Redigerer Stephen Gardiner (avsnitt)

==Biskop==
Selv om målet ikke ble nådd, satte kongen stor pris på Gardiners tjenester og ansatte han som sekretær. Han hadde allerede vært [[erkediakon]] i [[Taunton]] i flere år, og i mars [[1529]] ble han også erkediakon i [[Norfolk]]. To år etter byttet han over til [[Leicester]]. I [[1530]] ble han sendt til Cambridge for å innhente en avgjørelse fra universitetet om ulovligheten i å gifte seg med sin avdøde brors kone; Katarina av Aragón hadde først vært gift med Henriks bror [[Arthur, prins av Wales]]. 

Gardiner lyktes med å få en fordelaktig uttalelse, noe som krevde mer kreativitet enn dyd. I november [[1531]] ble han belønnet med en utnevnelse som [[Winchester bispedømme|biskop av Winchester]], et sete som hadde vært vakant siden Wolseys død. I tillegg til den uventede utnevnelsen lå det stor ære i uttalelsen kongen kom med, der han sa at om Gardiner hadde vært servil var det ikke for å oppnå fordeler for seg selv. Kongen og Gardiner hadde ved flere tilfeller hatt åpne diskusjoner. Normalt var dette svært uheldig for karrieren under Henrik VIII, men han hadde stor respekt for Gardiner. I [[1532]] oppstod det imidlertid en konflikt mellom dem fra Gardiner mot kongens vilje tok del i å skrive ''[[Answer of the Ordinaries]]'', et tilsvar til [[Underhuset (Storbritannia)|Underhuset]] som hadde kommet med klager på biskopene. Han skrev selv et forsvarsbrev til kongen. 

Han ble ofte oppfattet som en av [[Thomas Cranmer]]s [[assessor]]er, men ifølge Cranmer selv var han bare en assistent som advokat for kongen under prosessen som førte frem til at erkebiskopen erklærte ekteskapet ugyldig [[23. mai]] [[1533]]. Umiddelbart etter ble Gardiner sent til [[Marseille]], hvor paven og Frans I traff hverandre i september. Henrik var mistenksom, ettersom Frans, som var hans allierte, tidligere hadde forsvart ham i forhold til skilsmissen. Under samtalen la [[Edmund Bonner]] frem at kongen ville appellere til et konsil dersom paven skulle felle dom mot ham. I [[1535]] ble Gardiner og andre biskoper invitert til å forsvare kongens nye tittel, «øverste leder for kirken i England». Resultatet var hans høyt roste verk ''De vera obdientia'', som ble regnet som det beste forsvaret av kongelig overhøyhet. Samme år hadde han en disputt med Cranmer om [[bispevisitas|visitas]] av bispedømmet. Han fikk også i oppdrag å svare på pavens brev hvor det ble truet med å frata Henrik riket. 

I det påfølgende årene deltok han i flere ambassader til Frankrike og [[Det tysk-romerske rike|Tyskland]]. På grunn av de hyppige utenlandsreisende hadde han liten innflytelse på kongens råd, men i [[1539]] deltok han i å sette ''[[Six Articles]]'' ut i livet. Dette førte til at biskopene [[Hugh Latimer]] og [[Nicholas Shaxton]] gikk av, og at den protestantiske fløyen i kirken ble forfulgt. 

I [[1540]], da [[Thomas Cromwell, 1. jarl av Essex|Thomas Cromwell]] ble henrettet, ble Gardiner kansler for [[University of Cambridge]]. Noen år senere forsøkte han å få Cranmer dømt for [[heresi]] i forbindelse med ''Six Articles''. Hadde det ikke vært for at kongen personlig grep inn kunne dette ha lykkes. Til tross for at Gardiner støttet kongen var han motstander av [[reformasjonen i England|reformasjonen]] på doktrinært grunnlag. Han støttet ikke Henriks behandling av kirken, spesielt i perioden hvor Cromwell steg i rang. En slektning av ham, German Gardiner som jobbet som hans sekretær, ble i [[1544]] henrettet for høyforræderi. Dette var utløst av sekretærens syn på kongens overhøyhet, og Gardiners fiender antydet overfor kongen av det ikke bare var sekretæren som hadde slik meninger, men også biskopen selv. Men kongen trengte Gardiner like mye som han trengte Cranmer. Mens Cranmers autoritet som primas var nødvendig for å opprettholde kongens overhøyhet var Gardiner sentral i å vise at England ikke hadde falt bort fra troen. De to fikk således ha helt forskjellig syn på kongens kirkepolitikk. Gardiner ble til og med oppmuntret av kongen til å fremme anklager om heresi mot erkebiskopen; Cranmer kunne på sin side stole på at kongen ville beskytte ham i siste instans. 

Kjetterske ideer spredde seg til stadig flere, og spesielt ble de utbredt etter at kongen giftet seg med [[Katarina Parr]]. Dronningen ble selv nesten dømt for heresi ved et tilfelle, da Gardiner med kongens godkjenning grep inn etter at hun hadde kommet med noen uheldige uttalelser under en samtale. Rett etter at hun giftet seg med Henrik ble fire menn ved hoffet dømt i [[Windsor (England)|Windsor]], og tre av dem ble brent. Den fjerde, musikeren Marbeck, ble benådet etter anbefaling fra Gardiner.