Redigerer Sovjetiske krigsfanger 1941–1942 (avsnitt)

== Hvor mange døde? ==
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1982-077-11, Russland, Minsk, gefangene sowjetische Soldaten.jpg|thumb|Sovjetisk soldater i tysk fangenskap, Minsk 2. juli 1941. Innen våren 1942 var 2 millioner av 3,5 sovjetiske krigsfanger døde (ved henrettelse, mishandling eller tilsiktet vanskjøtsel).<ref name="Matthaus" />{{byline|Bundesarchiv, Bild 146-1982-077-11 / CC-BY-SA 3.0 }}]]
Fordi målgruppen hovedsakelig besto av soldater i en byråkratisk drevet moderne hær, er folkemordet mot de sovjetiske krigsfangene et av de best dokumenterte. Daniel Goldhagen, i i boken ''Hitler's Willing Executioners''<ref>side 290</ref>, sier at «2,8 millioner unge, sunne sovjetiske krigsfanger» ble drept av tyskerne, «hovedsakelig gjennom utsulting … i løpet av mindre enn åtte måneder» i årene 1941–1942, før «svekking av sovjetiske krigsfanger … ble stoppet» og tyskerne «begynte å bruke dem som arbeidere». Det er god grunn til å tro at antallet drap overstiger selv den verste perioden av Holocaust mot jødene, selv om det totale antall drepte var lavere, og de sovjetiske ofrene kom fra et mye større befolkningsgrunnlag.

Peter Calvocoressi og Guy Wint skriver i boken ''Total War'' at «Det totale antall fanger tatt av de tyske armeer i Sovjetunionen var omtrent 5,5 millioner. Av disse var så mange som 3,5 millioner eller flere gått tapt innen midten av 1944 – enten bevisst drept eller gjennom kriminell uaktsomhet.  Nesten to millioner av dem døde i leirene og tett på én millioner forsvant i militær varetekt enten i Sovjetunionen eller i omkringliggende områder; ytterligere 250 000 forsvant eller døde i transitt mellom fronten og leirene; ytterligere 473 000 døde eller ble drept i militær varetekt i Tyskland eller Polen». De legger til at «denne slaktingen av fanger kan ikke forklares på grunn av det eiendommelige kaos som ble skapt av krigen i øst … den virkelige årsaken var en bevisst umenneskelig politikk fra nazistenes side mot russerne som et folkeslag, ivaretakelse av hærsjefenes holdninger og forhold som oppfordret dem til å utstede en dødsdom på sine fanger.»

Tapene må plasseres i sammenheng med en krig som drepte så mange som 40 millioner sovjetene, inkludert et stort antall ikke-stridende utenom krigsfangene. Likevel, skriver Alexander Werth at «ved siden av jødene i Europa, seks millioner av dem omkom i hendene på tyskerne … den største tyske forbrytelse var utvilsomt utryddelse gjennom sult, eksponering og på andre måter av … [sovjetiske] krigsfanger»<ref>''Russia in war'', side 634</ref>. Gitt at mesteparten av drapene fant sted i løpet av bare åtte måneder, var det sammen med folkemordet i Rwanda, den mest konsentrerte masseslakt gjennom alle tider, bortsett fra de mest ekstreme månedene av jødiske holocaust. Det var også uten tvil den største enkelthandling av kjønnsrelaterte drap i menneskehetens historie.

En viktig gruppe av sovjetiske ofre er utelatt i beregningene, nemlig de soldatene som aldri nådde fangenskap etter å ha overgitt seg. Ifølge Ward Churchill, «kanskje så mange som én million soldater … ble rett og slett henrettet av Wehrmacht og [[Waffen-SS]]-enheter heller enn å bli tatt til fange i første omgang»<ref>Churchill, ''A Little Matter of Genocide'', side 48</ref>.

Som en skjebnens ironi opplevde de to millioner krigsfanger som overlevde hjemsendelsen til Sovjetunionen, å bli arrestert ''en masse'', mistenkt for samarbeid med tyskerne. Nesten uten unntak ble de dømt til lange straffer i de sovjetiske dødsleirene. Ingen vet med sikkerhet om antallet som døde der, men totalt må det ha vært ti tusener om ikke hundretusener. «I russisk fangenskap, ble som i tysk fangenskap, det verste av alt reservert for russerne,» skriver Solzjenitsyn. «I Russlands ett tusen et hundre årige eksistens som stat, har det vært gjort mange feil og fryktelig gjerninger, men blant dem var det aldri en så multimillioner stygg gjerning som dette! Å forråde dine egne soldater og proklamere dem forrædere»<ref>Solzjenitsyn, ''The Gulag Archipelago'', side 240, side 256.</ref>.