Redigerer Stor-Khorasan (avsnitt)

== Historie ==
=== Førislamsk tid ===
Som historisk landskap strakte Khorasan seg i antikken fra [[Kaspihavet]] til det som i dag tilsvarer det sentrale Afghanistan. Siden 500-tallet f.Kr. og [[Kyros II|Kyros den store]]s regjeringstid tilhørte det [[Perserriket]] og var inndelt i [[satrapi]]ene [[Baktria]], [[Sogdia]], [[Khoresmia]] og [[Partia]]. Med [[Aleksander den store]]s seier over [[akhamenidene]] ble Khorasan en makedonsk koloni. Ved delingen av Aleksanders rike tilfalt det [[seleukidene]]. Etter [[Arsakes I]]s erobringer (247 f.&nbsp;Kr.) var Khorasan opphavs- og kjerneområde for [[Parterriket]], som i 227 e.&nbsp;Kr. under Ardashir I tilfalt det persiske [[sassanidene|sassanide]]dynastiet og ble en av fire regioner i det nypersiske riket. Det var på denne tid at det fikk navnet «Soloppgangens land» (= ''Khorasan'').

=== Islamsk periode ===
De første arabiske overfall på khorasansk område fant sted under [[ʿUthmān ibn ʿAffān]]s kalifat, og ble anført av stattholderen i [[Basra]], ʿAbdallāh ibn ʿĀmir. Han rykket i år 30 i muslimsk tidsregning (= 650/651 e.Kr.) inn i Khorasan. Der nedkjempet han [[heftalittene]] og okkuperte områdene rundt [[Merv]], [[Balkh|Balch]] og [[Herat]].<ref>Artikkel: ʿAbd Allāh: ''ʿĀmir.'' I: ''[[The Encyclopaedia of Islam. New Edition]].'' Bind I: ''A-B.'' Brill, Leiden 1986, ISBN 978-90-04-08114-7, s. 43b.</ref> [[Umayyadene]] sendte sine egne stattholdere til Khorasan, blant dem for eksempel [[Yazīd ibn al-Muhallab]] som tjenestegjorde fra 702 til 704, og [[Qutaiba ibn Muslim]].

Under [[Nasr ibn Saiyār]]s stattholdertid fikk [[abbasidene]]s propaganda stor innflytelse i Khorasan. Den 15. juni 747 heiste [[Abū Muslim]] i Marw abbasidenes «sorte banner» og innledet opprør mot umayyadene. Hans general Qahtaba ibn Shabib jaget de umayyadiske styrkene vestover og trengte dem ut av Iran.

Etter at abbasidene var kommet til makten i 749 forble Abū Muslim stattholder der frem til sin død i 755. Mange av folkene der, som for eksempel [[barmakidene]], vandret med tiden mot vest og stilte seg til disposisjon for abbasidene som regjerte fra Irak. [[Al-Balādhurī]] forteller at soldater fra Khorasan i 141/142 a.H. (= 758/759) slo leir med sin kommandant Maslam ibn Yahyā i [[Kilikia]], og grunnla byen [[Adana]] der.<ref>Al-Balāḏurī: ''Kitāb Futūḥ al-Buldān.'' Ed. [[Michael Jan de Goeje]]. Brill, Leiden 1866, S. 168, Z. 11f. ([https://archive.org/stream/liberexpugnatio00goejgoog#page/n521/mode/1up Digitalisat])</ref>

Under de påfølgende dynastiene ([[tahiridene]], [[safaridene]], [[samanidene]]) utviklet Khorasan seg til et viktig sentrum for persisk og islamsk kultur. Dette fortsatte også etter at de turko-persiske dynastiene overtok ([[ghaznavidene]], [[seldsjukkene]]). I 1220 ble Khorasan erobret av mongolene under [[Dsjingis Khan]], men fikk en ny blomstringstid under de kommende herskerne ([[ilkhanene]], [[timuridene]], [[mogul-riket|mogulene]]).

De viktigste av [[sufisme]]ns mestre i den persisk-islamske verden levde og virket her. Her var legen [[Avicenna]], algebra-utvikleren [[al-Chwarizmi]], teologen [[al-Ghazali]], dikterne [[Rumi]], [[Fariduddin Attar|Attar]] og [[Abū l-Qāsem-e Ferdousī|Ferdousī]], matematikerne [[Ulugh Beg]] og [[Omar Chajjam]] og den universallærde [[al-Biruni]].

I 1598 ble mesteparten av Khorasan underlagt iransk overhøyhet for godt, da [[safavidene]] erobret det meste av det østlige Iran. I kortere perioder var imidlertid mindre deler i nord og sør underlagt usbekisk og indisk herredømme. I 1748 ble det pashtunske [[Durrani]]-dynasti grunnlagt i Khorasan. Deres emirer kalte seg herskere av Khorasan, og de ble opphavet til den senere staten [[Afghanistan]].

I 1863 falt [[Herat]] til Afghanistan, og [[Merv]] falt i 1884 til Russland. I Afghanistan anser særlig den persiske/tadsjikiske befolkning seg som etterkommere av det middelalderske Khorasan.