Redigerer Spionen som kom inn fra kulden (avsnitt)

== Romanens nedslagsfelt ==
Boken ble sendt på som revolusjonær da den ble utgitt. Vestlig etterretning ble i det store og hele sett på som å fremme vestlige verdier. Dette synet var hovedsakelig fremmet av romanene til [[Ian Fleming]] om [[James Bond]] og representerte romantiske fantasier om hvordan en hemmelig tjeneste skulle være. I kontrast sjokkerte Le Carré sine lesere ved å vise hvor etterretningsbyråer på begge sider praktiserte de samme skitne metodene og taktikker i navnet av nasjonal sikkerhet. Verdenen til Alec Leamas minnet meget lite om James Bonds verden. I Bonds verden er lettvint sex og fare romantisert mens i Leamas’ verden er kjærlighet ekte, menneskelige følelser som kan ha ødeleggende konsekvenser for alle involverte. I tillegg leder det gode ikke til triumf, noe som var problematisk for enkelte kritikere.<ref>Se, eksempelvis, Barley, Tony: ''Taking Sides: The Fiction of John le Carré''. Open University Press, 1986, s. 22.</ref>

På [[1960-tallet]] var det en del anmeldere som åpent kritiserte Alec Leamas’ resulterende nederlagsstemning. Eksempelvis skrev avisen ''[[The Times]]'' at «helten må triumfere over sine fiender like sikkert som Jack må drepe kjempen i eventyret. Om kjempen dreper Jack, har vi mistet hele poenget med fortellingen».<ref>The Times, 13. september 1968.</ref> Denne kommentaren er skrevet ut fra synsvinkelen til den kalde krigen hvor de to sidene var det «gode» Vesten og «slemme» Østen, således antydet at fortellingens slutt hvor den britiske agenten blir drept av kommunistenes grensevakter betyr at fortellingen ender med en seier for «de slemme». Imidlertid gir boken hentydninger når Leamas får betenkeligheter for hans rolle i sammensvergelsen, og betenkelighetene til Smiley og Fiedler om deres roller, peker til Le Carré ser et helt annen skille.

Leamas’ beskrivelse av spioner og av verdens etterretningsvesen i alminnelighet til Liz i løpet av kjøreturen til Berlinmuren gir et bilde som skiller seg fra bøkene om James Bond. Det maler et mørkt og makabert bilde av spioner og etterretningsvesen; risikoen og den absolutte mangel på respekt for menneskeliv: ''«De er en skitten prosesjon av skrytende tåper, forrædere også, ja; homser, sadister og drukkenbolter, folk som leker cowboyer og indianere for å friske opp sine råtne liv.»''<ref>Kapittel 25, side 95; oversatt fra den engelske utgaven.</ref>

Leamas peker ut at operasjonen mot Fiedler kan ikke bli forsvart moralsk, men den måtte bli utført. Til tross for hans skifte hadde han ikke valget å lene seg tilbake og bare se på: ''«Folk som deltar i dette spillet tar risiko. Fiedler tapte og Mundt vant. London vant – det er poenget. Det var en skitten, skitten operasjon. Men den betalte seg, og det er den eneste regelen.»''<ref>Kapittel 25, side 94; oversatt fra den engelske utgaven.</ref>

I Hans-Dieter Mundt har John le Carré skapt en sann skurk: en ondskapsfull leiesoldat av en morder som nyter drap og som hater jøder. Han kunne ha forrådt sine vestlige oppdragsgivere og fått Liz Gold drept før hun kunne dra tilbake til Vesten. Uansett, som Alec Leamas kynisk forteller Liz på kjøreturen til Berlin, Mundts overlevelse var viktigere for britisk etterretningsvesen enn hans eget liv, eller noen andres.

Mundt var dirigenten bak Liz Golds død (ved å gi detaljerte instruksjoner til Leamas om hvordan han skulle klatre over muren), men hvorfor Mundt fikk grensevaktene til å drepe de to rømlingene er uklart: Mundt er en antisemitt som kan uavhengig ha besluttet å forråde sine vestlige oppdragsgivere. En annen grunn er at han er en britisk dobbeltagent med et operasjonelt behov for å få Liz drept, da hun viste for mye og kunne ha informert sine engelske kommunistkamerater, eller, muligens, media, og således avsløre ham.

Smileys siste spørsmål til Leamas (om hvor Liz er) indikerer at Mundt handlet uten Smileys kjennskap, men det gjør ikke britisk etterretning mindre ansvarlig. Det ville ha vært overensstemmelse med Controls nådeløse og hemmelighetsfulle vesen, slik den avbildet i boken, å beslutte at Liz Gold måtte bli drept på en måte som ikke impliserte britiske myndigheter, og hemmeliggjøre denne delen av operasjonen fra den samvittighetsfull Smiley.<ref>Firman, Ronald K.: ''Mirrors behind Mirrors behind Mirrors - Imagined Spies and Real Nightmares'', kapittel 3, side 97. Control hadde ingen samvittighetsnag overfor løgn ettersom Smiley hadde lovt Leamas at han ikke ville bruke Liz som en del av den planlagte operasjonen, til tross for det faktum at han viste at Liz var integrert i den.</ref> I kontrast, Leamas’ død var ikke planlagt og nødvendig kun da han klatret ned på den østlige siden av Berlinmuren; enhver annen handling fra grensevaktene ville ha gjort Mundt mistenkelig.

Romanen forleder også sine lesere ved å endre nøkkelhandlingen av romanens forgjenger, ''Call for the Dead''. I den første historiens handling unnslipper Hans-Dieter Mundt å bli tatt til fange av Smiley og Guillam og kommer seg tilbake til Øst-Tyskland. Control styrker at denne versjonen i hans åpningssamtale med Leamas og denne gjenforteller til andre historien om hvordan Mundt slapp unna, i samsvar med måten den ble fortalt i den første romanen. Således, leserne, slik Leamas, mistenker ikke at Mundt var tatt til fange samtidig med Fennan-affæren og er nå en britisk dobbeltagent før den endelige dreining av plottet i rettssaken. Endringens effekt er leserens empati med Alec Leamas, også å erfare hans sjokk over falskhet av denne versjonen av handlingen.

For hennes del kontrasterer Margaret Compton slutten på denne boken med slutten i ''Call for the Dead'': «Le Carrés debutbok avsluttes med at Smiley føler seg skyldig over å ha drept Dieter Frey, den idealistiske østtyske spionen som hadde vært Smileys agent og venn (og i den forstand, en adoptert sønn) i løpet av den andre verdenskrig. Leamas i slutten av (kapittelet) «Tilbake fra kulden» gjør det diametralt motsatte moralsk valget, forsaker sin lojalitet til Storbritannia og til Circus og er trofast til Liz til den bitre slutt, selv i å bli drept ved hennes side – etter at hun hadde forblitt trofast til ham i rettssalen og lat seg selv bli vanæret som en kommunist ved åpent kunngjøre sin kjærlighet til ham. En sindig og nøye leser av Le Carrés ''oeuvre'' kan ikke tvile på at – selv om forfatteren opplagt liker Smiley og fører ham tilbake gjentatte ganger, helt fram til slutten av den kalde krigen – for skaperen av dem begge, Leamas’ oppførsel er preget av et høyere moralsk nivå.»<ref>Compton, Margaret: «Is Common Human Decency a Scarce Commodity in Popular Literature?» i Theodore Brown (red.) ''Essays on Moral Philosophy and Literature'', 1972</ref>

Ved å plassere denne romanen på sin topp-100-liste har magasinet ''[[Time (magasin)|Time]]'' fokusert på kostnadene til den kalde krigen for agenter som Leamas. Magasinet kalte romanen «en trist, sympatisk portrett av en mann som levde på løgner og påskudd så lenge at han har glemt hvordan det er å fortelle sannheten».<ref>Grossman, Lev: [http://www.time.com/time/2005/100books/0,24459,the_spy_who_came_in_from_the_cold,00.html All-TIME 100 Novels] {{Wayback|url=http://www.time.com/time/2005/100books/0,24459,the_spy_who_came_in_from_the_cold,00.html |date=20080307100032 }}, ''TIME Magazine'', 2005</ref>