Redigerer Sokrates (avsnitt)

== Sokrates og renessansen ==
I [[middelalderen]] kjente [[Vesten]] Sokrates bare gjennom [[Aristoteles]]' og [[Cicero]]s skrifter og halvannen Platon-dialog. Men i det [[Østromerriket|bysantinske rike]] var Platons skrifter bevart, og da man innså at hovedstaden snart kom til å bli erobret av [[muslim]]ske hærstyrker, prøvde geistlige fra [[Østkirken]] å forene de to kirkene. I 1438 ble det arrangert et kirkemøte i [[Firenze]]. De østlige [[delegat]]ene ankom med tallrike antikke skrifter, deriblant Platons dialoger og Xenofons erindringer om Sokrates, som fra da av ble anføreren for [[renessansen]]s [[humanisme]], [[talsmann]] for moralsk frihet ubundet av [[dogme]]r og tradisjon, lyttende kun til sin samvittighets indre stemme. Sokrates mente at salighet kan oppnås i dette livet, ikke avhengig av [[nåde]], men av en utrettelig streben etter å fullkommengjøre sitt eget vesen. «''Sancte Socrates, ora pro nobis!''» (= Hellige Sokrates, be for oss!), utbrøt [[Erasmus av Rotterdam]].<ref>Peter Normann Waage: ''Jeg - individets kulturhistorie'' (s. 88-9)</ref>