Redigerer Stat (avsnitt)

==Statsformer gjennom tidene==
En stat kan historisk sett sees som en utvidelse av høvding- eller klanmakt over et større område, normalt med en eller flere byer, hvor en sentral makthaver eller makthavere innkrever skatter, sørger for offentlige tjenester og mobiliserer innbyggerne til [[krig]]. Sosiologen [[Charles Tilly]] har argumentert for at staten vokste frem nettopp grunnet dens overlegenhet i å føre krig.<ref>Tilly, Charles (1990). Coercion, Capital, and European States, AD 990-1990. Cambridge, Mass., USA: B. Blackwell. ISBN 1557863687</ref> Stater har minst flere tusen innbyggere, og den sentraliserte makten utøves på tvers av slektskapsbånd. Selv om stater erstattet tidligere slektsbasert lojalitet og identitet, ble statenes styrende eliter paradoksalt nok rekruttert nettopp utfra tilhørighet til visse slekter eller familier ([[kongefamilie]]r).

Arkeologen [[Gordon Childe]] (1950) mente stater vokste frem som en følge av den muligheten til spesialisering og overskudd som fulgte av overgangen til jordbruk. Dette synet står sterkt, selv om stater oppstod i Mesopotamia først omkring 3500 f.Kr, det vil si drøye 7&nbsp;000 år etter  introduksjonen av jordbruk. Og det finnes også eksempler på stater som ikke bygger på jordbruk, som middelalderens mongolske stater.

Historikeren [[Karl Wittfogel]] (1957) mente statsdannelsene fulgte av den sentraliseringen av makt og ressursoverskudd som var nødvendig for å kunne beordre store arbeider med oppdemming og irrigasjon av elver for jordbruksformål. Hans studier av samfunnene rundt [[Huang He]] i [[Kina]] syntes å bekrefte hypotesen, men studier i [[Mesopotamia]] har vist at [[irrigasjonsanlegg]] ofte hadde et lokalt, [[statsløshet|statsløst]] utspring (Adams 1966). Andre har hevdet at stater oppstod for å beskytte veksten i byenes handel med luksusvarer (Rathje 1971) eller at maktkonsentrasjonen gjennom stater fulgte naturlig av behovet for å forsvare ressurser gjennom krig (Carneiro 1970). 

Kombinasjonen av flere faktorer er den mest sannsynlige forklaringen på hvorfor stater plutselig oppstod i Mesopotamia fra om lag 3500 før Kristus.

===Staten i den klassiske oldtiden===
I Midtøsten starter statsdannelsen omkring 3500 f.Kr i [[Mesopotamia]], om lag 3200 f.Kr også i det sørlige [[Egeerhavet]] og [[Egypt]]. På samme måte som jordbruk oppstod også stater uavhengig flere steder på kloden, uten impulser fra hverandre. Statsdannelsene i Nord-[[Kina]] fra 2000 f.Kr eller i [[Amerika]] fra om lag 1500 f.Kr var ikke inspirert av modeller andre steder. Det eldste kjente eksempel på lovverk har vi fra [[Hammurabi]] (Mesopotamia).

I den vestlige verden begynner statens historie i [[antikkens Hellas]]. I den klassiske [[oldtiden]] fantes ulike statsformer som den hellenistiske kongen og hans militærapparat og den romerske keiseren med sitt aristokrati. Før [[500-tallet|det fjerde århundret e.Kr.]], i de [[Polis|greske bystatenes]] epoke, ble frie medlemmer av samfunnet i noen bystater som [[Athen]] tildelt borgerretter og hadde mulighet til [[demokrati|demokratisk deltakelse]]. Det 'athenske demokratiet' forsvant seinere som følge av erobring og kolonisering. Dette ledet til at arvelig [[monarki]] var blitt regelen innen [[Aleksander den store]]s tid.

[[Antikkens Roma]] stod i motsetning til dette ved at [[direkte demokrati]] ikke ble introdusert. Staten utviklet seg i stedet fra et [[Det romerske kongedømme|monarki]] til en [[Den romerske republikk|republikk]] som ble styrt av [[Romerske senatet|det romerske senatet]] dominert av det romerske aristokratiet. Mens de greske bystatene bidro til utviklingen av [[direkte demokrati]], bidro Roma til utviklingen av [[romerretten]] og skillet mellom den private og offentlige sfære.

===Statssystemet i Føydal-Europa===

Oppløsningen av [[Vestromerriket]] medførte at keiserriket ble oppdelt og makten over de ulike delene tilfalt nye herrer med politiske, juridiske og militære roller som tilsvarte organiseringen av økonomien. Tidlig i [[middelalderen]] ble makten i de vesteuropeiske statene oppdelt i en [[føydalisme|føydalstruktur]] der autoritet var nært knyttet til besittelse av eiendom. Kongen satt øverst i maktstrukturen og staten ble definert ut fra landområdene han hadde makt over.

Statssystemet i det føydale Europa var en ustabil blanding av overhøyhet og salvede konger. Selv om monarken formelt satt på toppen av et hierarki av fyrster, var han ikke en eneveldig konge med ubegrenset makt. Forholdet mellom lensherrene og monarkene var i stedet preget av varierende grad av gjensidig avhengighet, særlig på grunn av mangelen på et sentralisert [[skattesystem]]. Dermed var monarken avhengig av lensherrenes samtykke i viktige spørsmål. Som følge av føydalsamfunnets legale grunnlag og den [[Den romersk-katolske kirke]]s krav om å være en lovgivende makt på linje med sekulære myndigheter, er ikke forståelsen av 'den moderne stat' et godt grunnlag for å forstå politikk i den føydale middelalderen.

===Den «moderne stat»===
Fremveksten av den «moderne stat» som en offentlig makt som utgjør den høyeste politiske autoritet innen et bestemt territorium assosieres med Vest-Europas gradvise institusjonelle utvikling fra slutten av [[1400-tallet]] som kulminerte i fremveksten [[Diktatur|av diktatur]] og [[kapitalisme]].

Etter hvert som [[Europa]]s dynastiske stater – [[England]] under [[Huset Tudor|Tudorene]], [[Spania]] under [[Huset Habsburg|Habsburgerne]] og [[Frankrike]] under [[Huset Bourbon|Bourbonene]] – igangsatte en rekke tiltak for å sentralisere politisk og økonomisk kontroll, fremviste de i økende grad institusjonelle trekk som kjennetegner den «moderne stat». Denne maktsentraliseringen innebar at en gradvis klargjøring av politiske grenser, etter hvert som de europeiske monarkene beseiret eller absorberte andre maktkilder som Kirken og lavadel. I stedet for føydalstyrets fragmenterte styringssystem med ofte uklare territorielle grenser fikk man store, enhetlige stater med omfattende kontroll over klart avgrensede landområder. Den prosessen ledet frem til de sterkt sentraliserte og i økende grad byråkratiske formene for [[enevelde]] på [[1600-tallet|1600-]] og [[1700-tallet]], da de grunnleggende kjennetegnene ved det moderne statssystemet tok form. Dette var kjennetegn som faste profesjonelle hærstyrker, et sentralisert skattesystem, [[diplomati]]ske bånd med permanente [[ambassade]]r og utviklingen av en statlig økonomisk politikk – [[merkantilisme]].

Kulturell og nasjonal homogenisering spilte en viktig rolle i fremveksten av det moderne statssystemet. Siden enevoldstida har stater i stor grad blitt organisert på et [[nasjon]]alt grunnlag. Det er imidlertid viktig å holde begrepene ''stat'', ''[[nasjon]]'' og ''[[nasjonalstat]]'' fra hverandre. Selv for de mest [[etnisitet|etnisk]] homogene samfunn er det sjelden i fullstendig overensstemmelse mellom stat og nasjon. Dette er noe av bakgrunnen for at stater ofte fremmer [[nasjonalisme]] i ulike former ved å vektlegge felles symboler og nasjonal identitet.

Det var i den samme historiske perioden at begrepet ''stat'' først ble introdusert i politisk diskurs. Den politiske betydningen av begrepet ''stat'', som viser til et lands politiske organisering og regjeringsform, vokste ut av det engelske ordet ''state'' - tilstand. Denne betydningen skriver seg i alle fall tilbake til 1538.<ref>http://www.etymonline.com/index.php?search=state&searchmode=none</ref> Dette understreker statens foranderlige karakter, og bryter med konvensjonell lærdom i studiet av [[internasjonal politikk]] der statssystemet rutinemessig tidfestet til [[Westfalerfreden]] i [[1648]], som markerte slutten på [[tredveårskrigen]].<ref>de Carvalho, Benjamin (2005): «Den westfalske fetisj i internasjonal politikk. Om den suverene stat og statssystemets opprinnelse». i ''Internasjonal Politikk'' no.1, 2005</ref> Dette er kjent som [[det westfalske systemet]]. Selv om opprinnelsen er omstridt blir [[Niccolò Machiavelli]] ofte kreditert som den første til å bruke begrepet for å referere til en territoriell suveren myndighet i ''[[Fyrsten]]'' fra [[1532]]. Det var imidlertid ikke før på de britiske tenkerne [[Thomas Hobbes]]` og [[John Locke]]s tid at en fullstendig redegjørelse for særtrekkene ved suverenitet ble framlagt.

I dag bygger den mest innflytelsesrike definisjonen på den moderne stat på [[Max Weber]]s bok ''Politik als Beruf'' (''Politikk som yrke''). Weber vektla statens monopol på legitim bruk av fysisk makt. Hvis ikke noen sosiale institusjoner gjorde krav på en slikt legitimt voldsmonopol innen et bestemt territorium ville man på kort tid få en tilstand av anarki. Som svar på spørsmålet om hvorfor de styrte adlyder viste Weber til denne styringsstrukturens legitimering. Han presenterte  en tredelt klassifisering av autoritetstyper. De tre [[idealtype]]ne legitimering av lydighet er [[tradisjonell autoritet]], [[karismatisk autoritet]] og [[legal-rasjonell autoritet]].

Siden Webers tid har det kommet en omfattende litteratur om prosessene som formet den «moderne stat». Marxistiske forskere forfekter at dannelsen av stater hovedsakelig kan forklares på bakgrunn av [[samfunnsklasse]]nes interesser og kamper, mens ikke-marxister – ofte i Webers eller [[Emile Durkheim]]s tradisjon – vektlegger på aktører utenom klassestrukturen. Et annet spørsmål vedrørende statenes framvekst har vært hvorvidt dette best kan forstås på bakgrunn av hvert enkelt lands interne dynamikk og konflikter, eller som resultat av internasjonale dynamikker slik som [[krig]], [[imperialisme]] eller økonomisk dominans. Marxister argumenterer vanligvis for at det er et avdekkbart historisk mønster i fremveksten av [[kapitalisme|kapitalistiske]] stater, og relaterer dannelsen av stater i [[Vesten]] med fremveksten av kapitalisme.