Redigerer Srebrenica-massakren (avsnitt)

=== April 1993: FNs sikkerhetsråd erklærer Srebrenica som en «sikker sone» ===
[[Fil:UN security council 2005.jpg|thumb|left|FNs sikkerhetsråd i [[New York]]]]
16. april 1993 vedtok [[FNs sikkerhetsråd]] resolusjon 819<ref>[http://daccess-ods.un.org/access.nsf/Get?Open&DS=S/RES/819%20(1993)&Lang=E&Area=UNDOC FN-resolusjon 819]</ref>  og erklærte at «alle parter og andre innblandet skal behandle Srebrenica og omegn som et sikkert område som skal være fritt for væpnede angrep og fiendtlige aksjoner».<ref>[http://www.nato.int/ifor/un/u930416a.htm www.nato.int]</ref> Sikkerhetsrådet erklærte også at enklavene Žepa og Goražde skulle beskyttes av FN. 18. april ankom de første FN-styrkene ([[UNPROFOR]]) Srebrenica.<ref>Jfr. paragraf 18 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

De serbiske troppene som omringet Srebrenica ble oppfattet som disiplinerte og godt bevæpnet. ''Vojska Republika Srpska'' (VRS) (Hæren av Rep. Serbia) var organisert etter et geografisk mønster og Srebrenica var ansvarsområdet til Drina-[[Korps (forband)|korpset]]. Mellom 1&nbsp;000 og 2&nbsp;000 soldater fra de tre Drina-[[brigade]]ne ble stasjonert rundt enklaven. Disse bosniskserbiske styrkene var godt utstyrt med [[stridsvogn]]er, [[pansret personellkjøretøy|skuddsikre kjøretøy]], [[artilleri]] og [[bombekaster]]e. Den bosniske regjeringshæren som var igjen i enklaven, 28. divisjon, var verken godt utstyrt eller organisert. Regjeringenshæren hadde en rigid kommandostruktur, og sambandsmidler var nesten helt fraværende. Mange av soldatene hadde bare gamle jaktrifler eller ikke våpen i det hele tatt, og få av dem hadde ordentlige uniformer. ICTY har riktignok fått fremlagt bevis på at den bosniske hæren ikke var så svak som mange har fremstilt dem, hæren utførte rekognosering og sabotasjeoppdrag mot de serbiske styrkene i området.<ref>Jfr. paragraf 21 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Begge parter hadde fra begynnelsen brutt avtalen om «sikker sone» i Srebrenica. Krigsforbryterdomstolen(heretter omtalt som Tribunalet) har hørt bevis på en forsettelig serbisk strategi som gikk ut på å begrense adgangen for internasjonale hjelpekonvoier inn til enklaven. Oberstløytnant [[Thomas Karremans]] (kommandøren av den nederlandske bataljonen) bevitnet at de serbiske styrkene hindret personell fra den nederlandske bataljonen i å returnere til enklaven, og at de serbiske styrkene også stoppet transport av utstyr og ammunisjon til bataljonen. Livsnødvendige ting, som mat og medisiner begynte det å bli lite av. Noen bosnjaker klaget på angrep fra de serbiske styrkene. 

Når det gjelder den bosniske hær har General Halilović bevitnet at han umiddelbart etter signeringen av avtalen om «sikker sone» beordret den bosniske hæren i Srebrenica til å trekke ut alle væpnede styrker og militært utstyr av den nylig etablerte demilitariserte sonen. Tribunalet hørte troverdige vitnemål om at bosnjakene nektet å godta avtalen om demilitarisering. Bosniske helikopter fløy over soner hvor det ikke var tillatt, og soldater åpnet ild mot serbiske linjer og beveget seg gjennom det «sikre området». Den 28. divisjonen fortsatte å bevæpne seg og deler av de humanitære hjelpesendingene som ankom Srebrenica ble tatt av den bosniske hæren. 

For serberne virket det som bosnjakene utnyttet den «sikre sonen» som en nyttig base til å innlede offensiver mot VRS, og at UNPROFOR sviktet da de ikke satte inn tiltak mot dette. General Halilović innrømmet at de hadde forbrutt seg mot flyforbudssonen og at han personlig hadde beordret åtte helikoptre med ammunisjon til Srebrenica og 28. divisjon. Moralsk sett følte han at han ikke gjorde noe galt, da den bosniske hæren allerede var altfor dårlig utstyrt.<ref>Jfr. paragraf. 22-24 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>