöra Hans Maj:t Konungen av Sverige»). Endringen innebar ifølge naturretten at Norge ikke ble avhendet til Sverige, men i beste fall til den svenske monarken og hans etterkommere. Norske rettslærde mente at Kieltraktaten i det hele tatt ikke forpliktet Norge til å gå i union med Sverige - det forpliktet Norge bare til å bryte foreningen med Danmark og velge sin egen konge - eller i beste fall godta den svenske kongen som sin egen. De mest radikale juristene i 1814 viste til naturrettslæren om samfunnskontrakten etter [[Hugo Grotius|Grotius]] og Rousseau, og mente at Kieltraktaten ikke var bindende for Norge fordi kontrakten mellom nordmennene og kong Frederik VI ble brutt, da Danmark frasa seg herredømmet over Norge. Naturrettslæren anså i et slikt tilfelle at Kongen sa opp samfunnskontrakten med det angjeldende folk, og førte suvereniteten tilbake til folket og skapte en ny, suveren stat.<ref>L. M. B. Aubert, Norges folkeretslige Stilling, side 92 ff.</ref>

Danskekongen krevde offisielt opphør av det norske selvstendighetsstrevet og innlemmelse i Sverige, men i realiteten opprettholdt han Christian Frederiks arverett og gjorde hva han kunne for å skaffe de norske opprørere nok korn. Fra sin danske konge fikk Christian Frederik vinteren 1813-14 klare instiruksjoner om å lede opprøret med basis i arveretten. Men etter hvert ble stormaktenes press for stort og Frederik VI så seg tvunget til offisielt å kreve nordmennenes tilslutning til Sverige den 19. april, og opphør i kornkredittene 11. mai, mer enn fire måneder etter hans overgivelse av landet gjennom Kieltraktaten.<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 312.</ref> Dette bidro utvilsomt til å befeste Christian Frederiks konklusjon om å oppgi arverettsargumentene for godt og søke en konstitusjonell veg til den norske trone.