Redigerer Standard østnorsk (avsnitt)

==Særtrekk==

Standard østnorsk skiller seg fra de fleste norske dialektene<ref>Venås, Kjell, ''Mål og miljø : innføring i sosiolingvistikk eller språksosiologi'', Oslo, Novus forlag, 1982</ref> ved å bruke følgende bokmåls-/riksmålsformer:
* Relativt få hunkjønnsformer.
* Hunkjønnsformene tar artikkelen 'en'.
* I verbklasse 1 brukes endingen -et, eks. ''kastet'' i stedet for ''kasta''.
* Typiske riksmålsformer som sne (snø), frem (fram), efter (etter) og bløte konsonanter som våben (våpen), håbe (håpe) brukes av noen brukere av standard østnorsk, men langt fra av alle.
*tykk l: også kalt for retrofleks flapp

Fonologisk har standard østnorsk mye til felles med dialektene på Østlandet. Det finnes likevel noen unntak:
* Den østlandske tykke l'en unngås helt eller delvis.
* På Østlandet uttales gjerne -sl- i [[innlyd]] som -sjl-, slik som Osjlo. Dette unngås helt eller delvis (bynavnet Oslo uttales derimot i moderne tid som regel med sjl-lyd også på standard østnorsk).

Standard østnorsk er ikke helt ensartet, og kan variere avhengig av geografi, demografi og situasjon. Brukere av standard østnorsk bruker også ofte dialektformer fra østlandsdialektene i noen kommunikasjonssituasjoner. For eksempel er det få som spiller fotball med «guttene», de fleste spiller med «gutta». De samme personene vil likevel ofte bruke ikke-dialektale former i andre sammenhenger, f.eks. «guttene mine» (om egne barn). Ofte vil språket bli mer konservativt med overgangen til voksenalderen, og som regel vil det være mer konservativt i formelle situasjoner, f.eks. i arbeidssammenheng.

Det tradisjonelle «dannede» talemålet i hovedstaden, som talemålet er avledet av, fungerer i praksis som normgivende, fordi det oppfattes som prestisjespråk.